Alvorlige hendelser rammer først og fremst de involverte og deres nærmeste. Men de berører også mange andre. Vi bryr oss om hverandre og det som skjer i nærmiljøet vårt, for eksempel på veiene våre. Når alvorlige ulykker skjer, oppstår et berettiget informasjonsbehov. Øverst på lista over det vi helt legitimt er opptatt av, er om det har gått bra med de involverte. Det er det nå blitt bortimot umulig å finne ut av.

At det ikke er i strid med personvernet at politiet opplyser at en person er kritisk skadd når vedkommende sendes til sykehuset, men er i strid med personvernet hvis sykehuset senere opplyser at personen er alvorlig, men ikke livstruende skadd, er mer enn vi begriper. Vurderingen av hvor skadd en person er når hen ligger på asfalten kan altså offentligheten vite, men ikke hva legene helt overordnet mener etter grundigere undersøkelser på sykehuset. Forstå det den som kan.

Og bare så det er sagt; verken vi eller våre lesere har behov for å vite detaljer om skadene, hva slags behandling vedkommende får eller om pasienten får varige mén. Men informasjon om hvorvidt den involverte er alvorlig eller lettere skadd, er relevant også for dem som ikke står de involverte aller nærmest. Og det er faktisk ikke mer enn opplysninger på dette nivået vi ber om.

Helseforetakene viser til taushetsplikt knyttet til personvernet, og at reglene for dette er skjerpet inn gjennom GDPR. Her mener vi helseforetakene tolker regelverket veldig strengt. Dette handler ikke om å grafse i folks skadetilstand, men om å gi allmennheten anonymisert og helt sjablongmessige helseopplysninger. Vi kan ikke skjønne annet enn at det er rom for dette også etter innføringen av GDPR.

Ved dødsulykker er det for øvrig vår erfaring at politiet offentliggjør informasjon om dette.

Helse Nord hadde lenge en mer åpen informasjonspraksis enn øvrige helseforetak her i landet. Men fra nyttår skjerpet også de sine rutiner, og møter nå spørsmål knyttet til pasienttilstand etter ulykker med ingen kommentar. Sjefredaktør Marit Ulriksen i Rana Blad er naturlig nok opprørt over dette. I en kommentar i egen avis peker hun på et annet betenkelig aspekt ved den tausheten sykehusene nå møter offentligheten med:

Dette åpner for at rykter får fritt spillerom, og at sosiale medier blir en arena for spekulasjoner og ikke-kvalitetssikret informasjon om de involvertes helsetilstand.

Situasjonen er nå så å si like ille over hele landet. Det bekymrer Norsk redaktørforening.

«Det er helt nødvendig at vi finner fram til en praksis der anonymisert informasjon kan offentliggjøres fra helseforetakenes side. Fullstendig taushet fra de mest kompetente kildene er ingen god løsning for noen. Vi håper at vi på sikt kan komme med råd til sykehusene om hvilket nivå de bør legge seg på når det gjelder opplysninger til de redaktørstyrte mediene», uttaler generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Reidun Kjelling Nybø, i en artikkel på eget nettsted.

Vi deler Nybøs håp. Den utviklingen vi nå ser bidrar ikke til annet enn mer upresis informasjon, spekulasjon og ryktespredning. Verdien for pasienten er det vanskelig å få øye på. Denne taushetslinjen fra sykehusene er en utvikling vi som samfunn ikke er tjent med.

Dramatiske hendelser i det offentlige rom utløser et berettiget informasjonsbehov, også om hvordan det går med dem som rammes. Igjen; ikke detaljer, men på et overordnet nivå. Det behovet er redaktørstyrte medier de beste til å ivareta.