Mangeårig politimann, Stig Kolstad kommer fra Grue og jobber nå som journalist i Avisa Oslo. Han har 15 års erfaring i politiet, for det meste i Oslo politidistrikt, og har vært sensor i ordenfaget ved Politihøgskolen, hvor pågående livstruende vold er en del av pensum.

Elleve år gikk det mellom terrorhendelsene i byen. Terror rammet igjen helt uskyldige mennesker.

Ondskapen slo til igjen, enda vi hadde et håp om at alle talene og ropene etter 22. juli var blitt hørt, at vi alle må være åpne og inkluderende, ta vare på hverandre og vise omsorg for hverandre.

Bomben

Forrige gang byen ble rammet, da den 900 kilo tunge bilbomba eksploderte i Regjeringskvartalet 22. juli 2011, satt jeg som pikett (passasjer) i en politibil i Bogstadveien.

Vi hadde allerede blålysene på – det var meldt om pågående innbrudd i en bolig på vestkanten.

Men nå var det bare å snu.

Kolleger på operasjonssentralen ba oss være forsiktige, men de visste lite om hva som egentlig hadde skjedd. Hva var oddsen for at det ville smelle på nytt? 50/50?

Jeg forsonet meg med at denne kveldsvakta med verst tenkelige scenario kunne medføre at det ble min aller siste dag.

Jeg hoppet ut av politibilen i Akersgata. En annen politibetjent gråt.

Med ladd revolver (ja, vi hadde faktisk det) i beltet, startet vi arbeidet uten å vite svarene på noen av spørsmålene som rant inn i hodet mitt.

Natt til lørdag skulle vi altså oppleve frykt og faenskap igjen.

Politiets dilemma

Terrorisme utendørs på nattetid midt blant folk, skaper enda flere dilemmaer for politiet som rykker inn i et område folk løper ut av, enn om det er avgrenset til et bygg.

Et bygg kan isoleres. Et bysentrum kan det ikke.

Inne i patruljebilene stiger adrenalinet, enten man vil det eller ei. Kroppen reagerer instinktivt på dramatiske meldinger på politiradioen. Mannskapene må bevæpne seg, og finne fram både pistol og MP5-våpenet.

Umiddelbart blir man enige om hvilken aksjonsform som skal benyttes ved mulige scenarioer.

Ett av scenarioene er mentalt å forberede seg til å konfrontere en gjerningsperson og være klar til å avfyre skudd dersom det er i tråd med våpeninstruksen.

I bysentrum, i skumring og mørke med mye mennesker rundt, er dette en ekstrem utfordring.

Denne natten gikk tankene tilbake til de to tidligere terroraksjonene jeg har opplevd. Garantert stilte enkelte i nødetatene også denne helgen de samme spørsmålene som jeg stilte meg selv i 2011.

De gikk inn i en uavklart situasjon.

På dette tidspunktet var det kun én person som visste fasiten. Gjerningsmannen.

Ofrene

For, hva er det egentlig som skjer i et slikt kaos vi var vitne til natt til lørdag?

Politiet fikk inn mange nødtelefoner. Man må regne med at flere av dem som slo 112 eller 113, hadde inntatt alkohol.

Klarer de å gi nødetatene et riktig bilde av hendelsen? En god beskrivelse av gjerningsmannen, av våpnene? Antall skadde/drepte?

Klarer de å forstå om det er én gjerningsmann, eller om det er flere?

Politiet må ta høyde for at det er flere. Se for seg flere scenarioer.

Ut fra opplysningene operatøren på operasjonssentralen får, skal vedkommende danne seg en situasjonsforståelse. Deretter skal sjefene på sentralen danne seg en situasjonsforståelse.

Når du leser det slik, høres det kanskje komplisert ut, men dette går fort.

Veldig fort.

40 sekunder

Videobilder fra hendelsen natt til lørdag viser at den første politibilen, en sivil enhet, kom inn i Kristian IVs gate samtidig som sivilister la gjerningspersonen i bakken.

I løpet av 40 sekunder – rett før pågripelsen – hadde han avfyrt minst seks skudd.

Vi vet alle hva sivilister bidro med denne natten. Heroisk innsats fra flere bidro til at færre mennesker ble utsatt for terrorhandlinger, og at gjerningspersonen ble lagt i bakken bare noen meter fra den sivile politibilen.

Politifolkene som kom til, kom mer eller mindre til dekket bord. Det skulle ikke forundre meg veldig om disse sivilistene en dag blir hedret for det de utførte.

Terroristen var lett synlig, der han beveget seg rundt i en gul t-skjorte. Dette kan vitne om at planleggingen bare omhandlet selve skytingen, ikke hvordan en eventuell diskré flukt fra åstedet skulle utføres.

Han hadde ingen sjans til å komme seg unna Oslo sentrum, slik vi nå kan evaluere videobilder fra området, responstiden politiet hadde, samt det store antallet patruljebiler som var like ved.

Mer terror

Tolv år før det smalt i Regjeringskvartalet, sto jeg bokstavelig talt midt oppe i en annen grusom terrorhandling.

Som «ride along» – gjest i politibilens pikettsete – i London, ble vi sendt til et voldsomt åsted for en spikerbombe.

Bomba hadde drept tre og skadet 73 personer midt i hjertet av utelivsområdet Soho.

Det er sånt man aldri glemmer. Synet av døde og skadde, uskyldige mennesker. Blodige. Sjokkerte.

I ettertid reflekterte jeg likevel over nødetatenes håndtering av åstedet.

To politistyrker, Metropolitan Police og City of London Police, London Ambulance Service og London Fire Brigade, jobbet iherdig, koordinert, samkjørt.

Dette hadde de erfaring med.

Til Oslo

Etter 22. juli har norsk politi fått verktøy vi bare kunne se langt etter den dagen det smalt i Regjeringskvartalet og på Utøya.

Det trenes på ulike scenarioer politifolk risikerer å stå overfor. Hvilke taktiske grep man skal engasjere gjerningspersonen med, avhenger helt av situasjonen.

Det kan være at politibilen blir brukt til en aktiv handling, det kan skytes gjennom politibilens frontvindu eller sidedører, man kan bli løpt ned, slått ned eller bitt av en politihund.

Vi må ta inn over oss at vi lever i en annen tid.

Det har skjedd, og det kommer til å skje igjen.

Da er det betryggende å observere fra utsiden hvor samkjørt og proffe nødetatene i Oslo er, og hvor raskt de sørget for å gi oss trygghetsfølelsen tilbake.

– De viste så mye omsorg, sier en kollega.

Det var i en fase av hendelsen hvor vi kunne ta Oslo-gatene tilbake, og igjen være trygge.

I disse triste dagene kan det være på sin plass å minne om daværende statsminister Jens Stoltenbergs tale etter 22. juli:

[...]Vi sørger over våre døde. Vi lider med de sårede. Og vi føler med de pårørende.

[...] Jeg har et budskap til de som angrep oss. Og til de som står bak.

Det er et budskap fra hele Norge: Dere skal ikke få ødelegge oss.

Dere skal ikke få ødelegge vårt demokrati og vårt engasjement for en bedre verden.

Vi er en liten nasjon, men vi er en stolt nasjon.

Ingen skal få bombe oss til taushet.

Ingen skal få skyte oss til taushet.