Siden første halvdel av 1800-tallet har vi fulgt slekten etter Lina og Taneli fra Mostamägg, og andre omkringliggende tun. Etterkommerne er blitt mange, og er geografisk spredd, både i Amerika, Sverige og Norge. Men selv om de fleste har sitt liv utenfor skogene nå, kan det synes som om behovet for identitet og tilhørighet gjør at skogen egentlig aldri forlater dem.

Denne boka har sitt utgangspunkt i andre verdenskrig. Oliver er grenselos for norske flyktninger på vei til Sverige, for hvem kjenner vel stiene bedre enn de som har bodd i skogen i hele sitt liv? Og på en høyde ved Vesholt sitter Frida med tyske Helmut som ikke ønsket noen krig, mens Britta stopper strømper på en tyskdrevet systue i Oslo.

Tidslinjen i boka strekker seg om lag 50 år, opp til vår tid. Moderne skogsdrift overtar, torp blir plantet igjen, og stier som engang var veien mellom mennesker, gror igjen. Den skogfinske arven ivaretas gjennom foreninger og på museer, for det som en gang var uønsket annerledes, er nå nesten eksotisk. Mange flytter fra, men noen få flytter til. Han som kalles hundemannen ønsker nærhet til naturen, og kanskje muligheten til å se en ulv. For rovdyra er tilbake i grenseskogene, til manges fortvilelse og noens glede.

”En gang var dyra jordas herskere, i mange år var de alene før menneskene kom, hjelpeløse skapninger helt uten kunnskap om det nødvendigste, derfor måtte dyra lære dem det, hvert enkelt dyr lærte bort det det selv var best til, og av ulven lærte mennesket hvordan det skulle ta vare på ungene sine.”

Boka, som serien, er imponerende kunnskapsrik. Britt Karin Larsen må ha lagt ned en enorm research ikke bare om historie og finnekultur, men også om natur, myter og tradisjon for øvrig. Språket flyter godt, er av og til nært poetisk. Hvert avsnitt innledes av en passasje, en slags filosofisk betraktning litt ovenfra, men først og fremst skriver Larsen nært og tett på menneskene og naturen.

”Et sted å høre til, kanskje savner man det ikke før mot slutten av livet, eller man har ikke hatt tid til å lete før da, finne noe gjenkjennelig, trygt, siden man først kanskje søkte det fremmede, men aldri ble lenge nok i det fremmede til at det kunne bli noe hjem.”

Små og store fortellinger flettes sammen, uten å miste de store linjene av syne; dette er klassisk fortellerkunst. Bokserien er dessuten en viktig hyllest til en underkjent og nær glemt kultur. Menneskeskildringene er nyanserte, og hver person beholder sin egenhet mens Britt Karin Larsen skriver dem visuelt og vakkert sammen med omgivelsene. Om undertegnede synes denne boken bærer med seg et større vemod enn de foregående, kan det være fordi jeg ikke ønsker at en god fortelling skal ta slutt. Men det gjør den, dessverre.