Gå til sidens hovedinnhold

Robin Hood og de tapre menn i Nes

Artikkelen er over 19 år gammel

Jeg har faktisk vært i Sherwood-skogen. For tretti år siden. Og hjemme har jeg fortsatt et eikeblad fra de fredløses samlingssted, «The Major Oak».

Om det berømte eiketreet manglet på scenen i Nes Kulturhus, var det meste av andre kvaliteter på plass under oppsetningen av «Robin Hood». Ungdomsgruppa i Nes Revy- og Amatørteater er full av artige karakterer og morsomme figurer. I halvannen time følger vi hele legenden om Robin og hans tapre menn.
Ungdomsgruppa, med sine instruktører Per Håkon Sydtangen og Annikken Heiberg, har valgt en enkel scenografi med et podium som midtpunkt, nærmest som i oldtidens greske drama. Ellers blir de ulike scenene markert med enkle rekvisitter.

Den nakne scenografien blir en stor utfordring for de unge skuespillerne. Her har de nesten bare seg selv å bruke for å skape den riktige stemningen i de skiftende miljøene. Og for det aller meste klarer de det veldig godt. Innledende scener med Robin og Lille John, spilt av henholdsvis Katharina Gellein Viken og Thomas Christiansen, den forsmådde Allan Dale, spilt av Vera Johansen og Broder Tuck, spilt av Sveinung Oppegård, kunne bli litt statiske og stillestående. Til tross for både slåssing og fyllevrøvl. Men utover i stykket øket kvaliteten på både manuskriptet og skuespillernes prestasjoner.
Katharina Gellein Viken, i rollen som Robin Hood, bærer stykket svært bra. Hun er alltid inne i rollen, og spiller ut Robins lurhet og ironi på en troverdig måte. Thomas Christiansen som Lille John er også god. Men rollen tåler enda mer styrke og kontrast mellom den muskelsterke kjempen og den lille tøffelhelten. Flere andre markerer seg i større eller mindre roller. Både Miriam Johansen i rollene som Sir Reginald og Herold og søstrene Stutley, spilt av Mari Henrikke Vandsemb og Marie Bjerkestrand. Og det er ikke mulig å overse Margrethe Henriksens gjennomførte rolle som Krokrygg, en kuppelrygget narr som fotfølger sheriffen av Nottingham, mesterlig spilt av Elin Bergly.

Stykkets spilletid er ikke lenger enn at de unge skuespillerne kan spandere på seg et litt lavere snakke-tempo. Noen replikker blir spist opp i farta. Og hvis en replikk ikke er strøket fra manus, skal den uttales. Og den skal uttales så klart og tydelig at publikum hører det. Små lure replikker, nærmest sagt til seg selv, er ikke teater.
Det er virkelighetens talemåte. I teatret må alt forsterkes og forstørres. Mikrofoner som får fram alle lyder, kan skape mer avstand enn nærhet i et dramatisk uttrykk. Det er i alle fall ikke noe å satse på alene. Det er lagt inn en del sanger i stykket. Og alle synger godt. Bruken av det lille, velklingende jentekoret Happy Voices, der de synger trestemte arrangement av engelske folkesanger, er et ikke mindre enn genialt påfunn.