Nei til tømmer-museum

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

MeningerI Glåmdalen fredag 4. mars tar den pensjonerte arkitekten Terje Martinsen til orde for et nytt nasjonalt museum viet tømmerfløtinga og skogens betydning i regionen. Glåmdalen følger opp med å invitere til debatt: «Hva mener du som leser om å anlegge et museum for tømmerfløting ved møllesteinene?»

Mitt svar på spørsmålet om et fløtermuseum i Kongsvinger er et rungende «nei». For det første vitner forslaget om en manglede forståelse for hvordan museums-Norge er innrettet. Kulturdepartementet vil aldri i livet gå inn og forplikte seg i etableringen av et nytt museum i Kongsvinger, slik det argumenteres for i avisoppslaget, all den tid de nasjonale føringene handler om å etablere store, profesjonaliserte sammenslåtte museumsenheter. Det er eksempelvis disse føringene som ligger til grunn for etableringen av Hedmark fylkesmuseum, nå Anno museum, tilbake i 2010.

En annen vektig grunn til at et museum viet skogsarbeid og tømmerfløting neppe vil samle nevneverdig nasjonal eller internasjonal interesse er at dette museet finnes allerede i Hedmark i dag. Norsk skogmuseum i Elverum, som for øvrig også har ansvaret for Sørlistua fløtermuseum, er det nasjonale museet for norsk skogbruk og utmarkskultur og har vært det siden etableringen i 1954. Hadde Martinsen lagt søndagsturen hit ville han kunne konstatert at fløterhistorien er viet markant oppmerksomhet.

Spørsmålet om et nytt museum reises i kjølvannet av debattmøtet om kulturbasert byutvikling som ble arrangert i Kongsvinger bibliotek 1. mars. Et interessant trekk ved denne kvelden er misforholdet mellom budskapet i innledningsforedraget av den landskjente eksperten på byutvikling Erling Dokk Holm og fokus i den påfølgende debatten. En gjenganger i debatten var at Kongsvinger trenger en attraksjon, en stoppeffekt, et nasjonalt monument, noe verden ikke har fra før. Dermed er det ikke tømmerfløtingas viktighet i seg selv som er Martinsens hovedpoeng, men behovet for å bygge dette ene store «for å skape attraksjon og for å få folk til å stoppe».

Et av Dokk Holms viktigste moment var imidlertid at alle steder drømmer om noe stort – en stor bedrift med masse arbeidsplasser, eller en stor attraksjon som både rommer arbeidsplasser og mange tilreisende – men det er uhyre sjelden at det er realisme bak ønsket om denne ene store redningen. I stedet framhevet Dokk Holm at det å ta vare på de mange små er hovednøkkelen for å åpne for en positiv byutvikling. Det er rett og slett trist at dette faktum ignoreres fullstendig når utbytte av kvelden skal oppsummeres.

Andre poeng hos Dokk Holm var å satse på kvalitet i arkitekturen, og å satse på kvinner i utviklingen av tilbud. Kvalitet er viktig fordi det innebærer å gi byen noe av større varighet og verdi. Men hvorfor kvinnene? Dokk Holms argumentasjon gikk ut på at kvinner nå er i flertall blant dem som tar høyere utdanning og kvinner er mer markerte på flere samfunnsarenaer enn før. Samtidig har kvinner driftsansvaret i familiens infrastruktur: Hun styrer husholdningsbudsjettene så vel som at valg av fritidstilbud og ferieturer. I mye større grad nå enn før er økonomiske beslutninger tillagt kvinnene.

Blant aktører i kultur- og reiselivsbransjen er det velkjent at «Kvinne, 52» er den som alle vil ha tak i. «Kvinne, 52» er storforbruker av kulturtilbud, hun har nysgjerrighet, interesse, nok tid og god nok økonomi til å prioritere dem. Så om vi heller lytter til Dokk Holm i stedet for å jage etter utopiske attraksjonsdrømmer og spør «Hva har vi i Kongsvinger?», «hvem er de mange små vi skal ha med oss?» og ikke minst «hva vil kvinner ha?», så er jeg ganske sikker på at vi kan komme et stort skritt lenger i diskusjonene om Kongsvingers utvikling.

Øivind Roos var inne på det da han tok ordet under debatten og pekte på at Kongsvinger allerede har en nasjonal attraksjon i nettopp festningen og Øvrebyen. At ikke dette området har samme plass i den nasjonale, kollektive bevisstheten som Røros, hvitmalt sørlandsidyll eller Gamle Stavanger er for meg en gåte. I Øvrebyen ligger også en annen unik attraksjon: Kvinnemuseet har, som det eneste i Norge, ansvar for å formidle den nasjonale kvinnehistorien og har et uutnyttet potensial til å danke ut selv festningen på attraksjonsbarometeret. I tillegg ligger Kongsvinger museum i bydelen, med Gyldenborg og Aamodtgården som viser til byens glansdager om vi snakker om utbygging og fortetting.

Museene vil gjerne være blant de mange som involveres som sparringspartner i debatten videre. Vi vil også være bidragsytere i utviklingen av attraksjonen Øvrebyen. La Eiffeltårn-drømmene ligge og ta tak i de mulighetene som står rett utenfor dørstokken. Og husk endelig på å spørre kvinnene hva de ønsker seg. Jeg tviler på at svaret er fløtermuseum. 

Les flere meninger:

Les også:

Artikkeltags