Livets glade gutter – i søppelbil

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Jobben deres er å ta hånd om all dritten du og jeg kaster fra oss. Dette er en reportasje om glade karer i ett av landets minst attraktive yrker.

DEL

Han hopper ut av hytta på den forholdsvis store bilen. Han har kommet over et berg hvor snøen lå tett. Her nede i dalen regner det og gradestokken viser ikke mer en to grader. Likevel sitter smilet bredt, som alltid. Han er en glad mann som har funnet en jobb han liker.

Jan Erik Midtskogen fra Våler kjører søppelbil i Solør. Da 2013 ble til 2014 tok Midtskogen fatt på sitt syttende år som søppelkjører. Eller renovasjonsarbeider som det heter på papiret.

I dag er det søndre del av Åsnes (på østsiden av Glomma) som skal tømmes for søppel. Midtskogen har vært innom Hof Finnskog. Velta, Linna og Knappom skal tømmes før han kan dra hjem og dusje. Det betyr 243 husstander som igjen vil si opp mot 200 turer inn og ut av bilen.

– Søppel er spennende

Dette er ikke første gang undertegnede er med i en av søppelbilene til RenoNorden (som kjører for Solør Renovasjon). I november var det Oleg Ruds som satt bak rattet, den gang på Kirkenær. I likhet med sin kollega, Midtskogen, kunne ikke latvieren gjøre stort annet enn å smile han heller. Hvis ikke praten gikk ble førerhytta fylt av plystring eller nynning.

På barneskolen fikk undertegnede raskt med seg at om du kom til rektor, ble du søppelkjører resten av livet. I hvert fall hvis du skulle tro sjuendeklassingene. Å bli søppelmann, det var en straff.

– Er dette en drittjobb?

– Nei, uffa meg, sier Ruds med russisk aksent. Folk synes at søppel bare er dritt og faenskap som lukter vondt. I starten syntes også jeg at dette var en drittjobb. Det var så tungt både fysisk og psykisk, men nå er det bare bra. Søppel er spennende, det er en enorm ressurs om du bruker det riktig.

– Søppelkjørere har nok et rykte på seg for å bli sett ned på. De forbindes nok blant annet med vond lukt. Jeg har aldri fått noen kommentarer på dette, men jeg tror det ikke går på person, men på hele bransjen, sier Midtskogen et halvt år etterpå.

Men som nevnt innledningsvis er dette en jobb både Ruds og Midtskogen trives med. De koser seg på jobb.

Sistnevnte har jobbet seg godt innover på Velta. Han hopper ut og inn, ut og inn. På de minste rutene hopper han inn og ut av bilen mellom 150 og 200 ganger i løpet av dagen. På de lengste kan det bli opp mot 300.

– Det er ingen tvil om at jeg har kommet i god fysisk form i den jobben her, sier den kommende tobarnsfaren.

Det samme gjelder Ruds. Han har jobbet som søppelkjører i litt over fem år. Da han begynte veide han 116. I november kunne ikke nåla på baderomsvekta strekke seg lengre enn til 74.

– I tillegg elsker jeg å løpe. Du kan si at jobben min er god trening for hobbyen min og motsatt, sier latvieren som betegner seg selv som russisk.

Radio som selskap

Tilbake på Velta. Midtskogen har vært innom flere gårdstun. Som søppelkjører får du et godt innblikk i hvordan folk bor, mener han. Nå må han innover i skogen. På vei opp mot Peistorpet omformer regnet seg til snø. Det blir lengre og lengre mellom hver stopp. Rolig, veldig rolig. Det eneste som bryter stillheten er taktløs murring fra hydraulikken som presser søppelet sammen etter at Midtskogen har tømt noen dunker.

– Inne på skogen er radioen alt jeg har av selskap. Det er ikke alltid den fungerer her inne heller, men det er bare godt at det er litt rolig iblant. Alle trenger litt spnn en gang i blant. Da får jeg koblet av litt og tenkt på andre ting også, sier vålerkaren.

Furu og gran står tett i tett, glasert med snø. Det har nesten gått en time siden Midtskogen sist så tegn til liv. Her oppe finnes det flere kandidater til NRKs «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Han har stoppet i motgående kjørefelt på den smale fylkesveien for å tømme noen dunker. Så, plutselig, suser en liten lastebil forbi på yttersiden. Det er ikke første gang søppelbilen blir forbikjørt. Livet som søppelkjører kan fort gå på helsa løs.

– Jeg har vært oppe i flere nestenulykker. Folk tar for lite hensyn når søppelbilene stopper i veikanten. Det er ofte det går veldig fort, sier Midtgården som har hørt hjulvining altfor mange ganger.

Lukt, ensomhet og nestenulykker til side, Midtgården gleder seg til å gå på jobb hver dag. Den dagen han ikke gjør det må han finne seg en annen jobb.

– Det som er så fint med denne jobben er at du har fleksibel arbeidstid. Du kjører til enden på ruta og da er du ferdig. Det er ingen ni-til-fire-jobb. Men det er klart; dette er en veldig ensformig jobb. Du møter ikke nye utfordringer så ofte. Dette har jo igjen med trivsel å gjøre. Du må trives med det du gjør, det er derfor jeg har holdt ut i 17 år, sier han mens søppelbilen hopper bortover hullete grusveier.

Den erfarne søppelkjøreren har vært ute på veien siden 06.30. Nå begynner klokka på dashbordet å nærme seg 13.00. Nære er også veikrysset på Knappom. Skogen er borte. Fortsatt står det litt igjen av en lang arbeidsag i bil og ved søppelkasserer.

Siste stopp

Krysset hvor Knappomsvegen, Trangensvegen og Holmbakken møtes, betyr rutas siste stopp. Den siste stoppen er alltid den beste. Kroppen begynner å kjenne det.

Nå er det bare tømming av bilen som gjenstår. Tiden går så fort, synes søppelkjøreren. Det har vært en rolig dag. Kun én «kunde» har kommet bort og hilst. Til vanlig er det ofte at folk kommer bort og hilser på, i hvert fall på sommerhalvåret.

Å kjøre bort til miljøstasjonen, hvor alt skal tømmes, tar et snaut kvarter. Det er tid for å reflektere.

– Folk er veldig opptatt av søpla si. Det er det ingen tvil om. Det er kanskje ikke noe man tenker over til vanlig, men det er faktisk noe folk er engasjert i. Det er søpla og posten. Om en dunk ikke tømmes når den skal, får vi høre det.

Men tilbakemeldingene inneholder ikke bare kritikk.

– Når jeg prater med folk rundt omkring på rutene, får jeg ofte høre at de synes vi gjør en veldig bra og viktig jobb. Så det er tydlig at vi blir satt pris på også, sier Midtskogen.

Rett i dusjen

Fremme ved det nye søppelanlegget på Velta rygger rygger søppelbilen inn i en stor hall. Den bakre delen av bilen gaper opp og restavfallet velter ut. Kiwi-, Rema 1000- og Rimi-poser sloss om å komme seg ut først. Glass knuses. Det skulle ikke vært her. En liten miss i sorteringa. 3080 kilo er dagens score. 3080 kilo restavfall fra 243 husstander. Det tok to uker.

Ved et annet, lite hus skal bioavfallet tømmes. 980 kilo. Det lukter for jævlig. En sur, nesten etsende lukt, borrer seg innover i neseborene ettersom bioavfallet presses ut bilen. Brød, appelsiner og annet matavfall bader i en saus presset ut av dem under dagens rute.

Inne i det lille huset står tre personer og sorterer dette bioavfallet. Her skal ikke noe plast med.

– Det er de der inne som har den skikkelige møkkajobben, sier Midtgården før han hopper inn i bilen igjen.

Den skal parkeres på Flisa, så er det hjem og rett i dusjen. Den blir god. I morgen er det på'n igjen. Da er det Flisa som skal renskes. Det blir en enda hardere dag.

Artikkeltags