Polsk trailersjåfør fikk sleng på hengeren – det endret alt for ekteparet

Åshild og Martin skal møte familie og venner. Nord for Rena får en polsk trailersjåfør sleng på hengeren på det glatte føret – og kjæresteparets liv endres for alltid.
Publisert
DEL
Åshild og Martin skal møte familie og venner. Nord for Rena får en polsk trailersjåfør sleng på hengeren på det glatte føret – og kjæresteparets liv endres for alltid.

Tirsdag 21. februar 2017 starter som en helt vanlig dag. Martin og Åshild skal kjøre fra Oslo til Røros, på åpningsdagen av Rørosmartnan. Praten glir lett i bilen mellom de to kjærestene som møttes på en dansefest i Holmestrand for snart fem år siden.

Selvfølgelig måtte det første møtet handle om dans – Åshilds store lidenskap. Hun imponerer på gulvet i alt fra salsa og swing til folkedans, west coast, line dance og boogie woogie, og har både kapret en NM-tittel og betegnelsen årets nordnorske dansepar.

Sammen danser hun og Martin flere former av swing. Men mørkluggen med smilet fra Ski og den livate jenta fra Balsfjord har enda mer til felles. De liker begge å trene, er aktive og tar gjerne en fjelltur sammen.

Åshild står også på slalåm og spiller piano, mens Martin, som er utdannet personlig trener, løper i skogen, kjører motorsykkel og er glad i å spille gitar. Siden Åshild er en kløpper med strikkepinner, har også han gjort et forsøk på å strikke.

De to trives veldig godt utendørs, men koser seg også i den nye leiligheten. Den de kjøpte for bare ett år siden, og som nå er ferdig oppusset etter akkurat deres smak. De to har gjort nesten alt sjøl, og der veldig fornøyd med resultatet. Åshild og Martin har fått sitt eget hjem!

Sør-Østerdal tingrett: Sjåføren handlet hensynsløst og han ignorerte bevisst faren knyttet til det glatte føret 

Begge har fagbrev som elektriker, og kan nå snart kalle seg ingeniører. Martin har kun tre måneder igjen av studiene for å bli elkraftingeniør. Han har begynt å kikke etter jobber, og er innkalt på et intervju. Mens Åshild har igjen ett år og tre måneder av sin ingeniørutdanning i medisinsk teknologi.

Siden det snør og er glatt på vegen oppover, sender Åshild en melding til søsteren om at de er på veg, men det er dårlig føre, så de tar det med ro.

Flere andre sjåfører som er ute og kjører denne dagen tenker det samme, og farten går stadig nedover på riksveg 3, i respekt for det glatte snøføret.

ALVORLIG: De første som kom til stedet etter den dramatiske ulykken, trodde at både Åshild og Martin var omkommet. Foto: Rune Hagen

ALVORLIG: De første som kom til stedet etter den dramatiske ulykken, trodde at både Åshild og Martin var omkommet. Foto: Rune Hagen

En polsk sjåfør er på veg mot Oslo med semitraileren fullastet med norsk fisk. Forholdene blir stadig verre, jo nærmere Elverum han kommer. Men sjøl om det snør, og det er både glatt og slaps på vegen, holder han jevnt farten oppe i 90 kilometer i timen.

Han har kun sovet to timer i løpet av det siste døgnet, og har bevisst brutt reglene for kjøre- og hviletid.

Siktet sjåfør hadde ikke førerkort og forsøkte å jukse med kjøre- og hviletid 

Det skal senere komme fram at han også tidligere har forårsaket en ulykke på norske vinterveger, der en person ble livstruende skadet. På grunn av den har han heller ikke gyldig førerkort i Norge.

Klokka 08.25 har den polske sjåføren kommet til Hovden, like nord for Rena. Der får han sleng på hengeren.

Martin og Åshild ligger først i en rekke på fire-fem biler i sakte fart på veg nordover. De har ingen sjanse til å komme unna.

Bilen smadres i det voldsomme kræsjet og klemmes inn i autovernet.

Der Hege Cesilie Mobakk fra Åsnes kommer løpende ut fra bilen nærmeste det unge paret, er hun overbevist om at de begge er døde. Men hun starter førstehjelp, og ved hjelp av de andre i bilen sin, får hun ringt etter luftambulanse, sjekket tilstanden til trailersjåføren og stoppet trafikken.

Hjelpemannskapene kommer til stedet og tar over behandlingen av Åshild og Martin, som begge er livstruende skadet.

Heges kunnskap om førstehjelp og hennes handlekraft på skadestedet er helt avgjørende for at de fortsatt lever da de profesjonelle kommer. Men da Åshild og Martin sendes til Ullevål universitetssykehus, vet ingen hvordan det vil gå.

GLATT: Det var både snø og glatt føre da ulykken skjedde, men den polske sjåføren kjørte likevel i 90 kilometer i timen, mens farten var betydelig nedsatt hos de andre på vegen. Foto: Rune Hagen

GLATT: Det var både snø og glatt føre da ulykken skjedde, men den polske sjåføren kjørte likevel i 90 kilometer i timen, mens farten var betydelig nedsatt hos de andre på vegen. Foto: Rune Hagen

Den tirsdagen i februar markerer det store skillet i Åshilds og Martins liv. For etterpå er absolutt alt blitt endret.

Åshild pådro seg hodeskader som medførte blødninger i hjernen. Hun hadde også brudd både i nakken og ryggen og måtte opereres flere ganger. Martin fikk også en større hjerneblødning og flere mindre hjerneblødninger, i tillegg til brudd i en nakkevirvel. Begge hadde lammelser på venstre side av kroppen, og lå en lengre periode i koma.

Martin klarte etter hvert å puste sjøl, og ble dermed koblet fra respiratoren. Men det tok fortsatt lang tid før de fikk kontakt med ham. Åshild begynte å snakke først, og spurte da etter Martin.

– Men siden alt var så uvisst rundt tilstanden hans, valgte legene at jeg ikke skulle få annen informasjon enn at han hadde overlevd og ble ivaretatt på et annet sjukehus. Jeg glemte det i samme øyeblikk som de fortalte det, så familien min måtte si det samme om og om igjen mange ganger hver dag, sier Åshild.

Vogntogsjåfør siktet etter alvorlig ulykke, politiet frykter han skal rømme 

De to kjærestene som pleide å dele alt, fikk ikke møte hverandre før det var gått tre måneder etter ulykken. Da var Martin overbevist om at Åshild var død, og at de løy for ham på sjukehuset, siden det hadde gått så lang tid.

– Da vi endelig fikk møte hverandre igjen, fikk vi bare noen korte møter i uka, sjøl om vi bodde bare noen få rom unna hverandre på avdelingen for traumatisk hjerneskade på Sunnaas. Vi måtte jo fremdeles skjermes for inntrykk og trengte mye ro og hvile, forklarer de.

Bildene av de to, hånd i hånd i samme sjukeseng, beskriver bedre enn ord hvor godt det var for dem å møtes. Men de skulle stå foran ei meget krevende tid. Da det var som tyngst, tenkte Åshild at det kanskje hadde vært lettere om de hadde mistet livet. Det var så mye smerter, og det var så tungt å ikke kunne spise, ikke kunne gå, ikke kunne gå på do eller gjøre noe sjøl.

Det er lenge til vi er tilbake der vi var før ulykken, om vi i det hele tatt kommer dit noen gang

Martin, trafikkoffer

Men livsgleden kom tilbake etter hvert som hun klarte å mestre de små tingene igjen.

–Jeg glemmer aldri da jeg kunne gå fra senga til stolen inne på rommet mitt på Sunnaas, uten hjelp fra pleiere eller pårørende. Det føltes så stort å endelig ha den friheten igjen! Og slike milepæler har det vært mange av de siste månedene, smiler hun.

Nesten en måned før Åshild ble skrevet ut av Sunnaas sykehus, ble Martin overført til rehabilitering ved Høyenhall i Hønefoss, der han ble i fem måneder, mens Åshild etter hvert startet på sin rehabilitering ved Catosenteret i Son.

– I hele denne perioden møttes vi bare et par ganger. Vi fikk klar beskjed om at nå måtte vi begge fokusere på vår egen opptrening. Vi ville ikke være i stand til å være noen støtte for den andre.

– Vi skjønte det, men samtidig har vi hatt veldig god støtte og oppmuntring i hverandre. Vi har jo et felles mål om å komme tilbake til der vi var, og det hjelper å ha hverandre gjennom dette. Vi gleder oss over hverandres framskritt og er hverandres største motivasjonsfaktor, sier Åshild.

Det skulle gå hele ni måneder før de to kunne flytte sammen igjen. Og fortsatt er det en lang veg å gå framover.

– Hverdagen nå består av fysioterapi, ergoterapi og planlegging av videre rehabilitering. I løpet av våren og høsten skal vi gjennom et nokså tett program og inn på nye rehabiliteringsopphold. Det er lenge til vi er tilbake der vi var før ulykken, om vi i det hele tatt kommer dit noen gang, sier Martin.

– Er dere bitre på mannen som satt bak rattet på vogntoget?

– Ja, det skjer selvfølgelig at vi føler bitterhet, innrømmer Åshild. Han er grunnen til at vi kanskje aldri får danset sammen igjen, og grunnen til at vi nå må flytte fra leiligheten vi så gjerne skulle bodd i. Den ligger nemlig i tredje etasje uten heis, og på grunn av skadene er det umulig for oss å bli boende der.

Vi vet da heller ikke hvordan framtida blir. Kanskje får vi aldri jobbe igjen, i alle fall ikke med det vi ønsker, siden studiene vi går på er krevende og kanskje ikke mulig å gjennomføre for oss nå, sier Åshild.

Nå har det snart gått ett år etter ulykken. Men jenta som pleide å sprudle av energi blir fort sliten. Mens Martin sliter med migrene og epilepsi. Ingen av dem klarer så mye i løpet av en dag, så de må planlegge hvordan de best kan bruke den kapasiteten de har.

To personer alvorlig skadd etter kollisjon mellom personbil og trailer 

De har begge trent knallhardt for å komme seg opp av rullestolene, men fortsatt er det livet de hadde, langt unna.

Åshild kan gå, men plages med at hun blir veldig svimmel. Martin må ha stokk eller stav for å gå, han bruker skinne og får ofte overstrekk i kneet. Han bruker rullestol de dagene han har behov for det.

– Å gå turer ute, som vi gjorde mye av før, er ikke lenger mulig på samme måte. Men målet er å ha gode dager sammen, og vi jobber for å få komme inn på samme rehabiliteringsinstitusjoner samtidig, for vi vil gjerne gjøre dette sammen, sier Åshild.

– Har ulykken endret hva dere ser på som viktig i livet?

– Vi har fått enda mer lyst til å hjelpe andre mennesker som er i en vanskelig situasjon. For samtidig som mange dager kan være tunge, føler vi på en enorm takknemlighet for at det har gått såpass bra som det har gjort. Og vi skjønner hvor heldige vi er som har så fantastisk gode folk rundt oss!

– Familiene våre, som også fikk sine liv snudd på hodet, har vært der for oss døgnet rundt siden ulykkesdagen. Og vi føler en ubeskrivelig takknemlighet over at det var Hege og Geir som kjørte bilen bak oss, og gjorde det de kunne for å redde livene våre i de kritiske minuttene like etter kræsjet. Vi kan aldri få takket dem nok for de valgene de tok den dagen, og vi har fått venner for livet i Hege og Geir. Vi kaller dem bare for «englene våre»!

– Selv om vi selvfølgelig skulle ønske at ulykken aldri skjedde, føler vi at det har kommet mye godt ut av det vi har vært gjennom også. Familiene våre er blitt som en stor familie nå, etter det de har stått sammen i for oss. Og så har vi jo blitt kjent med og knyttet bånd til så mange nye flotte mennesker i denne tiden. Mennesker som vi aldri ellers ville møtt. Vi har mye å være takknemlige for og er helt satt ut av at så mange bryr seg og stiller opp, sier Åshild og Martin.

– Den innsatsen familiene våre har gjort for oss i denne tida, har da også vært helt avgjørende for oss. Selv om vi har fått den beste helsehjelpen, har det vært nødvendig å ha kjente og kjære rundt oss hele tida. Det å kunne høre de kjente stemmene og møte kjente ansikter og smil er nok særlig viktig når man rammes av hodeskader og er i en forvirringstilstand, mener de.

– Vi hadde aldri klart dette uten familiene våre, og vi tenker mye på at de kanskje ikke møter den samme forståelsen for det de har vært gjennom, som det vi gjør. Fremdeles er vi helt avhengig av hjelp fra våre nærmeste daglig. Det er mye som skal på plass etter at en sånn hendelse rammer livet på alle vis. Men vi kunne ikke ønsket oss en bedre oppfølging og hjelp enn det vi har fått fra familie og venner!

Artikkeltags