Gå til sidens hovedinnhold

Til minne: Arne Sween

Artikkelen er over 5 år gammel

Det var veldig trist å motta nyheten om at Arne Sween hadde gått bort. Jeg snakket med Arne siste gang i desember i fjor, og han fortalte meg da at han ikke var så bra.

Vi ble enige om at jeg skulle kontakte ham på nyåret. Sånn ble det ikke.

Jeg har så mye å takke Arne for, både i forhold til vår store felles lidenskap – hoppsporten og dommergjerningen – men også ellers. Han var en av dem som var til stor hjelp og trøst for meg når jeg opplevde vanskelige personlige utfordringer i livet mitt.

Jeg tenker nå på Arne, for eksempel seint på 80-tallet da jeg ble innkvartert på Bruvoll (det som er fengsel i dag), jeg var deltaker på kurs for å ta kretsdommergraden som hoppdommer. Selv var han en anerkjent internasjonal dommer med FIS-grad. Jeg var helt fersk og skulle nettopp starte som hoppdommer, men ble overrasket over at Arne var mest opptatt av hva jeg mente om «dagens» hoppdømming generelt og norske hoppdommere spesielt. Arne hadde allerede i mange år reist verden rundt som internasjonal FIS-dommer og TD (teknisk delegert).

Arne er en av få norske dommere som har dømt alle fire renn i hoppuka sammenhengende. Det var på slutten av 80-tallet da V-stilen kom for fullt. Arne var glad og stolt over at sønnen Arne-Olaf valgte å gå i hans fotspor når det gjaldt dommer og TD-gjerningen. Som far, så sønn.

I løpet av 20 år ble det mange turer innom Irenes og Arnes trivelige hjem på Sand i Nord-Odal - grytidlig om morgenen - der Arne satt og ventet blid og opplagt ved kjøkkenbordet, og klar med kaffekoppene og brødskivene, før ferden gikk videre til Alvdal, Folldal, Gjøvik, Lillehammer, Raufoss m.fl. for å dømme hopprenn.

For Arne var det like viktig å stille opp som dommer på kretsrenn og landsrenn - eller på showrenn i Puttara - som det var å være dommer i internasjonale renn ute i den store verden.

Arne var svært språkmektig, noe jeg fikk stor nytte av under Lillehammer-OL i 1994. Som styremedlem/sekretær i Norges Skidommerlaug (NSDL) den gangen ble det noen oppdrag med overlevering av diverse gaver, der det var viktig å kunne beherske godt de internasjonale FIS-språkene, den gang også særlig tysk. Uten hjelp og bistand fra Arne hadde jeg vel neppe greid meg den gangen.

Jeg vil huske Arne som et positivt og lojalt medmenneske med godt humør. Han hadde alltid fokus på mulighetene og ikke på begrensningene.

Jeg bøyer meg i respekt for Arne, og vil for alltid ta vare på alle de gode minnene. Han vil bli sterkt savnet.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.