Ja, ja, Denis, denne gangen kommer du ikke til å sende mail til redaktøren for å klage på det jeg skriver om deg. Igjen vil jeg få benytte anledningen til å beklage at jeg kalte deg en rock’n’roll-bastard i en sak jeg skrev den gang jeg var journalist i Glåmdalen. Det var utelukkende et forsøk på å beskrive at du musikalsk kom i mange innpakninger, og hadde ingen ting med din familiære bakgrunn å gjøre. Men slik var du, en mester i å henge deg opp i det folk flest (dvs alle vi andre) oppfattet som bagateller, og samtidig en evig talsmann mot den urettferdighet som du følte rammet deg selv, men først og fremst alle andre.

John Lennon sa engang at før Elvis var det ingenting. Jeg vil vri dette over i et lokalt perspektiv, og si at før Denis Kamphaug var det ingenting. Bortsett fra dansebandmusikken, som du lærte meg å hate med en rødglødende pasjon, var Kongsvinger et musikalsk ødeland pluss minus 1980. Du forandret alt det der og ble en musikalsk gudfar for alle som begynte å henge på seg gitarer og basser og sette seg bak trommesett. Vi er deg alle en stor takk skyldig, og hadde det ikke vært for deg ville jeg aldri blitt musiker. Jeg ville i hvert fall aldri fortsatt å være det i så mange år. Med din trassige tverrhet lærte du oss at musikk ikke var noe man drev med for å bli populær.

Livet ditt var egentlig en bok, men selvfølgelig ingen feelgood-roman. Derimot et stykke skrivekunst som brukte alle fargene på paljetten for å tegne en fullverdig bilde av et menneskes liv. Født i England med engelsk mor og norsk sjømann til far, kom du etter foreldrenes skilsmisse til Norge som seksåring uten å kunne et ord norsk. Så kanskje var det da denne annerledesheten i deg ble vakt, staheten, trassen, dette alltid å leve livet ditt som kjerringa mot strømmen. De første årene i Norge var ingen god barndom for en liten gutt med en far med store alkoholproblemer. Og jeg tenker at det svarte synet du noen ganger kunne ha på livet var formet av dette. Du fortalte hvor inderlig du hatet å gå ut og lete etter faren din på byens ølbuler, og så hjelpe ham i seng. Lyset i barndommen kom med bestemor Else som en dag bare hentet deg, og lot deg vokse opp hos henne og ektemannen. Du fikk alltid en egen varme i stemmen da du snakket om besteforeldrene dine. Og det er klart, hvis du er rockens gudfar i Kongsvinger, var Else rockens gudbestemor. Kongsvinger første punkesingel, «Akutt 80», ble spilt inn på rommet ditt i annen etasje, og selv hadde vi utallige øvinger med vårt første band, Lydskrift, på samme sted. Kokrøde naboer kom stormende opp trappa og skjelte oss ut etter noter, men Else sa aldri noe. Men det klart, hun tilbrakte stadig mer og mer tid på bingo.

Første gang jeg la merke til deg var du gikk på sentrum videregående og hadde gym på Tråstad ungdomsskole. En gutt i Wolverhampton-drakt, liksom! Wow. Kenny Hibbitt, Steve Kindon og Phil Parkes. Og ja, jeg vet, ingen velger seg lag i fotball, det er laget som velger deg, men det kunne blitt Leeds, Liverpool, Arsenal eller et av de fillelagene fra Manchester, ikke sant? Eller selvfølgelig kunne det ikke det. Du var aldri opptatt av å gjøre livet enkelt for deg selv, og hadde du et valg tok du alltid motbakken i stedet for den enkle veien rett fram uten stigning. Hele livet ditt bar preg av det. Jeg har aldri kjent noe menneske som var så prinsippfast, som absolutt aldri ga seg i en diskusjon og som sto for sine meninger med en neste gammeltestamentlig innlevelse. En egenskap som jeg innimellom tenkte var like mye en forbannelse som velsignelse, men det var slik du var. En mann som brukte begge sider av veien når han gikk, en mann full av både humor og omtanke for sine nærmeste, samtidig som det nattesvarte og maniske aldri var langt unna. I min ordbok er det beskrivelsen av et ekte menneske.

Jeg kunne skrevet flere sider om hjertesykdommen som til slutt tok livet ditt bare 57 år gammel. Jeg kunne skrevet om din ensomme kamp mot byråkratiet, fuckings NAV, ikke sant, eller hvor mye du led på slutten. Jeg kunne skrevet om hvor forferdelig det opplevdes å se hvordan samfunnet behandler de som blir sjuke og må leve langt under fattigdomsgrensa. Jeg kunne skrevet om hvor jævlig det noen ganger var å gå fra deg, spesielt etter at du brakk beinet og ble isolert i månedsvis i egen stue uten mulighet til å komme seg på toalettet eller kunne dusje på vanlig måte. Men fuck alt det der. Du var Denis Kamphaug. Du var en helvetes rebell hele livet, en opprører, en rabulist, en rabagast, en sjørøver, en anarkist, en visjonær, Kongsvingers eldste tenåring og en evig pønker. Du var Kaptein Blåskjegg, (la alle hyklerne gå planken), du var Davy Crockett, (heller dø enn å overgi seg, ikke sant), du var Geronimo, (den evige geriljakriger), du var Johnny Rotten (forresten, jeg fikk aldri fortalt deg at jeg kjøpte selvbiografien hans i Wien nettopp. Anger is an energy. Det passet også på deg). Du var han som skulle ha mottatt kulturprisen i byen vi døpte om til Stuckville da vi ga ut vår første plate.

Du dro selvfølgelig aldri i militæret, likevel levde du hele livet ditt som en soldat, og du falt som en soldat i strid til det siste. I strid for det du trodde på. I strid for rockemusikken. Bare noen måneder før du døde kom ditt siste album «Mein Kampfhaug», og selv om du koketterte med å være musikkens svar på Vincent van Gogh (som bare solgte to malerier mens hans levde), vet jeg at du innerst inne satte enormt stor pris på dette musikalske spleiseprosjektet initiert av Christina Haga Ommestad og Stian Lund, to vi kan kalle andre generasjons rockefrontkjempere fra Stuckville. Det ble et særdeles vellykket musikalsk testamente, og sammen med platene til Heart of Mary og Siren Clouds, har du satt evige spor etter deg i denne byen du hatet så mye at det lignet veldig på kjærlighet.

            Vi var ikke det eneste bandet i byen,

            men vi lagde den beste støyen av alle

            Vi står der fortsatt med gitar og bass,

            en for en vi skal aldri falle.

Levi Henriksen