Ken Tore Olsen

Ken Tore sovnet tett inn til kona. Han våknet flere uker senere og livet var snudd opp ned

Over natta ble livet til den sterke snekker- og rørleggeren Ken Tore Olsen (47) fra Båtsfjord snudd på hodet. – Jeg har alltid satt pris på familien og alle rundt meg. Men i dag er gleden over det jeg har, om mulig enda større enn før.
Publisert

Den første uka i september 2017 hadde han kjent uvanlig mye smerter i hodet. Likevel stilte han hver dag på jobb som montør og rørlegger hos Båtsfjord rør AS. For her trivdes han så godt at det skulle veldig mye til før han holdt seg hjemme, skriver iFinnmark.no.

Etter ei alvorlig arbeidsulykke i 1994, hvor han knuste bakhodet og som han bare mirakuløst overlevde, pleide han å ha vondt i hodet. Men med ei plate av titan, som legene etter ulykka måtte operere inn i høyre side av hodet, var det kanskje ikke annet å forvente?

Bil rett mot

I ei alvorlig bilulykke fire år seinere, i 1994, hadde han knust flere ribbein og nesen. En nese som siden har vært plagsomt tett, særlig nå som tårene kommer så lett. Sammenstøtet med bilen som hadde kommet over i deres kjørebane på Båtsfjordfjellet, var voldsomt. Kona fikk et komplisert armbrudd. Men verst gikk det utover parets mellomste datter Elise som satt i baksetet.

– Det er helt utrolig hvilke mirakler legene kan utrette, sier Ken Tore og får tårer i øynene.

Datteren brakk nakken. Blant annet ved å hente bein fra hofta, som legene lagde beinmasse av og opererte inn i nakken hennes, fikk det dyktige legeteamet ved UNN datteren frisk og fullt rørlig igjen.

Natt i 2017

– Egentlig er datteren vår en solskinnshistorie. Tross alt må vi ha hatt englevakt, sier Ken Tore og tørker gledestårer før han trekker pusten og spoler tiden fram til en annen historie, ei høstnatt i 2017.

Etter ei rolig helg hadde han gått til sengs som vanlig på kvelden søndag den 8. oktober, klar til å gå på jobb dagen etter.

– Se her, sier Ken Tore stolt, og holder et bilde fra veggen opp foran seg. Et bilde satt sammen av hele den fine flokken hans, fra turer og hjemme i Båtsfjord. Så familiefaren skal ha noe fint å se på, mens han ligger i sykesenga, inne på et rom ved rehabiliteringsavdelinga på Kirkenes sykehus.

MIDDAG: - Vil du ha middagen nå? spør hjelpepleier Wenche Laupstad som kommer innom. På Ken Tores venstre overarm vises det tatoverte navnet til hans førstefødte datter.

MIDDAG: - Vil du ha middagen nå? spør hjelpepleier Wenche Laupstad som kommer innom. På Ken Tores venstre overarm vises det tatoverte navnet til hans førstefødte datter. Foto:

Midt på bildet smiler det ei vakker, lys jente fra noen år tilbake; kona hans. Jenta han har vært sammen med helt fra de to var tenåringer. Ken Tores store kjærlighet. Som vanlig sovnet han tett inntil. Så husker han ikke mer.

«Brenner i hodet»

Det var kona som litt utpå natta våknet av at Ken Tores høyre fot og arm hadde begynt å bevege seg opp og ned, som i spasmer.

– «Ken Tore» hadde hun ropt, før hun nærmest sto i senga: «Ken Tore, hva er det med deg?»

Ken Tore husker det ikke selv, men da han våknet flere uker seinere, fortalte kona hva han hadde svart: «Det brenner. Det brenner i hodet mitt.»

Fullstendig lammet i hele venstre siden, ramlet han mellom senga og veggen. Kona styrtet ut for å ringe etter ambulanse.

Hjerneslaget var massivt.

Uker i koma

Han ble hentet av ambulansen og kjørt til legevakta i Båtsfjord, som igjen sendte båtsfjordingen med ambulansefly til Kirkenes.

– På legevakta ble det litt krangling om hvor jeg skulle. Alle tre døtrene våre ville at jeg skulle rett til UNN. Men ikke før dagen etter landet jeg i Tromsø.

Da hadde de pårørende allerede kommet fram, redde og sinte fordi det hele hadde tatt så lang tid.

I to og ei halv uke lå Ken Tore i kunstig koma før han våknet.

– Jeg er ekte båtsfjording. Så da sier det seg selv; vi gir oss nemlig ikke så lett.

Jul på sykehus

Den første jula tilbrakte familien på sykehuset i Tromsø.

– For meg, som er så hjemmekjær, var det veldig rart og trist. Men heldigvis hadde jeg familien hos meg. Men for oss ble pendlingen fra Båtsfjord svindyr i lengden, for man må jo betale både reise og opphold selv. Vi brukte flere titalls tusen bare så lenge jeg lå i Tromsø.

Etter at Ken Tore den 17. januar 2018 kunne skrives ut fra UNN, ble han sendt rett til to måneders intensiv rehabilitering ved Kirkenes sykehus for å trene på å gå. I august 2018 ble han sendt videre til Sunnås for videre opptrening.

– Det var på Sunnås jeg forsto at jeg faktisk hadde vært heldig. For når du ser alle skjebnene ... Det er så man blir ydmyk. Så, med den eitrende staheten jeg har fått medfødt som båtsfjording, var det bare å trekke pusten og starten kampen for å komme seg opp igjen.

Ekte båtsfjording

Litt tidligere denne vårdagen på Kirkenes sykehus, fant vi båtsfjordingen inne på et treningsrom sammen med fysioterapeut Sonja Jørgensen, i ferd med å gjennomføre dagens treningsøkt.

Ken Tore Olsen

Ken Tore Olsen Foto:

– Ken Tore er en skikkelig tøffing. Bare det at han nå kan gå selv, kun støttet til en stokk, er imponerende. Alt det har kostet han av innsatsvilje, svette og tårer er det vanskelig bare å forestille seg, sier Sonja.

I tillegg er alle de intense nervesmertene som jager gjennom kroppen, og som ofte plager og holder han våken gjennom nettene.

Mens fysioterapeuten følger nøye med, har Ken Tore fått i oppgave å reise seg fra benken han sitter på. Konsentrert holder han blikket festet på seg selv i speilet som dekker hele motsatt vegg midt imot.

Ken Tore Olsen

Ken Tore Olsen Foto:

Den venstre siden av kroppen hans er mer eller mindre lam etter hjerneslaget. Han har vansker med å holde blikket fast foran seg, han sliter både med balansen og hukommelsen. Men ikke med humøret.

En stolt mann

– Bra, Ken Tore. Du var riktig så oppreist og fin i dag. Men husk blikket, skryter Sonja, mens båtsfjordingen på skjelvende bein reiser kroppen halvveis opp, ledet av den høyre arbeidsneven som han samtidig strekker i været.

– Jeg er jo en stolt mann, svarer han kjapt.

– I dag klarte jeg til og med å smøre brødskiva mi selv. I hvert fall nesten.

Ken Tore Olsen

Ken Tore Olsen Foto:

Fysioterapeuten flirer og applauderer før hun gir nye instruksjoner.

Å klare seg hjemme

Ken Tore skal trene på å reise og sette seg. Med tanke på å klare seg hjemme alene, er det viktig at han kan bevege seg rundt i huset på en god måte, særlig siden oppmerksomheten mot venstre er redusert.

Sist han var hjemme hadde han snublet og stupt rett mot et bord.

– Siden jeg har problemer med å oppfatte ting til venstre i synsfelt, oppdaget jeg ikke at den venstre foten hadde stukket seg under et teppe på gulvet. Da jeg reiste meg fra stolen for å gå, satt foten fast og jeg stupte framover.

Heldigvis gikk det bra denne gangen, men Ken Tore må øve inn rutiner for hvordan han skal planlegge alle sine bevegelser.

Sonjas feller

Straks Ken Tore ikke merker det, legger Sonja ut ei felle; ei liten matte over hans venstre fot.

– Hva må du gjøre aller først? vil Sonja vite.

– Kjenne etter hvordan jeg sitter?

– Riktig. Hva ellers må du sjekke?

– Jeg må sjekke om det ligger hindringer i veien. Særlig til venstre. Hehe. Du er meg en luring. Du har jammen lagt ut ei felle. Men du lurer ikke meg, flirer Ken Tore når han etter å ha vridd på hodet, oppdager hva som ligger over foten.

Tungarbeid

– Bra! skryter Sonja. Men hvor har du blikket nå?

Ken Tore må konsentrere seg for å løfte blikket og se rett fram. Det kommer ikke av seg selv. Han må tenke på det, hele tiden. Ting som for andre skjer automatisk, som å oppdage fallgruver i sideblikket, å reise seg eller sette seg ned, å bevege seg framover, det må Ken Tore konsentrere seg om for å tenke på. For hvert steg, hvert blikk.

Ken Tore Olsen

Ken Tore Olsen Foto:

– Det har vært harde bud. Det innrømmer jeg, puster båtsfjordingen.

Han har reist seg, og strukket høyre arm i været. Den venstre klarer han ennå ikke å løfte. Og så ville Sonja at han skulle rette blikket mot seg selv i speilet, mens han lent på stokken gikk over gulvet til stolen i hjørnet av rommet.

Ken Tore Olsen

Ken Tore Olsen Foto:

Han føler seg sterk og klar, en ekte båtsfjording, og gir alt han har over gulvet. Rak i ryggen og med blikket urokkelig festet i speilet. Svetten pipler i panna.

Sjef med åpne armer

– Ho e nådelaus, spøker han på turen over, til han på skjelvende bein fornøyd kan sette seg i stolen.

Før hjerneslaget hadde Ken Tore jobbet som rørlegger i seks år, etter at han sammen med faren i mange år hadde drevet egen snekkerbedrift. Etter hjerneslaget, tilbake i Båtsfjord ble han tatt imot med åpne armer av sjefen sin ved Båtsfjord Rør AS.

Ken Tore Olsen

Ken Tore Olsen Foto:

– Det første vi gjorde da vi møttes? Ja, det skal jeg si deg; det var å belje. Både han og jeg. Tårene rant. Sjefen min har lagt alt til rette for at jeg skal få komme tilbake. Vi er ikke store arbeidsplassen; fire med sjefen, men en bedre plass å jobbe på skal du lete lenge etter.

2014: Båtsfjord rør AS under jubileet i 2014. Fra venstre: Ken Tore Olsen, butikkansvarlig Ann Kristin Holmgren Grønberg, Trond Nilsen, Andreas Sørensen, jubilant Jan Holmgren og Thomas Andrè Kollstrøm. Ordføreren er også med på bildet.

2014: Båtsfjord rør AS under jubileet i 2014. Fra venstre: Ken Tore Olsen, butikkansvarlig Ann Kristin Holmgren Grønberg, Trond Nilsen, Andreas Sørensen, jubilant Jan Holmgren og Thomas Andrè Kollstrøm. Ordføreren er også med på bildet. Foto:

Ny felle

– Og så, hva må du tenke på før du skal reise deg? sier fysioterapeut Sonja som igjen har sneket inn ei felle.

Denne gangen snur ikke Ken Tore hodet, og skal til å reise seg uten forberedelser, med matta over foten.

– Ups, vent litt, sier Sonja.

Ken Tore Olsen

Ken Tore Olsen

– Se, her ja, nå har du gjort ugagn igjen, spøker Ken Tore, og vipper den lille matta bort med stokken.

Så sjekker han hvordan føttene er plassert, tar et siste blikk med hodet mot venstre side før han med et fast grep om stokken med høyre hånd løfter på kroppen til oppreist stilling. Så starter ferden over gulvet mot benken.

Ken Tore Olsen

Ken Tore Olsen

– Den såkalte torturbenken, flirer Ken Tore mot fysioterapeuten som har enda flere øvelser på dagens liste.

Ei svett stund seinere, tilbake på rommet hvor han med tårer i øynene viser bildene av familien sin, vil han skryte.

– De er veldig flinke her på sykehuset i Kirkenes, med dyktige Sonja i en særklasse. Før jeg kom hit, var jeg i en periode over tre måneder på rehabiliteringa på gammelsykehuset. Der var det også fantastisk og være. Det var nesten hjemmekoselig. Og den stemninga har de faktisk klart å ta med seg hit til det nye sykehuset. Så det er bra.

Ken Tore Olsen

Ken Tore Olsen

– Men best av alt er fysioterapeutene i Båtsfjord. De gjør en strålende jobb. Og som alle som kjenner til plassen vet: Det finnes ingen bedre plass å være, enn nettopp hjemme i Båtsfjord.

Sommer 2019

Noe seinere, etter oppholdet i Kirkenes, snakker vi med kona Linda Vibeke. Ken Tore har kommet hjem og familien koser seg med sommer.

– Takk og pris for at vi bor i et lite samfunn hvor vi får så uendelig mye støtte og hjelp. For det hele har vært kjempetøft å stå i, sier Linda Vibeke.

– Det er som Ken Tore selv sier; over natta ble livet vårt fullstendig snudd på hodet. Før hjerneslaget var han en veldig aktiv og handy altmuligmann. En som kunne alt, både innen snekring og elektronikk, en som alle kunne gå til og som likte å hjelpe der det trengtes. Overgangen ble brå, både for ham og meg.

Hvordan hun har klart å stå i det, vet hun ikke helt selv.

– Jeg vet sannelig ikke, for det har vært så utrolig tøft. Men det hjelper at ungene våre er voksne, at Ken Tore har unge foreldre og at vi har en fantastisk familie og venner rundt oss. Det er jeg evig takknemlig for. Samtidig er Ken Oves gode humør og ståpåvilje intakt. Og det kommer vi langt med.

Bli med inn og opplev «Livet på Finnmarkssykehuset»

Artikkeltags