Gå til sidens hovedinnhold

Et liv som ble malt med alle fargene

Artikkelen er over 5 år gammel

TIL MINNE – ODDVAR DALSBERGET

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Faen, Oddvar, du var alltid den beste av oss. Ja, jeg vet, du hadde sider som var svartere enn november, men de sier at uten mørket kan man ikke se stjernene, og du hadde rikelig med begge deler i deg. Du var en mann for høye fjell og dype daler, og for enkelte mennesker er dessverre livet slik. Det er også slike mennesker som setter flest spor etter seg både på godt og vondt, og ditt siste teppefall var et stort åndsmenneske verdig. Jeg har aldri før vært i en begravelse der kirka har vært så full at folk har måttet stå, og de var der alle sammen, pinsevenner, bikere, frimurere, rusmisbrukere, musikere, idrettsfolk og ikke minst familie. Folk som speilte livet du levde. Et liv som ble malt med alle fargene på paljetten. Hvis man virkelig kan snakke om at en begravelse kan være et liv verdig, så fikk du en slik.

Det å være pinsevenn på barneskolen på begynnelsen av 70-tallet var ikke nødvendigvis noe man bar som en fortjenestemedalje. Likevel ble jeg alltid imponert over hvor sterk du virket, hvordan alle tilløp til å pirke på deg for dette prellet av som vann på gåsa. Selv valgte jeg alltid en mer unnfallen måte å være på. Og jeg har tenkt mye på dette i ettertid. Hvordan Jesus virkelig trenger rabagaster som deg. Folk som ikke bare er bedehuskristne, men også klarer å stå oppreist for det man tror på utenfor Filadelfia. Jeg tør våge påstanden om at du har ført like mange samtaler om de store åndelige ting i livet som en gjennomsnittlig prest eller forstander, og det utenfor gudshusets fire vegger og til folk som aldri setter sine bein på slike steder. Jeg har selv opplevd å se deg synge tårer i øynene på fulle menn på badstuavslutninger, og for å være sterk nok til å gjøre det, kreves et mot jeg aldri har hatt. I den gode boka står det noe om at man ikke bare skal være en hører men også en gjører, og du var en gjører. I den samme boka står det også noe om at man skal gå ut blant syndere og tollere og forkynne budskapet, og da håper jeg det finnes et frikort for oss som også har det i seg at man selv kan bli en synder og toller. Jeg har alltid satt mest pris på troende mennesker som Aage Samuelsen og Johnny Cash, folk som bruker hele veien og også grøftene når de går. Nettopp det gjør at andre – i mangel av et bedre ord – vanlige mennesker kan forstå at det ikke er så forbasket vanskelig å tro. Selv om det korset disse «forkynnerne» bærer blir desto tyngre. Jeg har alltid satt pris på å ha en venn som virkelig kan forstå denne følelsen av å være for verdslig for pinsevennene og for pinsevenn for de verdslige. Da jeg selv måtte ned på kne for å klare å reise meg igjen, så var du der. Jeg skulle ønske jeg kunne si det samme tilbake. Men jeg setter umåtelig pris på at du kom og så den første konserten med det nye bandet mitt, og at jeg fikk satt kryss bak navnet ditt på lista til kommunestyret i år. Det er en hul form for trøst, men det er likevel en trøst.

Det er bare en måte å stave ordet meningsløst på, og jeg ønsker ikke å dvele ved det. Tre jenter har mistet faren sin, en kone ektemannen, og det blir helt håpløst å forsøke å forstå. Jeg vil bare konstatere at Kongsvinger brått er blitt et fattigere sted, slik det alltid blir i en skog da et av de virkelig store trærne faller. I dette tilfellet et tre som har vært ekstremt utsatt for vær og vind. Moren min var søndagsskolelærer og jeg har lovet henne aldri å banne, men jeg gjør et unntak for deg. For det finnes ikke noe norsk ord som bedre beskriver hva jeg føler. Jeg skal se etter deg lengre ned langs veien, beste bror.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.