Kommer vår sørskandinaviske ulvestamme fra ulovlig utsatte ulver?

ULOVLIG UTSATT: Kronikkforfatteren mener det må være grunn til å spørre om den offisielle sannheten er sann likevel. Foto: NTB scanpix

ULOVLIG UTSATT: Kronikkforfatteren mener det må være grunn til å spørre om den offisielle sannheten er sann likevel. Foto: NTB scanpix

Av
DEL

Supertilbud: 5 kr for alt innhold på nett i 5 uker

KronikkEn rekke DNA-analyser som ikke har kommet fram i offentligheten peker alle i retning av at dette er tilfelle, selv om vi i mediene hele tiden får høre at stammen er oppstått som følge av naturlig innvandring av ulv fra Finland og Russland.

Undertegndte er veterinær og lege av utdannelse og har vært så heldig å få oppleve en revolusjon i genetisk vitenskap i min yrkesaktive tid. Genetikken lyver ikke, og DNA-analyser er nå blitt gullstandarden når slektskap skal vurderes.

De siste tiårene har jeg fulgt med i den internasjonale forskningslitteraturen om genetikken i vår nye ulvestamme uten å finne belegg der for den «sannheten» om naturlig innvandring som mediene serverer oss.

I prinsippet er det tre hovedtyper av DNA-analyser. Det mest presise er å analysere Y-kromosomet hos hanner/menn. Y-kromosomet går i hovedsak uforandret fra far til sønn gjennom hundrevis av generasjoner og kan på ulike vis deles inn i typer, kalt haplotyper.

I sitt doktorgradsarbeid – publisert i 2001 – brukte den svenske genetikeren Ann- Kristin Sundqvist denne metoden for å vise at våre nye ulver kom fra nabostammene i øst ved at hun ventet å finne de samme y-kromosom haplotypene hos våre ulver som hos ulvene i Finland og Russland.

Resultatet viste det stikk motsatte – hun fant ingen hann-ulver – verken i Finland, Russland eller baltiske stater – som hadde haplotypene til ulvene her i sørskandinavia. Dette er kvalitetssikret vitenskap, både ved at det ble godkjent for doktorgraden og publikasjon i internasjonale vitenskapelige tidsskrifter.

Hun undersøkte 14 hannulver fra vår sørskandinaviske stamme, 16 finske, 26 russiske og 31 hannulver fra de tre baltiske landene. Hun undersøkte i tillegg 13 ulver fra svenske dyreparker – som for den største delen også stammet fra finske ulver.

Hun fant i alt 17 ulike haplotyper. I vår nye stamme fant hun bare to typer (kalt A og B, som indikerer at våre ulver bare har to stamfedre). I de østlige stammene fant hun, som sagt, ingen individer med disse to Y-kromosom haplotypene.

Uten videre ser man da at sannsynligheten for at den nye ulvestammen er kommet naturlig vandrende østfra (Finland, Russland eller Baltiske stater), blir mikroskopisk.

Sundqvist starter selv en sannsynlighetsutrekning for naturlig innvandring. Sannsynligheten for at det skal finnes to uoppdagede haplotyper i øst, og at det akkurat er en hannulv av hver av disse to typene som vandrer over 1200 km til sør-skandinavia, blir mindre enn to til 1 million.

R. Sundqvist er forsiktig i sin vurdering ved å si at det da (2001) var for tidlig helt å utelukke at de to stamfedrene kan ha vandret naturlig inn fra øst. Siden den tid er det imidlertid ikke kommet andre Y-kromosom-analyser som motsier hennes funn.

Hennes analyse indikerer sterkt at de første ulvene i stammen kom fra helt andre steder, er det som blir sagt offentlig, og med det øker også sjansen for at de har kommet hit som følge av menneskelig hjelp – miljøkriminalitet.

Den spanske genetikeren Dr. Carles Vila har DNA-analysert ulvestammene på de to andre måtene.

På de somatiske kromosomene, som blir delt og «stokket om» ved hver generasjon, brukte han en såkalt faktoriell correspodanseanalyse for å vurdere slektskapet mellom vår ulvestamme og nabostammene i øst. Forskeren beskriver vår stamme som genetisk «highly differentiated» fra finske og russiske ulver – altså liten grad av slektskap som igjen taler mot noen innvandring av ulver fra øst. Denne analysen ble gjort bare tre–fire generasjoner etter at det første ulveparet var kommet – cirka 1983.

Den tredje analysemetoden tar for seg DNA-molekylene som finnes i mitokondriene i celleplasmaet. Disse molekylene går uforandret fra mor til avkom gjennom generasjonene, og kan også deles inn i haplotyper (mtDNA). Dr. Vila undersøkte ulvestammer fra hele verden og han fant i alt 34 ulike haplotyper. I vår sørskandinaviske stamme fant han bare én type (kalt Lu-3), som indikerer bare én stammor. Lu-3-individer fant han ikke i Finland. Igjen en analyse som taler imot naturlig innvandring fra Finland.

Når tre – av tre – DNA-analysemetoder på denne måten motsier den offisielle «sannheten», så kan man i det minste si at det er skjellig grunn til mistanke om at ikke alt er kommet fram når det gjelder ulvens «gjenoppstandelse» her i sørskandinavia. Når sannsynligheten for naturlig innvandring faller mot null, så øker sannsynligheten for at vår ulvestamme er «menneskeskapt» tilsvarende, noe som ifølge norsk lov er miljøkriminalitet.

En NINA-publikasjon med tittelen «The Origins of the Southern Scandinavian Wolf populitaion---» er egnet til å skape undring. Her slår de fast at genetisk forskning har vist at de nye ulvene stammer fra Finland og/eller Russland. Som «bevis» på dette nevner de tre–fire vitenskapelige artikler. Det mest oppsiktsvekkende er at denne aktuelle artikkelen (Sundqvist) – om Y-kromosom haplotypene – er blant disse.

En svensk genetiker karakteriserte denne argumentasjonen som «konstig». Er det rart at mistanken om ulveutsetting lever så sterkt når NINA på denne måten forsøker å «bevise» sitt syn ved å vise til publikasjoner som egentlig gir sterke indikasjoner på at det motsatte har skjedd??

Finske ulveforskeres undersøkelser om ulvenes vandring før de starter revir, viser at gjennomsnittlig lengde er 100 km. Wabakken forteller oss stadig at de vandrer mer enn 1000–1200 km. Hvem skal vi tro på her?

Artikler: A-K Sundqvist: «Y-chromosome haplotyping in Scandinavian Grey Wolves based on microsattelite markers». Tidsskrift: «Molecular Ecology» 2001 nr. 10 side 1959–1966.

Carles Vila: «Rescue of a severely bottlenecked population of the «Grey Wolf (Canis Lupus) by a single immigrant». Proc. R. Soc. London B 2003 - 270 Side 91–97.

Carles Vila: Combined use of maternal, paternal and biparental markers to detect wolf/dog hybrids «Heredity» 2003 (90) s. 17–24.
Carles Vila: «Mitochhondrial-DNA phyelography and population history of the Grey Wolf». «Molecular Ecology» 1999 (8) s. 2089–2103.

Artikkeltags