Gå til sidens hovedinnhold

Odvar Nordli (1927-2018): NÅ SER HAN KORNMOGLANSEN

Artikkelen er over 3 år gammel

MINNEORD Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kornmoglansen er lyset fra lyn langt borte på himmelen seine høstkvelder. Du hører ikke torden. Du ser bare lys. Odvar Nordli skriver sjøl fra 1930-tallet og sin barndom i boka «Vi så kornmoglansen: om drøm og hverdag» at

« i guttefantasien var kornmoflammen noe som fortalte om det nye som sprengte seg fram. Det lyste opp i høstkvelden.»

Han beskriver videre det som er så typisk for hans politiske virke: To arbeidsgutter på veg hjem etter en hard arbeidsdag i potetåkeren i et klassedelt samfunn. Han trekker linjer til de politiske utfordringer rundt gutta: lønn som fortjent, dele godene, sjøleid jord, skolegang, alderstrygd, krig i Spania og  kampen mot fascismen i Italia og Tyskland. I lyset av kornmoglansen er det forståelig at han ga uttrykk for å ha «medfødt angst for arbeidsledighet».

En av gutta er gjerne han sjøl. Han kunne frese. «Var en vaksin nok til å slite hele dagen i potetåkeren, var en også mann for å banne.» Han så noe nytt sprengte seg fram; og tok del i det. Som lokalpolitiker, partitillitsvalgt, stortingsrepresentant, statsråd, fylkesmann og statsminister. Joda han freste, men like bak; mye lunhet og humor. Når merittlistene i disse dager skrives om Odvar ville han nok sitert den tidligere ordføreren fra Stange som i en hyllest til Odvar uttrykte; «men ordfører i Stange vart du ældri».  Uansett; vandringen i livet er nå over. Vi i Hedmark Arbeiderparti takker for utrettelig og enorm innsats, kameratskap og støtte. Vi bøyer våre hoder.

Han brukte tid på å gi oss glød. Jeg følte det som ungdomskoleelev på besøk på statsministerens kontor på 70-tallet: Ruvende politisk og fysisk dobbelt så stor: men blikk og forståelse for nervøs gjest. Ja, litt slik som AUFeren Amund Rotbakken Gundersen skrev på Facebook forleden om samtalen de to tilfeldigvis hadde noen år tilbake:

«På en benk utenfor et årsmøte i Hedmark Arbeiderparti for noen år siden satt en eldre herremann seg ned ved siden av meg. Han presenterte seg bare som Odvar, ikke noe mer ikke noe mindre.
I det som må ha vært over en times lang prat  på denne benken sammen med denne mannen, utveksla vi mange erfaringer. Om små ting som elgen og Hedmarksskogen, til større ting som statsministerverv og internasjonale relasjoner. Han som en av Arbeiderpartiets største kjemper og beste statsministere og jeg som en helt vanlig AUFer med et fylkesstyreverv. Det var noe med likestillingen på denne benken. Han og jeg. Side om side, som likemenn.»
 

Slik var han.

Han hadde vilje til å endre. I sjukehusdebatten konstaterte han avvæpnende i lokaliseringsstridigheter at «det er bedre å bli frisk på Gjøvik enn å dø på Hamar». Han så på betydningen av politikken for enkeltmenneskene. Gjorde politikken lokal fra alle posisjoner. Det var jo befriende med en bauta og læremester som tok kontakt i Justisdepartementet der jeg som statsråd svettet over en rekke lovforslag. Han var opptatt av den nye loven om tomtefeste, og bemerka tørt: « Du, Knut; går det ikke an at alle lover i Norge har en siste paragraf som kan lyde: «For øvrig er det ikke forbudt å bruke sunn fornuft»».

Ved Odvars bortgang stopper vi opp: vi trenger flere av hans kaliber. En representant for politikken som hadde egenskaper vi ofte savner i dag; en grunnleggende ideologisk kraft, refleksjon, sikkerhet og slett ikke allergi for endring av det bestående. En politisk håndverker. Derfor savner vi ham og sørger.

Han stod i 70-tallets sterke sosialdemokratiske vinder og reformerte. Loven om selvbestemt abort, sjukelønnsordningen og opprettelse av den 200 mils økonomiske havsonen. Han forlenget det klassiske norske sosialdemokratiet inn i en tid som ville ha større individuelt spillerom og flere markedsløsninger. Han ville som eldre «ikke ut på anbud», og ga norske barn i fattigdom en stemme.

Det går en rød tråd gjennom livet hans: Alltid stille opp for de som trenger det. Aldri glemme hvor man kommer fra. De med sterkest rygg, skal bære den tyngste børa. Han var hedmarkingen og internasjonalisten som ble Norges statsminister. Vi vet at han elsket Hedmark og Innlandet. I dette «Morgenlandet» som han kalte det, fant han lykken i livet: “Kaffevarme ved et fiskevann, en vårdag langt inne i hedmarksskogene. Her er jeg i nærheten av noe jeg vil kalle lykke.”

Det var stille, og ikke så mye mer å si når jeg traff Odvar på sjukehjemmet før jul. Vi holdt hverandre i hånda. Det ble sagt takk. Han fortjente å ha det godt nå. Han svarte at «alle har fortjent å ha det godt». Det sier alt.  

Vi så etter kornmoglansen. Vi hører ikke tordenet; vi ser bare lys.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.