Ole Ivars i 50 år – foreløpig

Da Ole Ivars feiret sitt 20-årsjubileum på Rica Olrud i 1984 var Sven Ingvars på gjestelista. Fra venstre Hasse Svensson, Ingvar Karlsson, Lasse Johansen, Arne Willy Foss, Ole Ødegård, William Kristoffersen, Arild Engh, Sven Erik Magnusson og Sven Olof Pettersson. Helt bak sitter Robin Bailey.  Bilder: Svein Sjølie, Foto-Olsen AS, Gjøvik og Helge Jørgensen

Da Ole Ivars feiret sitt 20-årsjubileum på Rica Olrud i 1984 var Sven Ingvars på gjestelista. Fra venstre Hasse Svensson, Ingvar Karlsson, Lasse Johansen, Arne Willy Foss, Ole Ødegård, William Kristoffersen, Arild Engh, Sven Erik Magnusson og Sven Olof Pettersson. Helt bak sitter Robin Bailey. Bilder: Svein Sjølie, Foto-Olsen AS, Gjøvik og Helge Jørgensen

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Nylig feiret over 3.500 mennesker Ole Ivars’ 50-årsjubileum i Vikingskipet. Her var det folk som har fulgt bandet siden starten. Men det var også mange ungdommer der som ikke var født da Ole Ivars begynte å «herje» på lokalene.

DEL

50 år er lenge, dét. Musikkstiler har kommet og godt. Men Ole Ivars har bestått – og spilt dansemusikk, eller svensktopp, som stilen også kalles. Det samme kan en også si om danseorkestre. Noen har kommet – og blitt borte, men Ole Ivars har bestått.

I løpet av de 50 årene som har gått har et utall musikere vært innom bandet. – Jeg tror vi har kommet fram til at over 35 musikere har vært innom Ole Ivars i løpet av de 50 årene, smiler Ole Ødegård, mens han tenker tilbake på et langt liv langs landeveier og i forsamlingshus rundt om i landet.

Inspirert

Historien om Ole Ivars begynner i 1964. Men to år før har to 16-årige løtensokninger oppdaget svenske radiokanaler og hørt Sven-Ingvars. Og fått full tenning. De to guttene Ivar Grønnsveen og Ole Andreas Ødegård ville spille i band. Som sagt så gjort.

Ole Ivars ser dagens lys, sterkt inspirert av sin store idoler – Sven Ingvars.

Foruten Ødegård og Ivar Grønsveen ble Per Hexeberg med på trommer, Knut Pedersen på bass og Arne Vidar Bråthen med. Gutta fant fort ut at de trengte en blåser, og Ivar og Ole «fant» Arne Willy Foss på en musikkøvelse i Vallset. Dermed var de i gang. De øver og øver, og i Østlandsmesterskapet i 1965 vinner Ole Ivars.

Det samme gjentar seg i 1966, og da blir det platekontrakt med Troll Records. Singelen med «Jeg har alltid en venn i gitaren» og «To små forglemmegei» slippes. Det ble ingen stor suksess, men 1.600 plater ble solgt – av disse 700 på Hamar.

– Vi var vel ikke så veldig fornøyd med salgstallet, men det var ei utgitt plate, minnes Ole Ødegård.

Verken bandgutta eller plateselskapet hadde mistet troen på at den Sven Ingvars-inspirerte musikkstilen ikke skulle slå an. I løpet av 1967 spilte de inn fire singler, og da den fjerde, «Regnets rytme»/«En stjernenatt», slippes like før, skjønner de at noe virkelig stort er på gang. Det blir stadig flere spillejobber og et økende platesalg. 2. november 1968 klatrer «Regnets rytme» til topps på Norsktoppen. Norge har fått sine nye popyndlinger. For musikerne fra Hedmarken ville verden aldri mer bli den samme.

Skillevei

Ole Ivars-medlemmene var nå rikskjendiser, og jobbene strømmet på. Men på 70-tallet kom en helt ny musikkstil til Norge. Band som Blood Sweat & Tears og Chicago ble kjempepopulære. Nå skulle det være blåsere og musikken litt røffere i kanten enn det Ole Ivars kanskje hadde vært kjent for. Og diskotekene tar stadig mer av markedet.

Da Ivar Grønsveen dør i oktober i 1973, står bandet ved en skillevei. Men fenomenet Ole Ivars er større enn enkeltpersoner i bandet. Lasse Johansen kommer inn som sanger. Og allerede den gangen ville de ha med Tore Halvorsen, men han hadde eget band og platekontakt og syntes ikke han kunne trekke seg.

Utover på 70-tallet var flere musikere innom Ole Ivars. Ifølge Ødegård regner de om lag 35 musikere som var med i kortere eller lengre perioder. Fra sørfylket og Kongsvinger kan vi nevne Terje Scott, som spilte trommer store deler av 70-tallet, og Jahn Myhre, som spilte gitar et par års tid, mens Kjetil Hjerpset fra Eidskog spilt bass i Ole Ivars i 1981 og 1982.

På 70-tallet var også flere damer med i bandet, blant dem Ingrid Øyen, Wenche Hallan og Torill Støa.

Men mens Ole Ivars spilte seg ut av stilen de hadde blitt kjente for, valgte flere av «gamlegutta» å trekke seg ut av bandet. De var rett og slett gått lei den nye retningen Ole Ivars hadde tatt. Men spilleglede og lyst til å spille dansemusikk var fortsatt til stede. Og flere av gutta fra det opprinnelige Ole Ivars begynte å spille igjen under navnet Ole Ivars Veteranene. Så helt tidlig på 80-tallet var det to Ole Ivars-orkestre som spilte opp til dans.

Fra 1981 tar veteranene over Ole Ivars-navnet igjen. Da består bandet av Ole Ødegård, Arne Willy Foss, Nils Østby, Tor Egil Simensen, Arild Engh og Lasse Johansen – sistnevnte som vokalist. Nå skulle det satses igjen, og Ole Ivars var klar for igjen å «ta over» dansemusikkmarkedet.

I 1983 begynner William Kristoffersen som ny bassist i Ole Ivars. Det blir en ny vår for bandet. Den musikerutdannede nordodølingen og eidsvollingen skriver sanger på løpende bånd. Nå ble det slutt på coverlåter og oversatte sanger.

Kongen av campingplassen

Fra William kom inn i bandet, har han skrevet de aller fleste sangene. Det er nok å nevne «Spelemannsblod», «Nei, så tjukk du er blitt», «Kongen av campingplassen» og «Jag trodde änglarna fanns». Og Tore Halvorsen, som sanger og frontperson, har bidratt mye til at Ole Ivars er så populært som det er.

I 1996 fikk bandet sitt siste faste medlem – Bjørn Elvestad. Han hadde vært brukt på bandets innspillinger siden 1991, som et «skjult» medlem.

Det har nærmest gått av seg sjøl siden 80-tallet og fram til i dag og 50-årsjubileet. Og priser er det blitt i fleng – Årets Spellemann i 1999, sju Spelemannspriser, Hedmarksprisen og Hedmark fylkeskommunes kulturpris 2004, Gamelengprisen i 2004. Og samme året kåret NRK Ole Ivars til Tidenes Norske Danseband.

– Vi kan jo ikke gi oss nå, smiler Ole Ødegård, mens vi går gjennom Vikingskipet. Han får stadig vennskapelig klapp og gode ord fra publikummere fra store deler av landet som storkoser seg i bursdagsselskapet. – Vi begynner å bli litt opp i åra, men vi kommer nok til å holde på så lenge helsa holder og folk vil høre på oss, kan Ole berolige folk.

Tidligere medlemmer:

Ivar Grønsveen: vokal og gitar (1964–1973), Knut Pedersen: bass (1964–1969), Per Hexeberg: trommer (1964–1967), Arne Vidar Bråthen: gitar (1964-1965), Henning Westeng: trommer (1967-1971,1972-1972), Aasmund Snortheim: bass (1969-1970), Nils Østby: bass (1970-1971, 1974-1977, 1982-1983), Kjell Arne Olsen: trompet (1970–1975), Ingrid Øyen: vokal (1970-1971), Cola Finger: bass (1971-1972), Terje Scott: trommer (1971-1971, 1972-1982, Wenche Hallan: vokal (1971–1971), Torill Støa: vokal (1971–1972), Terje Pettersen: bass (1972-1974, 1977-1981), Tor Egil Simensen: saxofon (1972-1978, 1982-1983), Terje Scott: trommer og vokal (1972–1982), Lasse Johansen: vokal, gitar (1973-1978, 1982-1988), Einar Jemtland: trompet (1975–1982), Jørn Kolsrud: keyboard (1978–1980), Arnstein Tungvåg: vokal (1978–1980), Jan Myhre: gitar (1978–1979), Glenn Tharaldsen: vokal, gitar (1980-1982), Christ Juel: tangenter (ca. 1980-1981), Kjetil Hjerpset: bass (ca. 1981-1982), Even Kongerud: tangenter (ca. 1981-1982)

Medlemmer i Ole Ivars Veteranene: Lasse Johansen: vokal, gitar (1979–1982), Ole Ødegård: keyboard (1979–1982), Nils Østby: bass (1979–1982), Tor Egil Siemensen: saxofon (1979–1982), Allan Graves: trommer (1979–1979), Arild Engh: trommer (1979–1982), Arne Willy Foss: Saxofon (1981–1982). Kilde: Wikipedia

Artikkeltags