Mona snakker ut: – Lettelse å få hull på byllen

Av
Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

– Ja, det har vært slitsomt, men det har også vært en veldig god uke. Jeg er så glad for all støtte jeg har fått. Det har vært telefoner, meldinger, hundrevis av kommentarer på nettavis-artiklene og på Facebook. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få så mye sympati fordi jeg er av romanifolket, sier taterkvinnen selv.

Hun tror ikke at ytringene fra to taxisjåfører i Kongsvinger, som virkelig satte fart på debatten om holdningene til taterne denne uka, er enestående.

– Det eneste enestående med taxisjåførene er at de var så klare og tydelige. Men den dømmende holdningen til taterne har jeg kjent på hele livet, sier Mona Gustavsen.

Den tause fordømmelse

Som barn fikk hun tidlig erfare at taterne var et mindreverdig folkeslag.

– Når det dukket opp lus blant elever på barneskolen var det jeg som automatisk ble utpekt som syndebukk. Jeg var jo tater, og derfor urenslig. Og når det kom en ny elev i klassen fikk han eller hun vite at de måtte holde seg langt unna meg fordi jeg var tater. I gymnastikktimene skulle vi ofte gå sammen to og to, men jeg ble alltid stående igjen alene. Fordi jeg var tater. Slike gjentatte episoder var barndommen min full av. Det biter seg fast, og forteller meg at jeg ikke har samme verdi som andre, sier Mona Gustavsen.

– Har det vært slike episoder etter at du ble voksen også?

– Noen enkeltepisoder har jeg selvsagt opplevd. Men adskillig vanskeligere er det å forholde seg til den tause fordømmelsen, den som aldri blir uttalt. Jeg kjenner på den når jeg går inn i en forretning på Kirkenær eller Flisa. Den skjulte skepsisen til meg fordi jeg er tater ligger i lufta, men det er ikke mulig å angripe en slik taushet. Derfor er det en stor lettelse å få satt ord på hvordan jeg opplever å være tater, slik jeg har fått anledning til denne uka. Det er godt å få disse tankene og følelsene fram i lyset, og kanskje kan en slik åpenhet bidra til at noen tenker annerledes om oss, sier Mona Gustavsen.

– Har ikke kniven løst nå

– Men det må da være en årsak til den inngrodde skepsisen? Alle vet jo at taterne liker å slåss, og at kniven sitter løst?

– Tidligere var det slik, og jeg tror nok at det er den holdningen som henger igjen. Jeg vet at mange var redde for å komme i krangel med taterne fordi de fryktet at hele slekta skulle ta dem. Men slik er det ikke, og i dag er det ingen av taterne som går med kniv, sier Mona Gustavsen.

– Men brodne kar er det i alle land, også blant taterne.

– Har du selv noen rasistiske holdninger overfor enkelte grupper i samfunnet?

– Nei, det mener jeg bestemt at jeg ikke har. Jeg vanker med vanlige bygdefolk, og jeg vanker med slektninger som er tatere. Jeg har også venner som er av utenlandsk opprinnelse, og for meg spiller ikke bakgrunnen noen rolle.

Vil kjøre drosje

– Hva er det fineste du har opplevd denne uka?

– All støtten jeg har fått. Og at stortingsfolk, biskop og andre toppfolk i samfunnet gir meg sympati. Jeg har vært rundt i TV- og radiostudioer og redaksjoner, og jeg har aldri sett så mange kjendiser som jeg har gjort denne uka. Jeg synes det er litt stort.

– Har du sovet noe da?

– Nesten ikke. Jeg har sovnet et par timer, og våknet, sovnet litt og våknet igjen. Slik har nettene gått.

– Hva tenker du om framtida?

– At jeg skal bli drosjesjåfør. Jeg håper 0-TAXI får et løyve i Kongsvinger, slik at jeg kan få jobbe her. Men jeg er åpen for alle jobber. Jeg vil arbeide.

Artikkeltags