Den fromme ideen om miljøvennlig kraft var det tverrpolitisk enighet om med Miljøpartiet som pådriver, da Karlstad og nabokommunen Ham- marø utlyste anbud for å bygge vindkraftverk ute på en grunne i Vänern, kjent for stabil vind.
I tillegg til miljøvennligheten skulle prosjektet på lang sikt gi mange industriarbeidsplasser. I løpet av kort til ble den grønne drømmen til et økonomisk mareritt. Problemene meldte seg nærmest på rekke og rad fra første stund.
Mer enn 40 millioner i statlig investeringsstøtte, og el-sertifikattilskudd (såkalt grønne sertifikater) på drøyt 20 øre per produsert kilowatt i 15 år, har ikke reddet regnskapet.
Ikke et rødt øre i pluss hittil, og det vil det ikke bli heller, med dagens kraftpris, bekrefter direktøren for vindkraftselskapet Vindpark Vänern Kraft AB.
Bygget i motvind
Utbyggingen av de 10 vindturbinene på Gässlingegrundet i Vänern utenfor Karlstad skjedde ikke uten motvind. Det har blåst en frisk debatt både rundt styrende selskaper, om habilitet i kommuneforvaltninger, på informasjonsmøter og i värmlandsavisenes debattspalter.
Men den alvorligste motvinden var likevel at det ironisk nok oppsto forsinkelser i mangemillionersklassen i byggeperioden, av alle ting mest på grunn av vind.
Allerede da fundamentene skulle støpes ute i det värmlandske innlandshavet i 2007, fikk man problemer med blåsten. Så sent som midt i november det året kjempet man for å bli ferdig med fundamenter «før vinteren». Det ble man ikke.
Disse og andre forsinkelser gjorde at selve byggingen tok mye lengre tid og ble langt dyrere enn kalkulert. Dermed kom inntekter fra strømproduksjonen i gang langt senere enn det som var beregnet.
Millioner blåste på sjøen
I mai 2008 tok vinden en 13 kvadratmeters arbeidsbrakke og en arbeidsplattform og blåste dem på sjøen. Arbeidet hadde da allerede stoppet opp og blitt forsinket i flere omganger fordi vinden skapte bølger som gjorde at kranbåtene svaiet for mye.
Den vinteren frøs også hele Vänern til med is, hvilket er svært uvanlig. Det er oftest bare i viker og langs land isen legger seg, får vi vite fra kraftverkets forvalter Torsten Dröschmeister.
Tre av de fem første tårnene skulle stått ferdig i mai 2008, og samtlige være i drift etter sommeren samme år. Men ingen «propeller» snurret da høsten kom.
Bare tre av de første fem tårn ble reist det året, og det skjedde ikke før oppunder jul. Det betød et tap i antatte inntekter på omtrent 40 prosent. Dermed hadde forventede millioninntekter blåst på sjøen.
Det var også motbør av annet slag. Leveranser av deler og utstyr til Vindpark Vänern ble forsinket. Forsikringstvist om sikkerhetsklarering på transportbåter i byggeprosessen bremset også byggeprosessen, og finanskrisen bare økte problemene.
Festen over før den begynte
Da disse hindringene var forsert, ante man lyset i vindtunnelen. Hele herligheten, fullt utbygget med 10 vindturbiner (fem av dem i kommunal regi, de øvrige av private selskaper) kunne endelig innvies av hertugen av Värmland, prins Carl Philip, i mai 2010; med messingblås, solglitter og ballongslipp som vinden tok.
En stund så det riktig bra ut, og vindkraftanlegget leverte best i Sverige en periode. Så falt strømprisen radikalt (cirka 40 prosent) som følge av finanskrisen.
Høsten 2012 begynte vindturbinene å fuske, og i mars 2013 var festen over. Da kom tilleggsregningen. Flere av turbinene hadde gått i stå, bare én av dem gikk bortimot som den skulle. Vindpark Vänern Kraft AB trengte 120 millioner kroner for at vindkraften skulle fungere igjen, og det ville bli ytterligere 20 millioner dyrere dersom reparasjonene ble utsatt til 2014, skrev avisene i Värmland.
Satt igjen med svarteper
Flere av girkassene (kraftig maskineri på drøyt 48 tonn hver) hadde streiket. Det finske leverandør-moderselskapet Winwind fantes ikke lenger, dets svenske representant Dynawind Kristinehamn hadde lagt ned sin virksomhet, og datterselskapet som tok over, og blant annet skulle besørge vedlikeholdet, begjærte seg konkurs høsten 2012.
En helt ny fabrikk for vindtårnproduksjon som Dynawind bygde i Kristinehamn, skulle utnytte Värmland-kompetanse på stålplatebearbeiding, og gi mange og varige arbeidsplasser og gode skattepenger i länet.
Det varte ikke lenge. Fabrikken gikk fløyten når Dynawind ble lagt ned, og fabrikkhallen demontert og solgt til Polen.
Dermed satt Karlstad og Hammarø kommuner igjen med svarteper: Store tap og utsikt til nye, store utgifter for enten reparasjon eller riving. Meget kostbart, uansett hva man valgte, og industriarbeidsplassene var som blåst vekk
Spørsmålene flagret i vinden:
– Tåler ikke vindturbinene vær og vind?
– Hvor dårlig kan et vedlikehold som koster 250 millioner i året være?
– Skal vindkraftturbinene rives eller reparere?
I mars 2013 var de to kommunenes krav i konkursboet etter leverandøren(e) 85,7 millioner kroner, penger som må anses som tapt; bokstavelig talt tatt av vinden; de også. Det finnes ikke noen å stille kravet til.
Nå snurrer propellene optimistisk ute på Gässlingegrundet i Vänern igjen, reparert for drøyt 57 millioner kroner.