– For noen er det tøft bare å komme hit

SAMVÆR: I dagsenteret i Tommelstads gate   er det hyggelig å være både for brukere, pårørende og ansatte: Hava Dekaj, Jan Carl Birkely, Kristin Solheim, Monica Sørensen, Linda Irene Myrvold og Lena Østbøll.

SAMVÆR: I dagsenteret i Tommelstads gate er det hyggelig å være både for brukere, pårørende og ansatte: Hava Dekaj, Jan Carl Birkely, Kristin Solheim, Monica Sørensen, Linda Irene Myrvold og Lena Østbøll. Foto:

Artikkelen er over 5 år gammel

– Her blir en ny besøkende alltid ønsket velkommen! For mange er det en liten bragd i seg selv å komme seg hit, men samvær med andre betyr alt.

DEL

Det er en vanlig dag i dagsenteret i Tommelstads gate, der kommunen har lagt til rette for et lavterskeltilbud for alle som trenger et fellesskap. Her trengs ingen avtale på forhånd.

Jan Carl Birkely og Lena Østbøll er blant dem som er innom denne dagen. Han har vært fast inventar de siste fem årene.

– Jeg prøver å komme hit så ofte jeg kan. Vet nesten ikke hva jeg skulle ha gjort uten denne muligheten, sier han.

Hun nikker samtykkende.

– Inntil videre ser jeg på dette som jobben min, men jeg håper jo å komme tilbake til arbeidslivet etter hvert. Jeg kommer hit når det passer. Alternativet er å sitte hjemme, legger hun til.

Ulike brukere

Motivene for å komme hit er forskjellige: Ensomhet i ulike graderinger. Psykiske problemer de trenger hjelp til å få bukt med. Mennesker som sliter med hverdagen.

Noen har vært gjennom slitsomme familieoppbrudd, andre har opplevd problemer i arbeidslivet. Bakgrunnen til brukerne er mangfoldig.

– Her har det gjennom årene vært brukere fra alle samfunnslag. Ingen er for store, ingen er for små. Vi er et tilbud for alle, slår Linda Irene Myrvold fast.

Hun er miljøarbeider og ansvarlig for senteret på deltid, som offisielt heter Tommelstadgata aktivitets- og motivasjonssenter. i tillegg har hun hjelp av en annen i 20 prosent stilling, og han er ansvarlig for kveldstilbudet på torsdager.

Det betyr at brukerne selv tar ansvar for å holde åpent utenom tidspunktene de kommunalt ansatte er til stede – også i høytidene.

Betaler for lunsj

Kjøkkentjenesten går på turnus blant brukerne. Alle som spiser lunsj betaler 30 kroner. Matvarene sponses av Meny, og måltidet er et høydepunkt – både sosialt og ernæringsmessig.

– Hver måned er vi på utflukt sammen med andre tilsvarende dagtilbud i andre kommuner i Hedmark. Nå er det vi som er verter, og i samarbeid med golfklubben skal vi til Liermoen for å lære mer – og ha det trivelig. Neste gang blir det tur til Lillehammer, en utflukt vi har spart lenge til.

– For mange her er selv det å kjøpe en kaffe og vaffel på kafé en utgift de ikke kan ta seg råd til. Det kan velte husholdningsbudsjettet.

Fokus på aktiviteter

Driften ved dagsenteret kom i gang i Sofies gate i 1998. Etter hvert flyttet de over elva. I lokalene er det kjøkken og oppholdsrom i første etasje, mens andre etasje er innredet for å drive med hobbyer og aktiviteter.

– Mandager er det trening i Fjellgata, og onsdager kommer vi oss ut på en gåtur. Å tilrettelegge for fysisk aktivitet er en viktig oppgave for oss, mener Laila Irene Myrvold.

Som andre offentlige tilbud er også dagsenteret under økonomisk press. For noen år siden var det tre årsverk tilknyttet dagsenteret, men i dag er det altså bare 70 prosent stilling fordelt på to personer.

Flere synes det er rart at kommunen vil spare penger på et forebyggende tilbud som dette.

– De ansatte gjør uansett en fantastisk jobb for oss. Du kan snakke med dem om alt som medmennesker, og dette er et rolig sted som kjennes trygt og godt for oss alle. Livet mitt og hverdagen min ville vært helt annerledes uten dette stedet.

– Hvordan er det når dere har åpent uten personale til stede?

– Vi prøver å hjelpe hverandre når det trengs, men dersom det er virkelig tunge problemer blir det vel ofte slik at vi ikke vil belaste de andre brukerne – som har nok med seg selv og sine egne utfordringer – for mye, sier brukerne.

Noen av dem ønsker ikke å være med på bilde i avisa heller.

Gir et tilbud

I et kontor på Rasta har vi samlet noen av de lokale fagfolkene med ansvar for å håndtere de mange henvendelsene om hjelp til å håndtere sin egen psykiske helse. Kari Resellhagen er utdannet ergoterapeut og teamleder i den kommunale enheten for psykiatri og rus, Margrethe Haarr er sosionom og teamleder, Tormod Gulbrandsen er psykiatrisk sykepleier og Åge Henning Andersen er mangeårig kommunelege. De kjenner seg igjen i tallene fra folkehelseundersøkelsen om utfordringene Kongsvinger har på dette feltet.

De underliggende levekårsfaktorene i befolkningen i kommunen betyr mye: Lavere utdanningsnivå enn landsgjennomsnittet, høyere arbeidsledighet, stor andel enslige forsørgere og en stor andel uføretrygdede.

– Ensomhet, depresjoner og angst er det vanligste. Mennesker som sliter i hverdagen. Mange mangler nødvendig nettverk. Det er litt mer åpenhet og rom for å stå fram med egne problemer i samfunnet i dag, men på noen felt er «veggene høyere» for å få kontakt med andre. I dag er det mange som ikke kjenner naboene sine.

– Hvorfor er det så mange som sliter i dag?

– Årsakene er fryktelig mange. Forventningene til livet er store, ofte i overkant store. Vi ser at brukergruppen 65+ blir stadig større, og det handler ofte om ensomhet og svekkede familiebånd. Det er dessuten bekymringsfullt at så mange unge sliter psykisk, men det er noe som både skoleverket og barnehager jobber med å forebygge. Mange lever hele eller deler av livet sitt offentlig, på Facebook eller andre sosiale medier. På nettet virker det meste perfekt, selv om det aldri er slik i virkeligheten. Det skaper trøbbel med den enkeltes oppfatning av eget liv og vellykkethet.

Mestringsfølelse

Derfor arbeider førstelinjetjenesten mest med å gi tilbake folk som sliter mestringsfølelsen, evnen til å ta tak i egne liv.

– Hva kan vi ute i samfunnet gjøre for å forebygge?

– Det viktigste voksne kan gjøre er å lære ungene at alle er like mye verdt, uansett utseende, økonomi eller sosial status. Samfunnet kan ikke løse alt. Gode relasjoner mennesker

imellom er det viktigste redskapet som finns for å løse problemer.

Når det kommer henvendelser, tar fagfolk for rus og psykiatri en førstegangssamtale med den som trenger hjelp. Ofte er det bare små ting som skal til. Å hjelpe dem å få kontakt med andre instanser, og lavterskeltilbud som dagsenter eller frisklivssentral. Kommunen har også egne tilpassede botilbud til mennesker som trenger det.

Mennesker med psykiatriske problemer blir henvist videre til spesialisthelsetjenesten.

– Hvor lenge folk har behov for bistand, varierer stort. Målet er alltid at folk skal kunne klare seg på egen hånd. Det er vår viktigste oppgave.

Artikkeltags