Rikke Amalia Gunnersen er ei snart 17 år gammel jente fra Kongsvinger. For tre år siden ble hun alvorlig syk.

Det hele startet med at hun ble mer og mer sliten og fikk mange fysiske problemer. Til slutt måtte hun gi seg med håndball. Det var da moren tok henne med til legen.

Legen, på sin side, mente moren var en av de såkalte «hysteriske mødrene», og sendte dem hjem igjen uten så mye som å ta blodprøver.

De valgte kort tid etter å bytte lege, og ny time ble bestilt. Den nye legen spurte om noe hadde skjedd på skolen eller noen lignende arenaer. Det var da han fikk en notis Rikke hadde skrevet at han skjønte at noe virkelig var galt. Blodprøver og andre tester ble tatt, og det viste seg at hun hadde lungebetennelse og så godt som tomt jernlager.

– Det første som traff meg var at jeg ville ta skrittene bort til min gamle lege, og gi han tidenes kjeftekule. Jeg ønsker fortsatt å gjøre det. Hva om jeg hadde vært frisk nå hvis han bare hadde gjort som han skulle, forteller Rikke Gunnersen.

Etter dette ble livet hennes aldri som før. Hverdagen ble snudd på hodet og etter hvert ble hun bare sykere.

Diagnose: Crohns og ME

Ett år etter legetimene kom symptomene. Kroppslig smerte, konstant sultenhetsfølelse og sterke magekramper var noe Rikke måtte gjennom daglig.

– For meg var det like tungt å gå opp trappa som det pleide å være å løpe flere kilometer. Det var likevel ikke før for ett og et halvt år siden at jeg ble diagnostisert med sykdommen Crohns. Det er en mage- og tarmsykdom som blant annet har gjort at jeg ikke har fått alle vitaminer og andre næringsstoffer som jeg skulle hatt, forteller Rikke.

Ikke nok med at hun har Crohns, men legene tror Rikke også har ME. Det er et kronisk utmattelsessyndrom som gjør at du føler deg sliten nesten hele tiden.

– De er usikre på hvilken av sykdommene som gjør hva, og de har vært mye fram og tilbake i forbindelse med ME-diagnosen. Det er tungt, sier Rikke.

Få oppturer – mange nedturer

– Jeg har vært gjennom så ufattelig mye. Det er for det meste vonde ting, men også noe godt. Jeg har blant annet fått noen nye venner mellom alle legetimene, reisene til Elverum og urinveisinfeksjonene. Men hvis du ser bort fra det, har det ikke vært mange lyspunkter. Jeg måtte slutte på skolen, i hvert fall foreløpig, og jeg har mistet mange av mine gamle venner, sier hun.

I sommer var hun gjennom en stor operasjon for å fjerne 25 centimeter av tarmen. Det var en kamp på alle mulige måter, både fysisk og psykisk. Hun håper hun slipper flere slike kamper.

– Nå har jeg ikke lenger de sterke krampene i magen, så folk kan klemme meg uten at det gjør vondt. Likevel er jeg ofte veldig sliten og dårlig, og formen varierer fra time til time. Det er slitsomt, forteller 16-åringen.

Har sine drømmer

– Hva er det første du vil gjøre når du blir frisk?

– Jeg vil egentlig bare føle at jeg lever igjen, at jeg er en ungdom, som alle andre. Å ta meg en joggetur ville gjort meg lykkelig. Jeg vil gjøre de små tingene som er så store for meg. Når jeg blir frisk, vil jeg også begynne å jobbe slik at mamma og pappa slipper å forsørge meg så mye, forteller Rikke.

Hun vil ikke være noen byrde for familien lenger, og gleder seg allerede til den dagen hun blir frisk. Men hun må være tålmodig, for Crohns kan være en langvarig sykdom.

– Jeg begynner å lure på om det kommer til å bli sånn som dette for alltid. Blir jeg sittende her til jeg dør? Men det vet jeg at jeg ikke blir. Jeg skal bli friskere, det tar bare tid. Det kommer alltid sol, selv etter hundre dager med regn, fastslår hun.

– De betyr alt for meg

– Mamma er muren som hindrer meg i å hoppe. Det er ikke mitt helvete, det er hennes også, hun tar frivillig del i det. Det er hun som holder rundt meg om kveldene når tårene mine triller, forteller Rikke om sin kjære mor.

Moren har nå vært hjemme i tre år og passet på Rikke som tilbringer store deler av dagene sine inne.

– Jeg føler ofte at jeg ødelegger familien, at jeg river den i stykker, for de går jo alle på spiker for meg. Jeg knuser mamma og utelukker pappa. De fortjener så mye bedre enn det, sier Rikke.

Tvillingbroren hennes, for eksempel, starter kilekriger når hun er langt nede. Hun vet ikke hva hun skulle gjort uten ham og resten av familien. Rikke er også veldig takknemlig for alle de gode vennene hun har.

– Smilehullet mitt hadde nok blitt visket bort hadde det ikke vært for jentene og guttene. Jeg trenger dem alle sammen. Jentene kommer med latter og gaver, og guttene får meg til å le selv når jeg tror jeg skal dø. De betyr alt for meg, forteller Rikke og smiler.

Blogger for å huske

Rikke har også en blogg som hun ofte oppdaterer. I utgangspunktet startet hun for å oppdatere familie og venner om hvordan det gikk med henne, men nå skriver hun også om mote og ytrer personlige tanker. Mange tar turen innom bloggen, og på det meste hadde hun hele 3000 lesere på én dag.

– Jeg setter utrolig pris på alle leserne mine, uavhengig om de kommenterer eller ei. Dessuten får jeg utrolig mange fine tilbakemeldinger. De er gull verdt for meg, forteller Rikke om leserne sine.

Hun bruker også bloggen som en personlig dagbok da hun har mistet mye av hukommelsen etter det hun har vært gjennom.

– Jeg vet ikke om jeg har mistet hukommelsen eller fortrengt de vonde minnene. Men bloggen hjelper meg å huske, sier Rikke Gunnersen.

16-åringen er ikke en typisk rosablogger. Under kan du se et lite utdrag fra bloggen hennes «ragunnersen.blogg.no»:

«Hvert eneste skritt jeg tar, er som å gå på glasskår. Hver bevegelse jeg gjør, er som å bli påkjørt, gang på gang. Hvert blikkast er som et slag i hodet, det gjør vondt fra øynene og helt bak i nakken. Jeg orker ikke mer, men hva gjør jeg vel når jeg ikke orker mer – det er ingenting annet enn bare å fortsette.»