Dette kan også sies om Agnete Kirkevaags tatovering.

– Jeg har to tatoveringer, logoen til bandet jeg er vokalist i, og våpenskjoldet til Nord-Odal kommune. De er grunnstammen av hvem jeg er, sier hun.

Den sterke tilknytningen avgjorde motivet til tatoveringen hennes. Dessuten sier hun det var viktig å velge noe som hun ikke ville komme til å angre på.

– Jeg har merket meg for livet. Jeg vet at for meg forblir merket det samme, og jeg vil alltid være odøling. Det er tøft å være fra bygda, sier Kirkevaag.

Da hun tok tatoveringen i Oslo var det ingen som stusset ved valget hennes forteller hun. Siden har den imidlertid vakt mange slags reaksjoner. I hjembygda er reaksjonene stort sett gode, men det er ikke alle som forstår hva tatoveringen er.

– Det mest komiske er når noen lurer på hvorfor jeg har tatovert kleshengere på armen, sier hun.

Hun forstår at de kan ligne litt på kleshengere, men det er de ikke.

– Tømmersaksene er forbundet med Odalen, og jeg synes det er morsomt å vise tilknytningen min så tydelig, Kirkevaag.

Den andre tatoveringen hennes er av logoen til Madder Mortem som hun var med på å starte. Bandet ble opprettet i 1993 under navnet Mystery Tribe. Senere skiftet de navn og har siden fått fans over hele verden. Det har vært stille fra bandet lenge, men nå lover de mer action i tiden framover.

Sogneprest i Kongsvinger Magnus Jansvik sier han også er svært glad i sin nyeste tatovering. Han har flere, men det er bildet av jomfru Maria som kanskje betyr aller mest for ham.

– Maria er en utrolig viktig person i bibelen. Hun er noe annerledes enn de vi ser på TV og kjendiser i dag. Hun valgte å handle på Guds kallelse og har idealer som jeg mener det er verdt å strekke seg etter, sier Jansvik.

– Det er få sitater i bibelen av Maria, men kirken har løftet henne fram og har gitt henne stor plass, sier han.

Jansvik brukte lang tid på å finne ut av hvordan tatoveringen skulle se ut. Han forteller at han alltid har vært fascinert av religiøs kunst. Videre måtte han finne noe som han følte at han kunne bli gammel med og som uttrykte en side ved ham selv.

– Maria hjelper meg til å handle på Guds ord og er et forbilde i tro for meg. Hun er også min daglige påminnelse om Guds løfte om å aldri vike fra oss, sier Jansvik.

Det tok ham fire måneder å finne et bildet av Maria som han ville ta med til tatoveringsstudioet. Han lette på internett og i bøker etter et helt spesielt uttrykk, en Maria han kunne kjenne igjen.

– Hvis jeg er i tvil, så vil jeg aldri bli helt sikker. Derfor måtte jeg finne et bilde som jeg likte umiddelbart.

Hans Maria er rolig med et avslappet blikk uten spor av tvil eller usikkerhet. Slik bør det også være når man bestemmer seg for en tatovering, mener han.

– Jeg synes tatoveringer er kjempetøft, men det er viktig å tenke seg grundig om. Tatoveringene må bæres livet ut og trendene for hva folk vil ha svinger mye. Derfor må du være sikker selv, sier Jansvik.

Ventetiden hos gode tatoveringsartister kan være lang, og dette mener presten er en bra ting. Når folk må vente en stund før de får tatoveringen sin har de noen ekstra måneder på å tenke seg om.

Jansvik har selv opplevd at beslutningen ble tatt for fort og sier han har en tatovering han angrer på. Han vil ikke utdype hvordan den ser ut, men oppfordrer andre til å lære av kjente feil.

Det er litt typisk for tatoveringskulturen å bruke lengre tid på å velge motiv i dag, forteller Elisabeth Solvang Koren, førstekonservator ved Norsk Maritimt Museum.

– Nå viser tatoveringene individualiteten hos dem som har dem. Tidligere viste de mer tilhørighet til en gruppe, slik som sjømenn, sier hun.

Da var det vanlig at sjømennene ikke bare hadde en elsker i hver havn, men også fikk en ny tatovering.

– Motivet var mindre viktig, derfor fikk mange like tatoveringer. Det telte mer i hvilken havn man fikk dem. Det typiske var at de gikk inn og pekte på den de ville ha ifra en plansje på veggen, sier Solvang Koren.

Damer, båter, blomster, hjerter og navn var vanlige motiver forteller hun. Det var ofte maritime motiver som kunne lages raskt og med færre detaljer enn hva som er vanlig i dag.

– Sjømannstatoveringer er en egen sjanger i dag. I 70-årene kom en ny generasjon tatovører med ny ideologi, alternativ kultur og ofte med bakgrunn i kunst. Dette spredte seg og på 90-tallet ble det mer sosialt akseptabelt å ta tatoveringer, sier Solvang Koren.