Får endelig millionerstatning

DOKUMENTER: Som et symbol på at det hele er over, mottar Karil Elisabeth Hansrud, Einar Georg Litsheim, og Arild Frank Litsheim alle dokumentene som Ola Ødegaard og stiftelsen Rettferd for taperne, har samlet. - Dokumentene viser hvordan samfunnet sviktet tre små unger, sier Ødegård.

DOKUMENTER: Som et symbol på at det hele er over, mottar Karil Elisabeth Hansrud, Einar Georg Litsheim, og Arild Frank Litsheim alle dokumentene som Ola Ødegaard og stiftelsen Rettferd for taperne, har samlet. - Dokumentene viser hvordan samfunnet sviktet tre små unger, sier Ødegård. Foto:

Av

Etter å ha fått barndommen ødelagt av vold, voldtekt, mobbing og undertrykkelse, har Litsheim-søsknene endelig fått oppreisning.

DEL

Supertilbud: 5 kr for alt innhold på nett i 5 uker

Karin Hansrud (tidligere Litsheim), Einar Litsheim og Arild Litsheim har etter fire lange års ventetid fått innvilget billighetserstatning på halvannen million kroner fra staten for omsorgssvikten de ble utsatt for som barn.

– Det er veldig spesielt at tre barn i én familie har fått ødelagt alt som heter barne- og ungdomstid og blitt behandlet så urettferdig og likegyldig som disse er blitt. Erstatningen er et bevis på at de blir tatt på alvor, sier generalsekretær i Stiftelsen Rettferd for taperne, Ola Ødegaard, som har bistått den takknemlige søskenflokken hele veien.

Markspist makrell

Søskenflokken som egentlig er fra Oslo har også fått innvilget vederlag fra Oslo kommune på grunn av omsorgssvikt etter at de ble tatt fra moren.

Det å bli trodd betyr mye for søsknene, men de sterke minnene blir nok aldri borte.

Søskenflokken vokste opp under vanskelige og utrygge forhold.

Karin ble som elleveåring flere ganger misbrukt av en av morens leieboere og i likhet med sine brødre ble hun regelmessig mobbet og mishandlet av medelever på skolen. Etter hvert grep barnevernet inn og sendte søsknene på barnehjem hvor de ble utsatt for både fysisk og psykisk maktmisbruk, før de ble plassert i fosterhjem i Sør-Odal hvor de igjen møtte en hard hverdag.

– Vi ble behandlet som mindreverdige og måtte arbeide hardt. Fosterforeldrene fikk penger hver måned for å ha oss, men de pengene så vi aldri noe til, sier Einar som blant annet kan fortelle om markspist fisk til middag og kuldegrader på soverommet.

Einar som slet med sengevæting måtte om vinteren ligge på det våte og frosne lakenet fordi ingen brydde seg om å skifte det, og han ble mobbet på skolen fordi an alltid luktet urin.

Søsknene var redde for fosterforeldrene og turte ikke si imot.

– En gang fikk jeg beskjed av bonden om å harve helt til han kom og sa ifra. Han drakk seg full og sovnet så jeg harvet hele natta helt til skolebussen kom dagen etter. Jeg turte jo ikke noe annet, forteller Arvid.

Barnevernet var flere ganger innom, men aldri uanmeldt. Derfor fikk fosterforeldrene god tid til å ordne opp og sette fram fin mat, og søskenflokken turte ikke fortelle om hvordan det egentlig sto til.

Tilgitt

Karin og Einar fortalte i 2004 den forferdelige historien sin til Glåmdalen, og henvendelsene lot ikke vente på seg.

– Det var folk fra bygda som ringte i ettertid og sa at de gråt da de leste avisa og at de burde sagt fra til noen om hva som foregikk, forteller Einar som har tilgitt alt.

– Når folk ikke har bedre vett skal ikke jeg bære nag. Man kan ikke bære nag hele livet, sier han.

Artikkeltags