Villsvinet – en fare for norsk jordbruk, skogbruk og fauna

TRUSSEL: Villsvinet er en trussel mot jordbruk, skogbruk og fauna, skriver Odd Even Fylling.

TRUSSEL: Villsvinet er en trussel mot jordbruk, skogbruk og fauna, skriver Odd Even Fylling. Foto:

Av

«Villsvinpopulasjonen i Norge vil sannsynligvis vokse og spre seg til nye områder i løpet av få år, dersom det ikke settes inn drastiske tiltak». Det konkluderer Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM ) etter å ha vurdert konsekvenser for miljø og helse dersom villsvin etablerer seg i Norge.

DEL

LeserbrevVillsvin er definert som en fremmed art i Norge, og ansett for å kunne innebære en høy økologisk risiko. I dag er det rundt 1000 villsvin i Norge, først og fremst i Østfold, men den senere tid er der felt flere villsvin i Solør og helt opp til Hamar. Om 15 år vil vi ha 40.000 villsvin i Norge, ifølge VKM er det både plass til og habitater i Norge som egner seg for opptil 220.000 villsvin. Det er først og fremst lavlandet langs kysten fra Sverige til Trøndelag som egner seg for villsvin.

Hvilke konsekvenser får dette for landbruket og miljøet vårt? Forskerne har testet om de ville svina vil få konsekvenser for dyrene som allerede lever i Norge. Og de har identifisert flere smittestoffer som kan overføres fra villsvin til norske grisebesetninger. Det inkluderer alvorlige virussykdommer som afrikansk svinepest (ASP), klassisk svinepest og munn- og klovsyke. I tillegg kan nivået av salmonellabakterier i norsk fauna og parasittene Toxoplasma gondii og trikiner øke. Det kan øke smittefaren også for mennesker.

Selv om dyret er svartelistet (fremmedlistet) som art, er det ingen automatikk i at norske myndigheter prøver å bli kvitt villsvinet. I dag finnes ingen aktive tiltak, bortsett fra at det er fri jakt året rundt.

Hva kan vi lære av Sverige? I 1987 ble villsvin akseptert som en del av svensk fauna. Det ble da felt 500 villsvin. I 2017 ble det felt 114.189 villsvin, mye mer enn felte elg. Og bestanden bare øker, i dag er der over 300.000 villsvin. Men nå kan pipa ha fått en annen lyd, for 5. september i år ble det bestemt at bestanden skal minimaliseres. Det tok 30 år før de skjønte konsekvensen av det de bestemte i 1987.

Nå brer sykdommen seg i Asia og Europa og i september ble første tilfelle i Vest-Europa bekreftet. Sykdommen kan få svært alvorlige konsekvenser for norsk dyrehold, ikke minst når det er et tidsspørsmål før ASP kommer.

Sykdom kjenner ikke grenser. En god del av dem som arbeider i norsk landbruk kommer fra land med ASP. Her er det viktig å ha kontroll på klær og skotøy, samt medbragt mat. Flere norske jegere drar på villsvinjakt i land hvor sykdommen herjer. Her gjelder de samme forsiktighetsregler som for utenlandsk arbeidskraft. Import av grovfor og strø fra land med sykdommen er også en betydelig smitterisiko.

I slutten av oktober samles soldater fra 30 ulike land for å øve på krig i Norge. De har med egen mat. Mattilsynet er bekymret for hva som blir med på lasset. Mattilsynet regner det som høyst sannsynlig at de har med seg animalske matvarer, og frykten er at noe av dette skal være infisert med for eksempel ASP eller munn- og klovsyke, som er blant sykdommene Mattilsynet frykter aller mest i Norge. Disse spres lett over landegrenser med kjøttprodukter, personell og gjenstander som har vært i kontakt med smittede dyremiljø. Rester som ikke er spist kan bli kastet ut i naturen, spist av norske dyr på beite og spredt på den måten.

Hvordan vil Norge ta tak i denne utfordringen vi nå ser kommer? Bestanden vokser dramatisk, det er enighet om at ASP vil komme, ikke «om» men «når». Dette vil få dramatiske konsekvenser, og det er vanskelig å forstå at arbeidet med å stoppe villsvina ikke er prioritert.

Hvordan unngå mulige «interessekonflikter» mellom bønder, skogeiere, jeger og brukere av den særegne «allemannsretten» vi har i Norge? Det er bare å se til den feilslåtte politikken i Sverige og andre land. Det vil uansett handlingsplaner, ikke være tvil om at «svina kommer»; de er her allerede ! Vi må ikke gjøre samme feilene som nabolandene i øst har gjort.

At villsvin er en jaktbar ressurs kan helt sikkert være riktig, men interessekonflikt med hensyn til forvaltning og bekjempelse må vi for all del unngå, med hensyn til mattrygghet er vi alle i samme båt. Når vi ser på jakt på villsvin så er dette noe som lovverket ikke er tilpasset i dag. I dag er det tillatt å jakte villsvin i hele landet, hele året. Problemet er at jakten ikke er organisert og er svært krevende. Det er viktig at arbeidet med å endre lovverket for jakt på villsvin og opplæring av jegere som vil være en vesentlig ressurs i bekjempelsen av det som nå kommer. Det skye og nattaktive villsvinet er vanskelig å oppdage, og enda vanskeligere å felle.

Mens skogeiere potensielt kan tjene noen kroner på jakt, vil jordbruket til gjengjeld sitte igjen med skader i milliardklassen. Det er det ikke verdt. Eventuelle inntekter for skogeiere og jegere kan ikke veie opp for den samfunnskostnaden villsvinet vil utgjøre, og den trusselen det representerer overfor norsk matproduksjon, samtidig som andre sammfunnskader som viltpåkjørsler av villsvin, og man skal ikke underslå frykt er en side av det vi nå ser komme.

Mens vi diskuterer… «rusler svina over grensa og inn i Norge»!


 


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags