Det er flere konsertarrangører i vårt distrikt som den siste tiden har vært drevet til fortvilelse. Sist helg gjaldt det blant annet Bakgårdsfesten, der artister som The Lövlie Ones, Mathilda Gressberg og Linn Hege Sagen skulle bidra til å fylle KILs slunkne pengekasse. Slik gikk det ikke. Heller ikke hyllesten av Creedence Clearwater Revival trakk veldig mye folk, selv om det på mange måter er fastslått at dette er musikk med røtter i denne regionen. Vi har flere lignende eksempler fra de siste ukene. Skal vi finne suksessoppskriften, må vi til dansebandene – som på mange måter har samme status som ukepressens sladreblader. Det er ingen som tør si at de liker dem, men det selger.

Flere hundre personer var sist helg samlet i Sør-Odal idrettshall til dansegalla. I distriktet har vi mange danseband som slår seg fram på nasjonalt nivå og som i tillegg henter heder og ære i form av blant annet Spelemannsprisen. Det er merkelig at vi har så tungt og så vanskelig for å anerkjenne denne musikkformen. Den har fått et ufortjent lavstatusstempel, men det er ikke til å legge skjul på at den treffer bredt. Spesielt i vårt distrikt. Da er det kanskje denne musikkformen vi skal markedsføre oss gjennom?

Skal vi se på besøkstall og oppslutning på arrangementer, er det dansebandene folkemassen vil ha. Den massen som gjør at arrangørene kommer ut av det i økonomisk balanse. Og til og med i pluss. Tilbakemeldingene fra dem som var i idrettshallen i Sør-Odal sist helg, var udelt positive. Folket mener det er gallaene i de store hallene som vil overleve. For de lokale idrettslagene, som sto bak helgens galla, er dette en inntektskilde som erstatter kakebasarer og loddsalg. Alle ser ut til å være fornøyde.

Så da handler det om viljen og evnen å akseptere og respektere folkeviljen. Dansegallaene representerer en sosial happening som veldig mange ønsker å ta del i. De har erstattet festene i de mindre lokalene. Alt annet følger stort sett samme mønster.