Inferno i Guds hus

TATT AV ELVA: Gamle Grue kirke lå på Skulstad. Glomma grov seg innover og tok med seg både kirkegården og prestegården rundt 30-40 år etter brannen. Informasjonstavla ble laget som et prosjekt og reist av elevene i 4. og 7. klasse ved Refset skole våren 2005.FOTO: ANITA KROK

TATT AV ELVA: Gamle Grue kirke lå på Skulstad. Glomma grov seg innover og tok med seg både kirkegården og prestegården rundt 30-40 år etter brannen. Informasjonstavla ble laget som et prosjekt og reist av elevene i 4. og 7. klasse ved Refset skole våren 2005.FOTO: ANITA KROK

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

Den største brannkatastrofen på norsk jord noensinne rammet en fullsatt Grue kirke for 190 år siden.

DEL

Første pinsedag 1822 skinner sola på en blå himmel over Glåmdal-regionen. Vinden blåser sterkt fra sørøst, mens nærmere 600 mennesker finner veien til Grue for å samles til høymesse i kirken. Fattig som rik, gammel som ung. Flere kvinner bærer på barn som skal døpes, og mange er spente på hva sogneprest Iver Hesselberg vil si i anledning høytiden.

Fra ånd til ild

Hesselberg, en langstrakt og aktet mann, går på prekestolen midt i gudstjenesten, rundt klokken 11.00 på formiddagen. Han snakker om «Vær og ild som bilder i de hellige skrifter på åndens kraft og virkning». Ørene spisses i menigheten.

Plutselig avbrytes sognepresten av et drønn. I løpet av noen få minutter er kirken omspent av et flammehav, og menigheten kjemper en desperat kamp for å komme ut. Ikke alle greier det. Særlig ikke kvinner og barn greier det.

Søndag 26. mai 1822 mistet 116 mennesker livet i Grue kirke. Blant disse var bare åtte menn. 69 kvinner og 36 barn under 15 år ble bekreftet omkomne kort tid etter brannen.

Senere føyde ytterligere tre personer seg til den rystende listen over døde.

Fra blå himmel til helvete

Torstein Eriksen Enger reddet seg ut av infernoet og ble hjelpeløs tilskuer til tragedien som utfoldet seg. Han ga senere en av de sterkeste vitneskildringer fra den forferdelige hendelsen:

– Det mest uhyggelige så jeg da kirken var brent ned og man kunne se hvordan de stakkars menneskene som ikke var kommet ut, var omkommet. De sto pakket sammen i gangene i hopevis, så fast var de stablet sammen at de ikke kunne falle, men ble stående til de hadde brent fullstendig ned. Man kunne tydelig se en kvinne med barn på armen, helt forkullet, men ilden sluknet ikke før likene var bare aske.

Fullstendig kaos

Da flammene tok tak i den rødmalte trebygningen, trengte alle seg ut av kirkestolene og stormet mot utgangsdørene. Gårdbruker Christian Olsen Moe fortalte at folk på galleriet hoppet ned på menneskene som sto under. Andre gikk desperat oppå den paniske folkemengden og fikk kastet seg ut de trange utgangene.

Gamle Grue kirke hadde nemlig det som skulle vise seg å være en skjebnesvanger konstruksjon. Panikken og ulykken ble forsterket av at dørene gikk innover. Presset fra folkemengden gjorde at dørene falt igjen, få mennesker kom seg ut og mange ble nedtråkket i kaoset som oppsto.

Flere av dem som klarte å komme seg ut på et tidlig tidspunkt gjorde sitt ytterste for å holde kirkedørene åpne og begrense katastrofen. Men selv med to kjempesterke karer fra Skara i spissen, Martin og Knut, måtte de snart gi opp. Trengselen og trykket fra de skrekkslagne sognebarna innenfor portene var for kraftig.

Dessuten ble situasjonen forverret av at kirken var å regne som en tjæredynket brannfelle. Beregninger i ettertid viste at hele 17 tonn tjære var blitt smurt på for å vedlikeholde den gamle kirken de siste 200 årene.

Presten kom seg ut

Sogneprest Hesselberg, som i noen øyeblikk sto fortvilet og rådvill på prekestolen, reddet seg ut ved å klatre opp til et av de høyt innsatte vinduene i kirken. Ved hjelp av en tililende mann utenfor kom han helskinnet ned på bak-ken.

Presten noterte følgende om sitt livs mest rystende opplevelse: «Jeg sto på stedet en stund indtil lyden av et vindu som ble slått i tu, kom mig for øre, hvorved jeg blev av instinkt beveget til å se ud og gå ned til vinduet, hvilket jeg slo i stykker og med mange gikk gjennom. Jeg var som forstenet. Ingen følelse eller sans fant jeg hos mig, og i flere minutter var jeg ufattelig for mig selv, inntil smertens bitre fornemmelser i mitt bryst forkynte mig at jeg igjen var blitt et menneske.»

Mange av dem som reddet seg ut gjennom vindusveiene ble imidlertid kraftig forbrente, siden de blyinnfattede rutene smeltet, dryppet ned og forårsaket fryktelige brannsår.

Unge Philip Sissener (11) var med sin morfar Ulrich Hals i kirken denne dagen. Major Hals og barnebarnet kom seg ut, men guttens hår på den ene siden var svidd av og klærne forrevet. En stund trodde man at gutten var død, men lille Philip våknet til liv igjen. Husets tre piker, stuepike, kokke og budeie, brant i hjel inne i kirken.

Fogdens tapre forsøk

Vitneskildringer forteller også at den rettskafne fogden Dines Guldberg Høegh forgjeves prøvde å roe situasjonen inne i kirken:

– Kjære Godtfolk! Vær dog rolige og giver eder tid, så kommer alle ud!

Men folk lot seg ikke roe. Snart brant galleriet over dem. Like etter falt tårnet sammen, og ingen sto til å redde. Det siste som hørtes var fogdens ord:

– O store Gud, skal jeg da ende mitt liv her ...

Fogd Høegh etterlot seg en dypt bedrøvet enke og åtte barn fra to ekteskap, hvorav den yngste var fem måneder gammel. Ifølge presten Hesselbergs gjorde også fogdens kusk, Johannes Pedersen Plate, en heltemodig innsats og reddet blant annet et lite barn ut av flammenes klør.

Ikke identifiserbare

Likene var så forbrente at det ikke gikk an å identifisere dem. Bare fogden Høehg kunne kjennes igjen på noen uniformsdeler, sporene, lommeuret og sabelen. Sabelen ble tatt vare på og oppbevares i Grue kirke i dag. Høeghs lik ble lagt i egen kiste, sammen med de andre gjenstandene.

Første juni 1822 ble alle ofrene gravlagt på branntomten. Høegh fikk sin egen grav foran fellesgraven. De andre likene ble lagt i fire kister, og kistene ble satt ned i en fellesgrav som ble kastet opp på branntomten, der alteret i den brente kirken hadde stått.

Katastrofen sendte bygda inn i en dyp, felles sorg. Det ble fortalt at løytnant Arntzen, som ikke klarte å redde sin forlovede Frøken Bay fra flammenes rov, sørget seg til døden over ulykken.

En vagabond som senere kaltes Keiser Dal skal ha blitt innlagt på dårehuset etter at han mistet mange av sine familiemedlemmer i brannen. Senere vandret han hvileløst rundt i området mellom Christiania og Gudbrandsdalen på midten av 1800-tallet, oversådd med medaljer på en gammel kavaleristtrøye.

Skjebnesvanger skikk

Et spørsmål er hvorfor over 100 av de omkomne var av det kvinnelige kjønn. Svaret ligger i at det fra gammelt av var skikk at kvinner satt på nordsiden i kirken og menn på sydsiden av midtgangen. Over midtskipet og de to sideskipene var det brede gallerier, slik at kirken i alt kunne romme 600–700 mennesker.

Ugifte og tjenestefolk satt gjerne på galleriene. Den søndre døren, lilledøren, ble brukt av mennene. Kvinnene brukte den vestre døren. Den søndre døren sto åpen lenge nok til at nesten alle mennene kom seg ut før voldsomme flammer sperret fluktveien. Dermed ble presset desto større på den vestre døren, der folkemengden gikk en forpint og grusom død i møte.

Fortsatt et mysterium

Den tragiske brannen i Grue kirke er forblitt et uoppklart mysterium. Kristian Østberg, som skrev og samlet sammen materiale til en bok om katastrofen i Grue, fortalte følgende i en tale da minnebautaen ble reist i 1922, 100 år etter ulykken:

– Årsaken til brannen blev ikke rettslig oppklart, tross langvarige og omfattende forhør. Men tordenvær var det ikke den dagen. Det ble imidlertid bragt på det rene at brannen oppsto utenfor kirken og omspente hele kirken, før den eksplosivt slo inn. Hesselberg gikk ut fra at brannårsaken var en gnist fra fyrfatet med glør, som kirketjeneren hentet sammen med dåpsvannet. Jeg er helt sikker på at sognepresten hadde rett. Brannårsaken var utvilsomt en gnist fra fyrfatet. Den mangeårige kirkebygningen besto så å si like meget av bek som av tre, alt godt soltørret. Det oste rent av veggene. En gnist her fenget nesten som i en eterdamp. Og brannen begynte ved den døren kirketjeneren var kommet inn med fyrfatet.

Et annet rykte gikk ut på at en mann lekte seg utenfor kirken med et brennglass. Andre mente at en gammel spåkone fikk rett i sin insistering på at Grue kirke skulle gå under en pinsedag.

Det ondes problem

Katastrofen i Grue kirke er senere blitt filosofisk behandlet av Peter Wessel Zapffe i boken «Lykksalig pinsefest» (1972). Hva er Guds mening med brannen i Grue kirke? Det er Zapffes klassiske spørsmål, kjent som det ondes problem – paradokset om det kan finnes en god og allmektig Gud samtidig med at det finnes ondskap og meningsløs lidelse i verden.

Sogneprest Hesselberg uttalte at Gud måtte ha en plan med katastrofen.

– Uansett hvordan brannen startet, blir dog ulykken en Guds tilskikkelse; thi han raader for alt i naturen, mente sognepresten.

Zapffe inntar et radikalt annerledes ståsted, og tar et kraftig oppgjør med Guds godhet og allmektighet. Filosofen ble gift tre ganger i sitt liv, og sørget i alle tilfellene for et punkt i ekteskapskontrakten der det sto at han ikke skulle bidra til å sette barn til denne urettferdige og meningsløse verdenen.

Den forferdelige brannen i Grue er en av de største og mest meningsløse katastrofer i Norges historie. Hvordan kunne så mange uskyldige barn miste livet? Var brannen et ledd i en kjærlig Guds frelsesplan? Var katastrofen blind tilfeldighet? Sikkert er det at ingen familier i Grue ble uberørt av den skjebnesvangre pinsedagen for 190 år siden.

Artikkeltags