Se videobloggen til høyre! (ovenfor på mobil)

Høsten 2017 skal Kulturkollektivet med Glenn Luijbregts og Martin Høgberget i spissen sette opp en forestilling i Kongsvinger, men de trenger hjelp fra Glåmdalens lesere!

Har du en artig, trist, spennende eller helt dagligdags historie fra Kongsvinger? Ditt første kyss, din siste tur på byen, hun i kassa på butikken som gjorde dagen din perfekt eller hvordan det var å miste noen som står deg ekstra nær? Ingen historie er for liten eller kort, ingen er for stor eller lang!

Vi vil gjerne ha et bilde til historien, men det er ikke noe krav.

Slik sender du inn din historie

LES OGSÅ: Nå trenger de din hjelp med nye sprell: Skriver manus av lokale historier

Her er postkortene fra Glenn og Martin:

Da jeg kom på andreplass

Første skoledag i august i 2002 og vi hadde nettopp begynt i niende klasse og var spente på et nytt år etter skoleferien. Jeg hadde fått nye venner i 8.klasse og gledet meg til å fortsette vennskapene etter sommeren, klassen min som helhet og jeg ble sett på som "nerdeklassen", utskuddene - det førte oss egentlig bare nærmere hverandre og lenger vekk fra mobberne, trodde vi. 

"Vi var jo så små", tenker jeg i dag.

Jeg husker jeg så det live på CNN året før, da det andre flyet kolliderte i tvillingtårnene og de raste sammen timen etterpå. Lite visste jeg da at det skulle merkes helt til lille Holt Ungdomsskole i Kongsvinger nesten et helt år etterpå. 

For akkurat denne første skoledagen kom det en ny gutt i klassen, akkurat som oss egentlig, men også helt annerledes. 

Under første gymtimen begynte allerede "slå seg på brystkassa"-mentaliteten da vi skulle løpstestes gjennom skogen over Puttara. 

Jeg var en av de med best utholdenhet i klassen og ble sendt frem som han som skulle redde æren til klassen - men, han vant og jeg kom på andre plass og tapte, og ikke bare litt... men, med flere minutter og det gjorde jo så vondt!

Det tok lang tid for han å bli tatt inn i varmen, kanskje han heller aldri opplevde å bli tatt inn i varmen noen gang. Men han vokste opp på Kongsvinger gjennom de neste årene og i fjor møtte jeg han på 37-bussen ved Bjølsen i Oslo, en suksessfull mann med ny bolig, nå med kone og barn og jeg kunne ikke vært mer glad i dag for at jeg tapte det løpet den dagen!

GLENN, 28 ÅR

Verdensmester på skateboard

Sommeren 2016 skulle jeg for første gang flytte til Kongsvinger sentrum. Gangavstand til både kaféer, vannhull og jobb. Gangavstand til tross – å gå hele tiden er jo litt kjedelig i lengden. Sykkel, sparkesykkel og segway ble vurdert som alternative framkomstmidler, men i en slags tidlig midtlivskrise fant jeg ut at jeg skulle satse på noe jeg aldri fikk prøvd som ung (hovedsakelig fordi jeg bodde langs en grusvei). Skateboard. Eller nærmere bestemt skateboardets lengre fetter: longboardet. Så vanskelig kunne det da ikke være?

En søkerunde på finn.no senere var jeg et longboard rikere. Og på flatmark gikk det reint så fint. I nedoverbakker – ikke like fint… En og en halv dag senere fikk jeg et ublidt møte med asfalten. Men et håndledd i støttebandasje skulle da ikke stoppe meg! Ingen har vel noen gang blitt verdensmester i skihopp uten å tryne et par ganger i bakken.

Sommeren passerte og jeg følte meg klarere og klarere for skateboard-VM – minst.  I alle fall fram til en ettermiddag i august. Min første tanke var at det jeg sto på toppen av var en sånn «brettet under armen og gå»-bakke. Min andre tanke var at «pytt sann, jeg kan jo prøve litt». I nedoverbakke er det dessverre ofte vanskelig å «prøve litt». Spesielt når man midt i svingen ser en bybuss komme mot seg. Jeg hadde rundt regnet tre kvart sekund på å bestemme meg hva som var mjukest å treffe: en buss i fart eller en asfalt som tross alt lå helt rolig. Jeg gikk for asfalten, satt beinet i bakken med en kropp som helst ville fortsette rett fram, stupte en kråke eller tre mens brettet fortsatte én vei og brillene en annen. Med nytt hull i buksa og ett i panna ropte jeg til en litt bekymret bussjåfør at «det går fint!» mens jeg i blinde lette etter brillene som hadde fløyet halvveis opp bakken.

Med en knust drøm om å noen gang få en pallplassering i et verdensmesterskap fikk jeg tømt nærmeste apotek sin beholdning av plaster og longboardet ble lagt i bagasjerommet på bilen.

Der har det ligget siden og blir nok liggende en stund. I alle fall fram til en dag i mai hvor jeg tenker at «jaja, kan jo hende jeg har blitt litt flinkere siden sist…?».

MARTIN, 25 år