En av Norges rikeste menn – Kjell Inge Røkke – har flyttet til vakre Lugano i Sveits. Slikt blir det nye skattedebatter av.

Skattefordelene ved å forlate fedrelandet oppgis ikke som den primære årsaken til at Røkke gir bort den romslige boligen sin i Asker til ekskona, men alle skjønner at det var medvirkende. Er du mulitimilliardær blir det fort penger av å bosette seg i et land som nøyer seg med mindre skatt. Usikkerhet knyttet til om det kommer ytterligere skatteskjerpelser kan ha satt fart på Røkkes flytteplaner.

I en kommentar i Nettsavisen skriver ansvarlig redaktør Gunnar Stavrum at Røkke ville vært nødt til å ta ut over 600 millioner i utbytte fra Aker-systemet hvert år for å ha nok penger etter utbytteskatten til å betale formueskatt. Det er klart at sånt kan gjøre det fristene å søke litt på ledige hus i skatteparadiser.

Røkke står som alle andre fritt til å bosette seg der han vil. Og det er verken synd på ham eller andre som synes formueskatten begynner å bli vel tyngende. Mange av oss andre har aldri vært i nærheten av å måtte betale formueskatt en gang.

Men flyttingen reiser naturlig nok spørsmålet om hvor hardt skattetrykk man kan legge på de aller rikeste, før de pakker med seg pengene og bosetter seg permanent utenlands. Selvsagt skal de rikeste bidra med mye. Røkke har da også betalt 1,2 milliarder kroner i skatt de siste 10 årene, skriver blant andre Aftenposten. Men med signaler om ytterligere skatteskjerpelser, ja kanskje også en egen «flytteskatt» myntet på dem som flytter ut, ble det åpenbart nok.

Det er en krevende balansegang, dette. For vi vil jo at de som har aller mest skal bidra enda mer til fellesskapet. Men jo mer man skrur opp skattetrykket, jo mer lønnsomt blir det å ta med seg pengene ut av landet. Til slutt sitter bare de aller mest gavmilde av de superrike igjen med adresse i Norge.

Vi har vår andel av rikinger her i distriktet også. Enn så lenge har vi ikke hørt noe om at noen av dem planlegger å flytte utenlands. Og det skal vi være glade for. Selvsagt kan det oppleves urettferdig at noen sitter på milliardformuer mens andre sliter med å skrape sammen til strømregningen. Men når verden en gang er urettferdig, er det en fordel at de med høye inntekter og store formuer blir boende hos oss. Bidragene deres til vår felles skattkiste kommer oss alle til gode. Det gagner strengt tatt ingen å «jage» dem ut.