Langs de smale skogsveiene på Finnskogen ligger trærne tett i tett, de kan telles i hundrevis etter uværet. Vinden har vridd trærne opp med røtter og skogbunn, og mange av dem henger over knelende strømlinjer. Det dramatiske landskapet synes nærmest symbolsk iscenesatt for jakten på de som hjalp Else Ramson Ullmann og hennes familie over grensa i snødrevet i november i 1942.

Elsa Ramson Ullmann var bare seks år da Tyskland angrep og okkuperte Norge 9.april 1940. Faren ble arrestert høsten i 1942, og nazistene kastet moren, Else og søsteren ut av hjemmet. Sammen kom de i dekning, - takket være gode venner og modige hjelpere. I november 1942 klarte de å flykte til Sverige. Hvem som kjørte dem mot grensa, og hvem som tok imot dem i Sverige, under de mest kritiske delene av flukten, har hun aldri fått svar på. Else ville gjenskape fluktruten og oppleve den sammen med sine nærmeste. Ville hun klare å finne fram til den eksakte ruten og finne de gode hjelperne?

Oslo, 27. november 1942

Det er tidlig om morgenen den 27. november 1942. Dagen i forveien har hirden og norsk politi gjennomført massearrestasjoner av norske jøder. Lasteskipet «Donau» har forlatt Oslo Havn med 529 jøder om bord. Det er både menn, kvinner og barn om bord. Elses far er en av fangene om bord. Han kom aldri tilbake.

Det banker på døra i dekkleiligheten et sted i Oslo.  Åtteåringen Else og lillesøsteren Sonja kryper sammen og er musestille, slik de har fått beskjed om av mor. Men så husker de beskjeden de fikk dagen i forveien: «I morgen skal dere dra!» I grålysningen denne stille og kalde novemberdagen smyger familien seg ut av dekkleiligheten og går på trikken til Carl Berner. De kler på seg flere lag med klær, - de kunne ikke ha bagasje. Det måtte ikke vises at de skulle reise bort.

«Krigen stjal barndommen min»

Over 75 år etter denne kalde novemberdagen skal Else Ramson Ullmann igjen følge fluktruten fra Carl Berner over grensa til Sverige. Omgivelsene er mer vennligsinnede denne vakre augustdagen. Bare sporene er igjen av uværet dagen før. To av de tre barna hennes er med, og flere av barnebarna. Hun vil at barna og barnebarna skal få vite så mye som mulig om hennes opplevelser som flyktning under krigen. For som hun sier:

– Krigen stjal barndommen min. Jeg snakket aldri med barna om dette da de var små. Det er på tide at de får være med på denne delen av min historie.

Hun kan se for seg lastebilen som skulle ta dem med på den lange veien mot grensa.

– Den var gammel og hadde presenning over lasteplanet. Mormor, som het Zippa Rosenberg, tante Cecil og onkel Eivind Näss satt allerede gjemt under presenningen. Mor måtte også sitte bak. Min søster og jeg satt foran med sjåføren. Hvis vi ble stanset skulle vi være barna hans.

Vi følger reiseruta så godt det lar seg gjøre, nordover og østover mot Finnskogen. I 1942 tok det en hel dag å gjennomføre denne turen, og det er knapt mulig å forestille seg den engstelsen og frykten Else og familien opplevde på reisen, som må ha fortonet seg som en evighet. Bilen gikk sakte mot Finnskogen. Bensin var strengt rasjonert. Lastebilen ble kjørt på knott; små, brente trestykker som stadig vekk måtte fylles på en generator.

– Vi kjørte i flere timer, hvor visste vi ikke, i hvert fall ikke vi ungene. Hele tiden var vi redde for å bli stoppet i kontroll. Plutselig så vi dem, de sperret veien: tyskere. Selv om vi var små, visste vi godt hva det innebar. Heldigvis hadde sjåføren papirene i orden, og vi fikk kjøre videre. Tenk om de hadde løftet på presenningen!

Barn i krig

Vi følger Kongsvingerveien gjennom Nes. Mye av flyktningetrafikken med bil gikk fra Kløfta og forbi Vormsund, langs dagens E16. Andre fulgte flyktninger gjennom skogen mot Eidskog. Det var mange som var med og hjalp. Noen av dem var svært unge. På Rød i Nes møter vi Åge Aulie, som ble flyktningelos da han var åtte år. Sammen med broren på ti fulgte han utallige flyktninger østover mot grensen. Også foreldrene var aktive motstandsfolk. Selv om han ikke deltok direkte i Elses flukt, har de en felles erfaring, som barn i krig. Else sier:

– Jeg er dypt takknemlig for den innsatsen dere la ned for å hjelpe oss.

 Åge er ikke sikker på om han fulgte jødiske flyktninger selv.

– For oss var det ikke noe snakk om vi hjalp jøder eller ikke. Vi hjalp mennesker.

Åge vet ikke hvor mange han hjalp.

– Vi førte aldri regnskap over antall flyktninger. Landsfiskalene på svenskesiden har protokollført alle flyktningene som kom over i løpet av krigen. Om man regner med områdene fra Finnskogen i nord og sørover til nordre del av Østfold, snakker vi om over ti tusen.

Åge og broren var ofte ute til langt på kveld, og det var mange ganger et slit å holde seg våken på skolebenken etter de lange turene de hadde østover.

Åge og Else er begge barn av krigen. Selv om de som barn ikke forsto alt som foregikk, har erfaringene preget både dem og familien i etterkant. Åge beskriver det slik:

– Det å være flyktningelos var en kolossalt ensom jobb. Fluktrutene og losene sto i konstant fare for å bli avslørt. Mange ble fengslet. 180 loser og flyktninger mistet livet. Etter krigen kom losene ut av skogen i eplenikkers og beksømstøvler. Ingen skulle vite hva de hadde gjort. En ting var å overleve krigen, men det var like vanskelig å overleve freden. De fysiske og psykiske påkjenningene var enorme, og nesten alle grenseloser ble erklært krigsinvalide.

Kong Olav innvilget Åge Aulie majors grad på grunnlag av sin krigsinnsats som barn.  Noe som er enestående i norsk historie.

– Det er jo galskap, som han selv sier.

På spørsmålet om han var for ung i forhold til de oppgavene han ble gitt som los, svarer han stille:

– Man er alltid for ung til krig, det er ikke noe man kan lære seg til å tåle.

Tilbake på Finnskogen

Else var lenge usikker på akkurat hvilken rute de fulgte over grensa. Hun trodde at de hadde kommet over i grensetraktene ved Eidskog eller Setskog. Historiker Birgit Rimstad har arbeidet med å kartlegge fluktrutene til de norske jødene, og kan fortelle at det var langt flere jøder som flyktet over Finnskogen enn man tidligere har regnet med. Hun har registrert 199 jødiske flyktninger over Finnskogen fra Austmarka i sør til områdene mot Trysil i nord.

– De fleste kom over Kongsvinger, noen med tog, andre med drosjer eller lastebiler. Brua på Kongsvinger var det mest kritiske stedet, der var det nesten alltid vakter.

Else Ramson Ullmann og hennes familie ble registrert innkommet over Nyskoga sogn. Rimstad forklarer:

– Det innsnevrer området de har flyktet over siden Nyskoga sogn bare har en 6,5 km lang vestgrense mot Norge. Da er vi på Grue Finnskog, litt nord for innsjøen Røgden og øst for Rotbergsjøen. Det var nødvendig å ha kjøretillatelser for å ferdes langs veiene i grensetraktene under krigen.

Hva var det som legitimerte kjøring fra Oslo til Grue Finnskog? I 1942 opprettet Milorg en flyktningerute til Grue Finnskog. Ruta ble drevet i tett samarbeid med lokale skogeiere og med Christiania Spikerverk som etablerte AS Finnskogkull. De hadde fem kull- og knottbrennerier i Grue. Selskapet Finnskogkull var nærmest som et stråselskap å regne. Firmaets sjåfører kunne frakte knott og kull den ene veien, og flyktninger den andre. Et av knottbrenneriene lå ved Rotbergsjøen. To sjåfører kjørte knott til Oslo og tok med flyktninger tilbake.

Vi får med kunstneren Tore Hansen som kjentmann på den siste delen av turen fra Røgden. Tore Hansens far, Hans Hansen Røgden, hadde drosjeløyve og var i tillegg en av de to sjåførene som kjørte til Oslo for Finnskogkull. Det er 50 % sjanse for at Tores far var sjåføren på flukten til Else og hennes familie.

– Det ble mange turer til Oslo med knott og kull, og på hjemveien gjemte de flyktninger under kasser og presenninger, kan Tore fortelle.

Hele Tores familie var involvert i motstandsarbeid.

– Min morfar, Olaus Olsson var svensk, og arbeidet som toller. Men de måtte være forsiktige, for en av tollerkollegene var nazist, så de ventet alltid på klarsignal før de loste folk over grensa. Mor hadde ansvaret for å følge med på dette. Når morfar hadde vakt, kunne flyktningene bli kjørt tett opp til grensen ved Røgden. Var kollegaen på vakt, måtte flyktningene gå gjennom skogen.

– Det er gripende for meg å komme i nærkontakt med historien! Else og hennes etterkommere er jo et levende bevis på at det var riktig å gjøre en innsats.

Minner som vekkes til live

Else og hennes familie flyktet ikke over riksvegen ved Røgden.  De ble kjørt nærmere knottbrenneriene ved Rotbergsjøen og videre inn til Rosalavegen, stien som flyktningene fulgte de siste kilometerne over grensen.

Det er sterkt for Else å være tilbake ved Rosalavegen. Det kan godt ha vært Tores far, Hans Hansen Røgden, som takket farvel til det lille flyktningefølget og sa: «Følg stien! Dere er over grensen i løpet av en time!» Turen over til Sverige skulle imidlertid vise seg å bli adskillig lenger og mer strabasiøs. Det begynte å snø kraftig, og familien gikk seg bort.

– Vi kan ha krysset grensen til Sverige i løpet av en time, sier Else. Men etter å ha mistet retningen visste vi ikke lenger hvor vi var. Vi gikk i flere timer.

Vi reiser ned mot Røgden igjen og kjører østover mot grensen. I nord, tvers over sjøen, ser vi grensegata. I nordøst skimter vi finnegården Purala der det alltid brente lys i mørke kvelder og netter under andre verdenskrig. Det var ett av utallige lys som brant langs svenskegrensen. Lysene viste veien til Sverige for nordmenn på flukt.

Når vi kommer over på svensk side kommer det flere minner strømmende. Else har selv beskrevet hvordan de gikk og gikk og endelig skimtet et lys. «Det sto et stearinlys i vinduet i en liten hytte. Vi måtte være i Sverige! Var vi virkelig reddet? Mor turte ikke tro det. Onkel Eivind banket på og gikk inn. Mannen i hytta kunne bekrefte at vi var i Sverige, og klarte å overbevise mor om at vi var berget.»

De ble i koia over natten.

– Onkel Eivind hadde hatt med giftampuller til oss alle sammen, og om morgenen gikk han utenfor hytta og brakk ampullene i to og tømte ut innholdet. Hvis vi hadde blitt tatt, skulle vi tatt gift. Han hadde hatt med gift til oss alle sammen. Det øyeblikket glemmer jeg aldri.

I rett linje lå denne koia fem kilometer fra der de startet. Antakelig gikk de mye lenger.  I dag står bare restene igjen av den lille hvilekoia ved Fisklösen, dypt inne i de enorme skogsområdene på den svenske Finnskogen. Her ble familien Ramson berget.  Hytta tilhørte gården Svenshöjden i Viggen. Fem søsken Persson bodde på Svenshöjden i krigsårene.  De tok godt imot norske flyktninger, og de fikk mat og hvile. Peder hentet ofte flyktninger med hest og slede. Ester og Peder Persson fikk utmerkelse av kong Håkon etter krigen for deres hjelp til norske flyktninger.

I sikkerhet på Svenshöjden

Finnegården Svenshöjden ligger vakkert til på et lite høydedrag.  I dag er det Per Syversen som eier stedet, han kjenner godt til historien om flyktningetrafikken over Svenshøjden.

Det var hit Else og familien kom den 28. november i 1942. Husene og tunet har ikke endret seg mye på trekvart århundre, og Else peker vestover og sier:

– Over der kom vi. Når jeg ser opp mot skogkanten ser jeg for meg en kald novembermorgen hvor gårdshesten kommer ned til Svenshöjden med sitt tømmerlass – og Sonja og jeg som sitter og balanserer på tømmerstokkene. Det er jo så lenge siden. Nesten uforståelig at det virkelig har hendt. At dette er en del av min historie.

Vi går inn i veslestua, der familien den gangen ble ønsket velkommen og fikk varmet seg foran peisen.

– Her kjenner jeg meg godt igjen. Jeg husker inngangspartiet og peisen. Vi fikk saft og vafler og ble tatt godt imot.

Vi går utenfor og tar noen bilder på gårdsplassen

– Det føles så fint å ha gjort dette. Jeg er så takknemlig for at jeg fikk gjort denne reisen før det ble for sent. Og ikke minst er det godt å ha fått med seg barn og barnebarn på reisen.

Samtidig synes hun at det er vemodig at ikke ektemannen, Bjørn, fikk vært med. Han var også flyktning til Sverige under krigen. Hans familie flyktet over Grue noen få dager senere, - sør for Røgden. De giftet seg i 1955. Bjørn gikk bort i 2015.  De hadde en sterk felles erfaring, og de hadde hverandre. Det var viktig når de skulle bearbeide inntrykkene fra krigen:

– Vi kjente ikke hverandre under krigen, men erfaringene var jo veldig like. Vi fikk leve videre, men far var borte. Mannen min mistet faren sin og tre brødre.

Flukten må ha vært en stor påkjenning for Else, søsteren Sonja og alle andre som opplevde å være i livsfare under krigen.

– Men vi overlevde! Takket være gode mennesker som tok vare på oss helt fra vi sto i regnet utenfor huset vårt til vi satt i koia hos tømmerhuggeren på den svenske Finnskogen. Vi hadde aldri funnet ut hvem han og lastebilsjåføren var, hadde det ikke vært for forskningen til Birgit Rimstad. Vi fikk takket dem som hjalp oss i den første fasen. Dem kjente vi. De andre som var med og reddet livene våre, fikk vi aldri sagt takk til.

 Jøder i Norge

Ca. 2100 jøder i Norge i 1940.

773 jøder ble deportert.

38 overlevde deportasjon.

230 familier ble utryddet.

Ca. 1209 flyktet til Sverige

100 levde i skjul i Norge