Gå til sidens hovedinnhold

– Jeg vil komme tilbake til Odalen med nye impulser

Artikkelen er over 4 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

  • Destinasjon: De Montfort University Leicester (arkitekturstudier)
  • Ankomst: September 2016
  • Humør: Nervøs, spent, sulten.

Jeg har nå offisielt bodd i England i tre uker, og begynner med det å venne meg litt til min nye livsstil. Den er ikke så veldig annerledes enn hjemme i Odalen, hvis du legger til et par ekstra bygninger, noen biler, ganske mange kvadratmeter, og noen hundretusen mennesker.

I Storbritannia er Leicester den tiende største byen, noe som egentlig ikke er så stort her, men som virker veldig urbant og nytt for meg, som anser Oslo som storby.

Den første uken som utlending, tilbragte jeg sammen med en haug med andre utlendinger. Vi startet oppholdet med «International Welcomeweek», som betyr at det kun var internasjonale- og EU studenter til stede, mens britene selv ankom en uke senere.

Dette ble nok mest gjort av praktiske årsaker, da de fleste internasjonale studenter trenger både visum og politiattest for få lov til å bo I England. Dette gjelder da heldigvis ikke meg, lille Norge er unntatt av visumregelen i Storbritannia, siden vi er medlem av EØS og har en egen avtale med de fleste landene i EU.

Annen nyttig informasjon ble også formidlet, som hvordan man åpner en bankkonto, en innføring i engelske normer og regler, og små foredrag om hva vi kan forvente av universitetslivet.

Når all informasjon var spikret inn i hodene våre, var det på tide med ”Fresher’s week”, som tilsvarer den norske fadderuken.

Her ble det holdt arrangementer både på dag- og kveldstid, og mens jeg desperat prøvde å være med på alt, ble jeg heldigvis møtt med åpne armer av mine medstudenter.

Jeg bor på campus, i et kollektiv bestående utelukkende av studenter fra mitt universitet. I min leilighet er vi fem jenter, og resten av leilighetene er tilsvarende fordelt mellom begge kjønn. Det vil jo si at det er vanskelig å ikke møte noen ansikter man kjenner igjen med tiden, og som ved alle andre anledninger finner man jo fram til hvilke personer man liker best.

Noe jeg ikke var klar over når jeg søkte om bolig i England, var at min bolig ligger rett over veien for bygningen jeg studerer i. Jeg har altså maks tjue sekunder å gå til skolen hver dag, noe som fører til at jeg kan bruke tiden jeg ellers ville brukt på å gå, til viktigere ting (sove, netflix, osv.)

Min opplevelse av Leicester så langt har vært utelukkende positiv. Universitetet er veldig stort, og består av mange forskjellige bygninger, som fornyes hele tiden.

Det er nesten som et lite samfunn i samfunnet, med egne kafeer, bokhandel, matbutikk og Subway.

Britene, vel som de mindre britiske menneskene, er stort sett vennlig innstilt, og så langt har alle vært veldig behjelpelige med alt fra språk til billige togbilletter.

I forrige uke begynte studiet mitt, og allerede to dager inn i arbeidet fikk jeg en oppgave som skal være ferdig om en uke. Det er et intensivt kurs, med mye arbeid, men som med alt annet er det jo hva man gjør det til selv.

Jeg er innstilt på å gjøre en god jobb, og komme tilbake til Odalen med nye impulser og masse erfaring. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Kommentarer til denne saken