Trykk under for å lytte til saken:

– Åja! Det er derfor det er der!

Du har sikkert sett dem langs veien, men vet du hva de brukes til?

Terje fører den hvite stokken, eller mobilitetsstokken som den også kalles, langs asfalten som en pendel.

Høyre, venstre, høyre, venstre.

Vi nærmer oss en fotgjengerovergang og stokken følger et spor. Dette kalles en ledelinje. Det er nedfelte eller opphøyde linjer/markeringer i underlaget som skal lede blinde og svaksynte trygt fra ett punkt til et annet.

For Terje betyr den universelle utformingen selvstendighet, trygghet og inkludering.

Når han beveger seg gjennom et trafikkert Kongsvinger fungerer stokken som en forlengelse av armen, og ledelinjene skaper bevegelsesfrihet.

Vi beveger oss oppover Eidemsgate, gaten med flest antall bilulykker i hele Kongsvinger.

– Her er det alltid veldig ille å gå.

Ledelinjene er borte. På den ene siden er det en grøft, på den andre siden kjører bilene fort forbi.

Han tar noen steg til høyre og gjør samme pendelbevegelse:

Gress, asfalt, gress, asfalt

Vi går videre, litt saktere denne gangen.

Stokken forsterker også hørselsinntrykk som gir informasjon om hindringer og farer.

På veien veksler lyden av skrittene mellom knasende løv som nettopp har falt og våte løv som har lagt seg som et oransj teppe over fotgjengerfeltet.

Se for deg lyden som kommer av å føre stokken over et tregulv, så ser du for deg lyden om du legger et teppe over.

Lyden blir enda vanskeligere å orientere seg etter, toppet med den susende trafikken fra venstre.

Vi går enda litt saktere.

Vi har passert det løvlagte terrenget. Videre følger en vei med 60 graders grøfte-helling på den ene siden, og trafikk på den andre. Ingen ledelinjer, ingen tilrettelegging.

Vi er på vei tilbake.

– Er det greit om jeg sier ifra om jeg ser du går feil?

– Da kan du godt si ifra, det er helt greit.

– Er det noe annet man bør ta hensyn til?

– Det er mange som tar seg god plass i fortauet når jeg kommer. Selv om jeg har stokken er det ikke alle som reagerer på den.

– De forventer nesten at du ser dem?

– Ja, nemlig.

Inn fra venstre kommer det en bil i stor fart. Jeg holder Terje igjen med armen.

– Åi, nå ble vi nesten påkjørt.

– Sånn som der. Hva ville du at jeg skulle gjort?

– Det er veldig fint om du får tid til å si det, men er det for dårlig tid er det bedre å redde situasjonen med å ta meg i armen. Hvis det er kritisk er det bra å stoppe meg.

Vi går videre.

– Ellers, hva må man ikke gjøre?

– Det er mange som har mange rare måter å ta i. Det er noen som holder ytterst i jakken, som om man skulle tenke at jeg var spedalsk, man må ta et realt tak. Jeg synes heller ikke noe særlig om at folk tar tak i meg uten at jeg har bedt om det når jeg for eksempel skal over gata, det har heldigvis ikke hendt så mye.

– Men er det greit å spørre om man ser du skal til å krysse veien?

– Det er jo greit. Da sier jeg alltid ja takk.

– Det er bedre å spørre en gang for mye enn en gang for lite?

– Ja. Det kan du si.

– Er det ukomfortabelt når stokken stanger?

– Ja, du skvetter litt. Nå vet jeg om mange av overgangene så jeg er forberedt på det, men det er ukomfortabelt ja.

– Er det slitsomt å måtte sveive stokken fram og tilbake hele tiden?

– Nei, det er ikke noe problem. Det finnes lettere stokker, men det er ikke så tungt. Trener på Puls jeg vettu!

Ledelinjene er tilbake.

Høyre, venstre, høyre, venstre

– Er det noe du savner å se?

– Det å møte blikket til folk, det savner jeg. Det livet som er i de øyeblikkene og kontakten man får gjennom blikket er helt spesielt. Ellers som våren når det begynner å bli grønt. Bonden har sådd og det begynner å stikke fram korn, da husker jeg jo hvordan det var og bruker den hukommelsen jeg har for å forestille meg, for jeg vet jo hvordan det var når jeg så.

– Er det noe du er redd for å glemme?

Jeg prøver å huske på å bruke tankene litt på å huske hvordan fargene er. Særlig de vanlige fargene som rødt og grønt og gult.

– Savner du å se farger?

– Ikke egentlig, men jeg har alltid synes det har vært koselig å se det bli grønt om våren. Da henter jeg igjen minner fra den tiden jeg så, og forestiller meg at sånn er det nå.

Hvordan ser du for seg den dagen her?

– Nå er det litt skiftende skydekke med litt sol. En hyggelig dag. Løvene har falt fra greinene, det er stort sett bare greiner, bakken har begynt å miste grønnfargen. Det bærer preg av høst. Det er vel så langt jeg kan utdype.

– Nå vet du sikkert hvor vi er?

– Ja! Straks hjemme.

Les også

Nysgjerrig på hvordan navnet ditt skrives i blindeskrift?