I Iran er ufattelig mange angrep mot kvinners individuelle og sosiale rettigheter, samt en videreføring av kjønnsdiskriminering mot disse, blitt en politisk nødvendighet for overlevelsen av den islamske repub­likken.

Jo flere mennesker som vender seg bort fra religion, og jo mer regimets ideologiske korrupsjon blir tydelig, desto mer tyr herskerne av regimet til deres mishandling av kvinner.

Overgrep mot kvinner og deres rettigheter er blitt én av bærebjelkene i regimets politikk for trusler og undertrykking av samfunnet. Det siste av disse angrepene var en kjede av reaksjonære lover, eksempelvis «slør og kyskhet»-planen, med katastrofale konsekvenser som inkluderte en rekke syreangrep mot iranske kvinner i slutten av 2014.

Det islamske regimet er redd for at kvinners deltakelse i arbeidslivet og deres inntreden i høyere utdanning vil danne grobunn for en kvinnebevegelse som kan utfordre den patriarkalske kulturen i samfunnet og de religiøse lovene. Som et resultat har regimet intensivert kjønnsdiskrimineringen i arbeidslivet, så vel som i høyere utdanningsinstitusjoner.

«Hjemmekontor»-planen, som var en endring i arbeidsrett, og som faktisk er en plan for å tvinge flere kvinner til å bo hjemme, er blitt gjennomført i større omfang under president Rouhanis ledertid. Planen, som er blitt utført i bred praksis uten enda å ha blitt ratifisert, har presset mange yrkesaktive kvinner ut av det formelle arbeidsmarkedet og inn til det sorte markedet.

Deltidsarbeid og førtidspensjoneringsreglene for kvinner, samt en begrensning og et forbud for kvinner å jobbe i kaffebarer og tradisjonelle iranske restauranter, er alle et forsøk på å ekskludere kvinner fra det offentlige liv, å fjerne dem fra arbeidsmarkedet, og å sende dem hjem igjen.

Denne diskrimineringen i arbeidsmarkedet og i hjertet av den nåværende økonomiske krisen, har satt et enormt press på de yrkesaktive kvinnene som må arbeide utenfor hjemmene sine for å kunne brødfø sine familier. Imidlertid har disse retningslinjene i arbeidslivet feilet i å sende kvinner hjem, nettopp på grunn av den tøffe økonomiske krisen – og selv med to forsørgere i hjemmet, er familier ute av stand til å kunne dekke sine grunnleggende behov. Selv om kvinner i større grad i fremtiden vil oppleve på mer håndgripelig og barsk måte en diskriminering og utnytting fra den herskende klassen, vil kvinners økende tilstedeværelse i arbeidsmarkedet gi dem en bedre posisjon til å utfordre patriarkatet som er én av landets største bærebjelker i det kapitalistiske regimet.

I de senere år, som følge av gjennomføringen av den reaksjonære plan for «kjønnsbaserte kvoter» på universitetene, har kvinner fått avslag på retten til å kunne studere tekniske- og ingeniørfag, samt språk, oversettelse og sosialt arbeid.

Resultatet har vært utelukkelse av kvinner fra mange akademiske disipliner. Regimets endring i befolkningspolitikk for å kunne øke befolkningsveksten, som er et annet ledd i regimets kvinnefiendtlige politikk, har hatt varig effekt på kvinners helse grunnet nedleggelser av helsetjenester for kvinner. Nedleggelsene av disse tjenestene har ikke bare truet helsen til de fattigste kvinnene i landet, men det har også økt frekvensen av uønskede svangerskap. Denne politikken har ført til smertefulle sosiale skader og gjort kvinners status i arbeidslivet mer prekær. Den islamske republikken Iran, med sin sterke kvinnefiendtlige politikk, rangerer på plass nr. 137 av totalt 142 land på kjønnsulikhet-indeksen (GII).

De kjønnsdiskriminerende strategier og praksis, som utgjør en vesentlig del av identiteten til det kapitalistiske islamske regimet i Iran, har gitt den iranske kvinnebevegelsen en sterk politisk natur for å kunne gjøre seg selv til en sterk søyle i samfunnets kamp for å styrte regimet.

Når kvinner svikter i å følge den islamske kleskoden og synligheten av deres hår er ansett i strid med den dominerende ideologi, og når forsvaret av like rettigheter for kvinner og menn er ansett som en fare for hele systemet, er strategien for kvinners frigjøringskamp uunngåelig knyttet til kampen mot regimet og nedrivingen av den herskende klassen.

Til tross for denne realiteten, og mens hverdagens kamp, særlig utøvd av yrkesaktive kvinnene, mot det urettferdige og barbariske regimet fortsetter, har de islamske og nyliberale feminister plukket opp strategien til regjeringen som deres politiske kompass.

De avviser og sverter kampen mot røttene til kvinneundertrykking og mot hele det politiske systemet. De forsøker praktisk talt å bremse kvinnebevegelsen, som prøver å arbeide innenfor dagens reaksjonære juridiske rammeverk, og oppfordrer kvinner til å nøye seg med noen få reformer og justeringer i gjennomføringen av de eksisterende lover.

Disse tendensene er i praksis bare oppofrelse av de kortsiktige og langsiktige målene kvinnebevegelsen har i kampen for overlevelse i det kvinnefiendtlige regimet. De samme tendensene fordømte den strålende og væpnede kampen utført av kvinner i Kobani i kampen mot IS, ved å si at det «eskalerte volden».

Det er nødvendig i denne situasjonen at sosialistiske aktivister i kvinnebevegelsen avslører den sanne naturen til disse tendensene, og samtidig høyner kravene som gjenspeiler behovet for å få kvinner tilbake til arbeid igjen.

Å fremheve disse kravene er et viktig steg i retning av å engasjere de arbeidende og undertrykte kvinner i kampen for sine rettigheter. Ved å fokusere på noen av kvinners individuelle behov og rettigheter, vil det være mulig å tiltrekke seg oppmerksomheten fra kvinner i middelklassen, men det vil ikke være tilstrekkelig for å kunne mobilisere den store massen av arbeiderkvinner.

I et samfunn der fattigdom og økonomisk urettferdighet er så utbredt og arbeidsledigheten er blitt en sosial katastrofe, er det svært viktig å utpeke de virkelige røttene til kvinneundertrykking. Når kvinners annengrads status er forankret i relasjoner som er profitt-drevet, vil noen reell forbedring i kvinners liv og posisjon ikke være mulig uten å angripe fortjenesten til kapital og dets relasjoner.

Å tilby forsikring til arbeidsløse kvinner, fjerne hindringer som står i veien for at kvinner kommer inn på arbeidsmarkedet, opphevelse av alle diskriminerende lover mot kvinner på arbeidsplassen, bygge barnehager i de fattigste områdene slik at kvinner er frigjort fra arbeid på innlandet – alt dette er ikke mulig uten å angripe gevinster av kapital.

Når de arbeidende kvinnene begynner å samle seg bak disse kravene, vil de nytteløse planer og strategier til regimet og den nyliberale feminisme bli eksponert og utsatt.

Kvinnebevegelsen, som en politisk og sosial bevegelse, kan bryte tradisjonen om kjønns­apartheid hos den islamske republikken, og sikre deres fremgang ved å slå ned på de forskjellige tendenser av borgerlig feminisme i landet ved å jobbe innenfor et sosialistisk rammeverk i allianse med fagbevegelsen.

Bryt ned den islamske republikken i Iran! Lenge leve frihet, likhet og arbeidernes stat!
 

Iran Morovati, lokalpolitiker