Sunde- scener

1 Teater Innlandets «Det året det var så bratt «- en forestilling med Amazooon.

1 Teater Innlandets «Det året det var så bratt «- en forestilling med Amazooon. Foto:

Artikkelen er over 5 år gammel

«Hest er best på midten, sånn midt mellom kjeften og dritten», synger de fra scenen, og Øystein Sunde humrer i barten.

DEL

Sangene til musikeren og humoristen fra Skarnes er kjekke å ha når Teater Innlandet skal gjøre en av sine største satsinger noensinne. Odølingen med gitarkompetanse som går utapå de fleste i hele landet, følger spent med fra sidelinja når det øves i Hamar kulturhus.

– Det er veldig rart å høre låtene mine framført av andre, sier han og innrømmer at han klør i fingret etter å spille gitar.

– Men jeg er glad jeg slipper å synge!

Synge gjør derimot ensemblet; odalsglosene triller som erter av en sekk når de ramser opp «Gå'sta vækja gåna, vingerskær i risjua» – a cappella.

Det var teatersjef Janne Langaas som hadde idéen til Sunde-oppsetningen.

– Vi leter etter stykker og temaer som har rot i vårt distrikt, og Sunde er suveren til å formidle folkesjela og dagliglivet med humor, snert og av og til en sår tone. Alle i hele Norge har et forhold til han, det hadde ikke holdt å bare være fra Skærnes! her er det visekunst på høyt nivå, sier hun:

– Han er på sett og vis vår tids Prøysen.

Ikke mindre enn 50 av låtene han har produsert siden 60-tallet, skal framføres i «Sunde-tempo». Helt fra «Det året det var så bratt» via «Oslo Maraton» til «Skrevet i grøfta» og «Kaptein snutebil».

– Jeg elsker å tulle med språk, det er slik skallen min fungerer. Det er jo ikke jeg som har funnet opp uttrykk som «kjekt å ha» eller «må'kke komme her». Men de gir jo endeløse muligheter for å lage ordkløyverier, sier mannen som har gitt oss uttrykk som bleieskiftarbeider, busslommetyv og hi-fi-krapyl.

Sundes overflødighetshorn av ordleker blir tilsynelatende aldri tomt. Men det slentrende og smått alvorspregede er også med i forestillingen:

– Det blir ikke to timer med «Hakkapeliitta», her er også med noen sanger som er litt mer ne'på, og det er jeg glad for, sier Sunde, og nevner spesielt sangen «Ute var det sol».

Ellers har jo Øystein Sunde satt seg godt inn i dyreriket i sine tekster, og særlig er han fornøyd med scenetolkningen av visa om am-staff-bikkja Tass:

– Noen av de hotteste ingrediensene

– Veldig moro! Han ER jo Tass, sier Sunde om Stig-Werner Moe, som har rollen: «Tass er stabil som en usikra granat – kjeften på'n ser ut som han aldri har fått mat» ... Blander du det med Frøken bibelstripp og ei sliten campingvogn ved Låtefoss, har du noen av de hotteste ingrediensene til «Det året det var så bratt».

Sunde-fans – og de er mange – ser gjerne ordbildene fra visene hans passere revy på netthinna.

– Det kan nok stemme, tekstene mine er jo på sett og vis små fortellinger, sånn som den om dansken med campingvogn, som er rammen for hele forestillingen. Alle har vært på veien, alle har ligget bak ei treig campingvogn, eller bak «gåsemor», for den del, sier Sunde.

Ordkunstneren måtte tenke seg om to ganger da han fikk forespørselen om hans låter kunne bli til en helaftens forestilling.

– Det er jo ikke så mange som gjør disse gitargreiene mine sånn umiddelbart. Men det var veldig hyggelig at de spurte. Både Jan, Halfdan og Lillebjørn har jo fått sine låter spilt og arrangert av andre, så det var litt stas at noen tenkte på meg, sier han, og refererer til sine gitarkamerater.

Har det musikalske ansvaret

Sunde satte som en forutsetning at hans mangeårige musikerkollega Tom Steinar Lund skulle ha det musikalske ansvaret. Mannen bak rytmene i Trio de Janeiro og Desafinado er lunt til stede og sørger for at bandet rusler fint av gårde i reggae-tempo fra Odalen eller i rasende fart i «Hest er best som pålegg». Det meste med samba-preg, og det gir nytt liv til låtene.

Sunde plukker opp en gitar, og lener seg godt tilbake i kontorstolen som slingrer rundt på scenen og jammer litt med Lund her og nå.

Han har forresten ei ny plate på gang:

– Jeg har bestilt studiotid i april, jeg må gjøre det sånn, da blir det jo gjort no'! flirer Sunde. Han har både bossanova og annet på lur til neste skive.

I etasjen over snekres og hamres det på Teater Innlandets verksted. Her er både campingvogn, lastebil «gammal Amazooon» i støpeskjeen.

De er viktige ingredienser i sceneriggen, og lastebilen har fått terninger foran og terninger bak.

Kristin Bengtsson Hagen fra Nord-Odal er kunstnerisk ansvarlig, scenografen som holder i trådene og i bilskjermen, for å si det sånn.

Hun er stor fan av Øystein Sunde, og gleder seg spesielt til at odølingene blir de første i vårt distrikt som får servert visekunstneren, fra ei lokal scene, i Milepelen i månedsskiftet april/mai.

Men først er det première i det nye kulturhuset i Hamar, 20. mars. Fram til da er det bånn gass.

Artikkeltags