(Oppland Arbeiderblad)

– Hendelsen sitter fortsatt djupt i meg. Jeg fikk livet snudd på hodet, sier Mads Sølsnes Gjetmundsen.

Han ønsker å fortelle sin historie for å advare om hvor galt det kan gå, men også slik at andre kan dra nytte av hans erfaringer.

Mads sitter på sterke minner fra en junikveld for tre og et halvt år siden, da livet hans tok en brå vending. Bare noen hundre meter fra hjemmet på Eina kjørte han av veien og ble alvorlig skadet.

Det hadde knapt rukket å bli juni, men kvelden var både varm og lys. Mads hadde levert siste eksamensoppgave og var snart ferdig med 13 års skolegang. Begivenheten skulle feires med gode venner, grillmat og øl.

Litt før klokka 22.30 bestemmer vennegjengen seg for å dra på byen, men Mads ønsker å skifte fra shorts til bukse først. Han sniker seg vekk fra kompisene, setter seg på en motorsykkel og kjører hjem. Idet han kommer hjem, plasserer han motorsykkelen bak uthuset. Han vil ikke at noen skal oppdage at han kjører i fylla. Men da han skal kjøre tilbake til kompisene sine, går det galt.

Alt går i svart

Med høy fart og promille i blodet ser han noen han kjenner ved brygga i Eina sentrum.

– Jeg husker jeg skulle vinke til dem, men at jeg ikke klarte å løfte hendene av styret fordi jeg var så full, sier han.

Istedenfor å vinke bestemmer han seg for å gi litt ekstra gass – bare for å tøffe seg. Han kjører inn en venstresving på Hågårveien, like sør for Eina sentrum. Rett før svingen skjønner Mads at han kjører fort. Veldig fort. Midt i svingen tenker han at han ikke kommer til å klare det, og slakker dermed av på gassen.

– De som har kjørt motorsykkel, vet hva som skjer da. Det går rett fram. Jeg sneier et skilt i 80–90 kilometer i timen, kaster meg av sykkelen og smeller ned i grøfta, forteller Mads.

Når nødetatene ankommer stedet, tar Mads av hjelmen sjøl og prøver å reise seg. Han er i sjokk og er redd han skal kaste opp inni hjelmen. Han husker ikke mye fra denne kvelden, men kan erindre at han våkner etter å ha besvimt, at han vrir seg rundt på asfalten og stønner av smerte. Han husker at han brekker seg utallige ganger fordi smertene er så voldsomme.

– Plutselig er det noen der som holder meg fast. Så går alt i svart, sier han.

Store skader

Det neste Mads husker er at han våkner på Ullevål sykehus ei uke senere. Han blir fortalt at han ble fraktet dit med luftambulanse.

Han pådrar seg to brudd i ryggen, et nakkebrudd og en kraftig hjernerystelse.

– Jeg var veldig forslått, dopet ned og gikk inn og ut av bevissthet. Midt i alt dette kjempet jeg en indre kamp. En kamp for ikke å miste livet, for ikke å miste alt jeg elsker så dypt. De gangene jeg våknet, tenkte jeg at jeg ikke skulle bli borte igjen. Jeg husker jeg tviholdt på den tanken. Sjøl om jeg var helt knust og livredd, kjente jeg på en sterk kraft. Alt dreide seg om å overleve.

Skyld og skam

Fem dager etter ulykka blir Mads operert i ryggen. Under operasjonen settes det inn to stenger og seks skruer. Samme kveld har han sitt første ordentlige møte med virkeligheten etter hendelsen som nesten kostet ham livet.

– Jeg husker nesten ingenting fra denne tiden, annet enn en intens skyldfølelse. Da jeg lå i narkose, visste jeg ikke om jeg ville komme tilbake. Skammen for å ha utsatt folka jeg elsker for noe slikt var like ille som de fysiske smertene. Jeg har aldri følt meg så naken noen gang. Nedbrutt og hjelpeløs. Alt som en gang var Mads, var liksom borte.

Tankene hjemsøker ham fortsatt. At han er personen som skapte så mye usikkerhet for dem som betyr mest. At han utsatte de nærmeste for så mye vondt.

Han priser seg lykkelig for at han ikke skadet noen andre i ulykken.

– Tenk om jeg hadde kjørt på noen. Tenk om jeg hadde ødelagt noen andres liv fordi jeg var en jævla idiot, sier han.

Rask bedring

Det var først da Mads fikk operert inn en skrue i nakken at han var sikker på at han kom til å overleve.

– Bruddet var ikke stabilt nok og i ferd med å skli inn mot hovednerva. Jeg måtte ligge så stille som mulig fram til operasjonen, hvis ikke kunne jeg i verste fall dø. Tida gikk, og etter to hele dager med venting og fasting, ble operasjonen gjennomført.

Etter dette går ting raskt i riktig retning for Mads. Smertene avtar gradvis, og han får god oppfølging av sykepleiere og leger. Tre uker senere blir han skrevet ut fra Ullevål sykehus. Etter et par dager hjemme med familien på Eina, går turen videre til opptrening på Sunnaas sykehus på Nesodden. Han drar hjem etter tre uker.

Førerkortet blir beslaglagt. Han må vente 19 måneder før han kan ta lappen på nytt. Han får også en bot og en betinget fengselsstraff på 21 måneder.

Kjærlighet betyr alt

Nå, snart tre og et halvt år senere, går livet sin vante gang. Han jobber som barista og musiker i Oslo. Nylig gjorde han stor suksess som vinner av «Stjernetevling» i Fjellhaven. Fredag kveld spilte han og resten av bandet Ma Jester på Hemmat i Gjøvik.

– Jeg har det skikkelig bra. Livet går videre, men det har blitt noe helt annet etter ulykka. Å kjøre motorsykkel i fylla er helt klart det dummeste jeg noen gang har gjort, men på samme tid kunne jeg ikke vært foruten, sjøl om det kanskje høres rart ut. Ulykka lot meg forstå hvem jeg er og hva jeg kan bli. Den er en stor del av meg, men jeg har heldigvis kommet et stykke videre. Det er en prosess. Nå plager den meg ikke lenger.

Mads forteller at enkelte dager har vært mørke. Da ulykka inntraff, var det noe som ristet hardt i ham. Ristinga og skjelvinga sitter fortsatt i kroppen. Han beskriver det som en kamp som vil vare hele livet, en kamp han aldri blir helt klok på.

– Alle vet hvor galt det kan gå, men de fleste vet ikke hva det vil si å være så nær å miste alt. Alt du noen gang har elsket – eller hatet. Det eneste som betyr noe, er å dyrke kjærligheten. Jeg hadde aldri kommet meg så raskt tilbake hvis det ikke var for venner og familie. De betyr alt, sier han.

Lære av hverandres feil

Familien og musikken betyr alt for Mads. Når han står på ei scene, kan han være helt åpen. Der kan han bare være. Være seg sjøl.

– Gjennom musikken kan jeg formidle hvem jeg er. Jeg må ikke gjemme meg, men kan være ærlig og gjennomsiktig. Jeg ønsker å skrive musikk som går «hemmat» hos folk, som formidler at man ikke er så forskjellig fra alle andre, sjøl om man føler seg annerledes eller fremmed, sier han.

Han håper andre kan lære av hans feil.

– Ikke kjør i fylla. Ikke hør på stemmen i huet som sier at du har kontroll, at det skal gå bra. Den stemmen juger.

– Det er så mange som sliter med vonde tanker, men som ikke tør å snakke om det. Sjøl har jeg hatt godt av å prate med en psykolog. Det burde flere gjøre. Vi må ta ansvar for egen livskvalitet, og ta vare på hverandre, sier Mads Sølsnes Gjetmundsen.