– Den første bilen min, en Volvo PV 1960 modell, kjøpte jeg da jeg var 15 år. Mannen jeg kjøpte den av overleverte den til meg i Masterudkrysset og ga meg beskjed om at jeg måtte kjøre den hjem selv. Jeg hadde aldri kjørt bil før, men det gikk greit, forteller Tor Solbergseter (67 1/2).

Tor står ute ved garasjen og minnes unge år. Tida da han og søsknene kjørte hardt på skogsbilveier og den islagte Møkeren. Guttene kjøpte gamle biler og kjørte dem til motorene ikke orket mer. Åtte motorer ødela de i løpet av tre år, fram til Tor fylte 18 og tok førerkort. Hele grenda stilte opp for Solbergseter guttene og la alt til rette for at de skulle få kjøre på skogen. De var til og med på å håndmåke isløyper til dem på sjøen.

Inne i gangen til huset hans innenfor Tangenvika ved Møkern, har han hengt opp diplomet fra Kongsvinger kommune, et bevis på at han fikk årets kulturpris for 2020. Den fikk han overlevert av ordføreren for ikke så lenge siden.

Kulturpris

Det er kommunens Komité for miljø- og samfunnsutvikling som velger ut hvem som skal tildeles Kulturprisen. Deres begrunnelsen for å tildele Tor Solbergseter denne æresbevisning var følgende:

«Tor har gjennom utallige år vært en stor drivkraft på flere ulike områder. Han har nærmest daglige turer til Dronningens utsikt der han er som en slags vaktmester. Han bidrar innen orienteringsidretten, rallysporten og kjører skiløyper vinterstid. Han merker turstier, slår gras og rydder. Bidrar med stor lokal kunnskap om gamle tider og flyktningtrafikken under andre verdenskrig. I tiden etter at han ble pensjonist har han stått for utbedring av bruer og turstier, gravd fram og restaurert et stort antall gamle brønner og vannkilder på Finnskogen/rundt Austmarka.»

– Jeg ble veldig rørt da jeg fikk den. Det er litt vanskelig å beskrive det å få en slik anerkjennelse. Dette synes jeg er et par divisjoner over der jeg føler at jeg hører hjemme. Selv om jeg vet hva jeg får til, så har jeg likevel litt av janteloven i meg – jeg har beina plantet på bakken. Det var stort å få kulturprisen, rene OL-medaljen. Det var som å få OL-medalje i dugnad, sier fornøyd og takknemlig Tor.

Han legger til at det er styggmange som egentlig skal være med å dele denne prisen. Uten at andre har stilt opp og vært med på alle dugnadene ville han ikke ha fått utrettet så mye.

– Jeg er nok for dårlig til å be om hjelp, vil helst gjøre det selv. Men enkelte ting klarer jeg ikke alene så da er det godt å ha noen rundt seg, alene får man ikke gjort så mye, må Tor innrømme og takker de som har stilt opp på alle dugnadene gjennom årene.

Veggen full

I gangen, like ved Kulturprisen for 2020, henger et diplom som viser at han ble Årets Austmarking i 1997. Veggene i husets underetasje er preget av bilder, rallybil modeller, medaljer og utmerkelser. Her henger KNA sin fortjenestemedalje i sølv, KNA's sportsmedalje og Bilsportsforbundets fortjenestemedalje, og noen pins fra OL på Lillehammer.

På 50 årsdagen sin i 2004 ble han utnevnt til æresmedlem av Austmarka idrettslag, det diplomet henger også på veggen sammen med bilder fra rallykarrieren.

Dugnader

Tor har stilt opp på det meste som har skjedd på Austmarka, og spesielt i omlandet rundt Møkern, de siste 40-50 årene. Han har vært et råskinn til å organisere dugnader. Han føler det nærmest som en plikt å stille opp når noe må gjøres for bygda.

– En stund tror jeg folk prøvde å unngå meg fordi de var redde for at de skulle bli bedt om å bli med på dugnad, sier Tor og gliser litt.

Det er blitt mange dugnader gjennom årene. Han har vært leder for blant annet for restaureringen av Austmarka Samfunnshus, Bergkoll parken, Funkisen til Austmarka Idrettslag, grendehuset Tussevangen og lysløypa der. I 2020 ledet han byggingen av den nye lysløypa ved Austmarka Samfunnshus.

Allsidig

Han var i Heimevernet HV-04 i 19 år, de ti siste som troppssjef, og lokal politikken har han også vært innom.

– Jeg følte meg aldri voksen nok til å sitte i kommunestyret, men satt der i åtte år fra 1988 til -96 for Arbeiderpartiet, forteller Tor.

Bak en av garasjene sine har Tor ordnet seg med ei liten «snikkerbo». Her freser han ut kåter omdanner dem til fine kaffekopper. Mange har og kommer nok til å få kopper som Tor har laget som premier. På dager med dårlig vær finner du ham der.

På de siste to årene har Solbergseter vært opptatt med å finne igjen og restaurere 21 brønner og iler langs Flyktningeruta og Finnskogrunden. Med en vannpumpe i bæremeis på ryggen har han vandret rundt og tømt gamle brønner og spylt dem. Laget nye lokk, og lagt igjen bøtter og auser. Han har smakt på vannet og mener at nå skal det ikke være nødvendig å bære med seg vann når man går på de stiene.

Tor Solbergseter har ledet og vært sjef for så mange arrangementer i bilsporten og forskjellige dugnader på Austmarka at lista blir altfor lang til å ta med her. Det er vel fare for at både Tussevangen og Austmarka Samfunnshus ikke hadde vært i så god forfatning uten at han hadde organisert dugnader. Alle som driver og har drevet med motorsport i distriktet har også mye å takke ham for.

Tussevangen

Noen få kilometer unna huset til Tor ligger et gammelt forsamlingslokale. Det ble satt opp på dugnad av Hokkåsskog skytterlag i 1950. Navnet ble hentet fra en roman av Sigurd Lybeck som sto i Glåmdalen på den tiden.

– I 1984 stiftet vi Tussevangen vel, og jeg var den første lederen. Vi kjøpte huset i 2000 og nå har vi investert 1,5 millioner i toalett og oppussing – alt er gjort på dugnad og folk har stilt opp. Vi leier det ut så ofte vi kan. Etter at jeg ble pensjonist fungerer jeg som daglig leder og vaktmester. Jeg stikker innom der rett som det er for å sjekke at alt er i orden, forteller den aktive pensjonisten.

Rally

– Hjemme hadde vi ingen bil, verken mor eller far hadde førerkort. Likevel har jeg fått en stor interesse for biler. Jeg husker en gang mor og jeg hadde vært og hentet mjølk, det var vinteren 1959. På veien hjem måtte vi opp på brøytekanten rett som det var for det kom bil på bil – rally kalte mor det. Den gangen ble det nok sådd et frø, for etter den gangen var jeg og så på alle rallyer som gikk i nærheten. På den tiden var det mye rallykjøring i distriktet, blant annet Rally Viking. Men i 1972 ble det forbudt å kjøre rally i Norge, etter mye villmannskjøring mellom fartsetappene.

Bror min Egil og jeg begynte å kjøre PO løp (Ifølge Store norske leksikon er PO-løp en forkortelse for pålitelighets- og orienteringsløp, en konkurranseform i bilsport hvor kartleseren er like viktig som føreren.) Jeg bak rattet og Egil var kartleser.

I Sverige var det lov å kjøre rally så vi kjørte der. Jeg og Egil bygde opp en Skoda som vi kjørte med i 104 løp, det ble premie i 54 av dem, sier rallyføreren litt stolt.

Fikk rallysporten tilbake til Norge

– Blant annet Erling Hagen og jeg i KNA Kongsvinger begynte å jobbe for å igjen få lov til å kjøre rally i Norge. Vi arbeidet tett med politiet og takket være Uggerud og Bjørnstad ved Kongsvinger politikammer klarte vi å få sporten tilbake. Det var vi på Kongsvinger som la grunnlaget for det.

I 1982 ble det på nytt lov til å arranger rally her i landet. Deler av regelverket vi kom fram til den gangen brukes fortsatt i rally-VM, sier Tor og teller opp hvor mange ganger han har vært med og arrangert Rally Finnskogen – han er litt usikker på om det er 37 eller 38 ganger. Men han er sikker på at han har vært funksjonær 34 ganger i Rally Sweden og 20 ganger som løpsleder i Festningsløpet – bakkeløpet i Kongsvinger.

Det skal være Volvo

Da han og broren kjørte rally var det med Skoda, men på privaten er det Volvo som gjelder.

Gjennom årene har Tor kjøpt og restaurert 30 biler, og solgt dem igjen - bortsett fra tre. Fem av dem har vært Volvo P 1800 – bedre kjent som bilen til Helgenen for de som så TV-krim på 60-tallet.

Ved huset sitt har han flere garasjer. I en står det en forholdsvis ny og vanlig Volvo som han bruker til daglig, så har kona Mette en bil og i tillegg en grønn Volvo 145 herregårdsvogn. Den må kunne sies å være i meget god stand. I en annen garasje står en Volvo 240 herregårdsvogn, en spesiell service-utgave med sju seter.

Innerst, bak de «nye» bilene står selve diamanten gjemt under en presenning – en Volvo PV B-18 i nærmest «mint condition» – det ser nesten ut som om den kom ut fra samlebåndet i går.

Nasjonalpark

– Hadde dette vært i Canada hadde de kalt det en nasjonalpark, var det ei som sa til meg en gang vi sto og så utover Austmarka oppe på Dronningens utsikt. Siden har jeg kalt Austmarka for Kongsvingers nasjonalpark, forteller Tor.

I fjor var det 8000 registrert besøk på toppen. I år er det nok siste året vi registrer besøkene, det er mye håndarbeid å telle opp gjestebøkene. Det er ikke lange turen fra parkeringsplassen og opp, litt under to kilometer, men det er bratt på slutten.

– Jeg er med og konkurrer om å ha vært flest ganger oppe på Dronningens utsikt i løpet av dette året. Så langt i år har jeg vært der 578 ganger. Målet er 750, for jeg konkurrer mot en annen ildsjel i bygda, nemlig Kine Johnsrud, forteller en ivrig orienteringsløper. For å klare 750 må de gjennomsnittlig opp dit to ganger hver eneste dag hele året.

Til de som lurer på hvor lang tid Tor bruker på å komme seg fra parkeringsplassen nede ved Austmarkavegen og opp til gapahuken kan vi avsløre det – han bruker 25 minutter på turen opp og ned igjen, men da rekker han ikke å nyte utsikten på toppen.

Solbergseter'n har vært aktiv orienteringsløper hele livet, det har vært hovedhobbyen hans. Det er blitt flere konkurranser i utlandet, og det er ikke lenge til han og kona skal på en ny tur.

– Orientering skal jeg løpe helt til jeg stuper i røsslyngen, utbryter Tor da han er ferdig med å fortelle om turene i skogen med kart og kompass. Han må innrømme at han løper så fort at han av og til bommer på postene.

Krigen

Selv om han ble født ni år etter at andre verdenskrig var over vokste Tor opp med den. Faren var aktiv flyktninglos under krigen og sønnene fikk høre mye om det arbeidet. Hele familien og mange i nabolaget var med på hjelpe folk over til Sverige.

Grenselos-familiene Trosholmen, Tangen og Solbergseter fikk offisiell takk for å ha reddet jøder på flukt under krigen ved at de fikk Righteous Among the Nations av den israelske stat for noen år siden.

Senere har Tor vært ivrig til å rydde og merke flyktningløypene som gikk til Sverige gjennom Austmarka området, samtidig har han fortalt historiene om hva som skjedde i grenseskogene til skoleelever.

Oppveksten har preget ham

Tor må man kunne si vokste opp på gamlemåten. Det begynte med at han og moren i 1954 måtte ros over fra Masterudkrysset til Tangenvika da de kom fra fødestua på Røde Kors i Kongsvinger. Det var flom så Tangenvegen var oversvømmet og ikke kjørbar.

Strømmen kom ikke til grenda før året etter. Uten innlagt vann måtte gutten raskt lære seg å hente vann i brønnen, og bære ved.

Tangen grenda, ute på Langtangen i Møkeren, har en 10, 12 husstander og rundt 35 fastboende. Ei grend som kunne ha vært modell til Bakkebygrenda dersom Astrid Lindgren hadde bod der.

– Jeg var eldstemann i en søsken flokk på fem. Tidlig måtte jeg lære meg å ta ansvar, det har fulgt meg gjennom hele livet. Jeg føler meg forpliktet til å si «ja» og hjelpe til der jeg kan.

Da bror min Egil døde for en stund siden følte jeg det som om en vegg i livet mitt forsvant. Han var ett år yngre enn meg og vi opplevde så mye sammen, sier eldste broren med trist stemme.

Arbeidslivet

Etter ha gått på Austmarka skole begynte gutten fra Tangen på Øvrebyen skole i Kongsvinger. Det ble med ett år, han var mer praktisk enn teoretisk anlagt. Utdannelsen ble fullført på sveis og konstruksjon ved Sentrum VGS.

Mens han gikk der jobbet han hos Esso Lindberg etter skoletid. Der lærte han noe som har fulgt ham gjennom hele arbeidslivet.

– Jeg lærte å legge vekt på personlig service, det er superviktig for den som jobber med kunder, råder han som avsluttet sin arbeidskarriere som butikksjef ved Norsenteret/Felleskjøpet på Kongsvinger.

Etter Yrkesskolen ble han lærling hos Industriteknikk på SIVA. Han var med å monterte transportbånd rundt omkring. Men den dagen han fylte 18 år, det var en fredag, tok han førerkort. På mandag begynte han å kjøre lastebil for Ernst Eng som drev jernvarehandel og solgte bygningsartikler.

– Han var major og krigshelt – den beste sjefen jeg noensinne har hatt, sier Tor og minnes de sju årene han jobbet der med glede.

Solbergseter har hatt mange jobber i sitt yrkesliv. Han har solgt bygningsvarer og bilrekvisita blant annet. Vært «ryddegutt» i en malingsforretning, lagersjef hos en byggevareleverandør og butikksjef.

Jobben har hele tiden vært den samme, nemlig å selge, men produktene har vært forskjellige.

Familie

Tor er gift med Mette – han gasser på og hun bremser så godt hun kan. For han har ideer hele tiden, noe nytt som må gjøres. Selv om Mette også er aktiv så konkurrere hun ikke med mannen sin, men hun må være utrolig tålmodig.

Siden Tor ble pensjonist har han middagen ferdig til hun kommer hjem fra arbeid – i alle fall nesten hver dag. Han vet også hvordan en støvsuger virker, men det kan hende han har litt større problemer med å vite hvordan den brukes.

Selv om Tor kan kalles en handyman, så ligger ikke Mette så mye etter. Hun er en handywoman som har mange flislagte bad på samvittigheten.

– Jeg har aldri ligget på sofaen - har alltid vært full av energi. Noen har vel antydet at jeg må ha en diagnose på fire bokstaver, men jeg føler det ikke slik. Jeg har en indre ro, men jeg vil ha ting gjort. Litt utålmodig er jeg nok.