Sentralisering som alle liker

AHUS: Å legge Kongsvinger sykehus under Akershus universitetssykehus må være et stjerneeksempel på sentraliseringsspøkelset, men er likevel en sentralisering som stort sett alle liker, skriver vår gjesteskribent Bjørn Hernæs.

AHUS: Å legge Kongsvinger sykehus under Akershus universitetssykehus må være et stjerneeksempel på sentraliseringsspøkelset, men er likevel en sentralisering som stort sett alle liker, skriver vår gjesteskribent Bjørn Hernæs. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

GjesteskribentenDet er ikke til å undres over at vi blir lei av forandringer og reformer. I min barndom – det er riktignok en stund siden – var det 17 skolekretser i Sør-Odal. Nå er det snart bare én. Og alle nedleggelsene ble, forutsigbart, møtt med protester, hoderysting og bekymring over hvordan skulle nå dette gå.

Dagens undringer har som bakteppe beslutningen om å legge Kongsvinger sykehus til Akershus universitetssykehus (Ahus). Dette er som kjent en politisk beslutning fra statsråd Bent Høie og må være et stjerneeksempel på sentraliseringsspøkelset.

Både den administrative tilhørigheten til Hedmark, fylkets anbefalinger og den fæle Oslo-makta skulle jo tilsi fortsatt tilhørighet til Hedmark. Allikevel er det denne gang en «sentralisering» som stort sett alle liker. Undrenes tid er, med andre ord, ikke forbi.

Allikevel står spørsmålene i kø, for som kjent har regjeringen besluttet at Hedmark og Oppland skal slås sammen. Så lenge min hukommelse rekker har det vært et evig mantra at vi overkjøres, overhøres og neglisjeres fra Hamar og Hedmarken. Blir det bedre nå, tror vi, når viktige beslutninger for Kongsvingerregionen skal flyttes til et eller annet sted i Oppland?

Kampen om arbeidsplasser og lokalisering blir neppe mindre. Striden om innflytelse gjelder ikke bare sykehus. Også opplendinger viser tendenser til egne meninger om for eksempel videregående skoler, høyskole, universitet, veier og jernbane, politidistrikt og tollvesen, for bare å nevne noen såkalte konfliktflater.

Skal for eksempel den meget vellykkede sykepleierutdannelsen ved høyskolesenteret i Kongsvinger fortsette samarbeide med Høgskolen i Hedmark, uavhengig av sykehusets tilhørighet, eller skal den relokaliseres til Høgskolen i Oslo/Akershus?

Det burde ikke være noe problem å fortsette som før, og det går seg vel til, men ingen vet hvor haren hopper, eller når prestisje, fag og politikk sauses sammen. Eller er det mest ryddig å la all administrativ tilhørighet, på samme måte som sykehuset, legges til Akershus?

Et uttrykk for tvilen må det være at regionrådet for Kongsvingerregionen har bevilget 200.000 kroner for å utrede mulighetene for utmelding fra fylket. Fra det «gamle» Hedmark, hvis det blir omkamp, og det «nye» Hedmark/Oppland, eller hva det nå skal hete, hvis regjeringens beslutning opprettholdes?

En ny dimensjon er at heller ikke Akershus skal forsette som før. Det skal slås sammen til nyskapningen Viken, det nye superfylket som strekker seg fra Halden til Hardangervidda. Uansett vil nok en eller annen anse vår region som en utkant. Er det bedre å være utkant i et fylke i sterkt vekst enn i et fylke i stagnasjon? Se til E16 og Kongsvingerbanen. Kanskje finner vi svaret der.

Uten å fornærme noen må det være lov å antyde at viljen til omstilling ikke har vært overveldende i våre kommuner. Jo da, etter årtier med navneforvirring er vi da blitt enige om Kongsvingerregionen.

Som innbyggere fortsetter vi nok som odølinger, eidskoginger og solunger, mens Kongsvinger-folk fortsatt blir noe for seg selv, men vi har i hvert fall fått en geografisk tilhørighet som andre enn vi selv kjenner til.

Men vi klarte ikke, tross folkeavstemninger, utredninger og bruk av eksperter å bli enige om at regionen burde blitt til én kommune. Forhandlingsstyrken ville vært større, ville jeg tro, med én stor kommune framfor seks eller syv forskjellige meninger og prioriteringer.

Veivalg er vanskelig, både konkret og i overført betydning. Vi får trøste oss med Bjørnson i evig optimisme og snakke hverandre gode:

«La veien gå hvor hen den vil, vi vandrer frem med sang og spill.»

Artikkeltags