– Ensomhet gir meg rom

HJEMME: «Fra ensomhetens lønnkammer» er beretningen til en middelaldrende einstøing som siden tenårene har nektet å snakke, etter å ha fått Bibelen og det tilhørende fellesskapet i vrangstrupen. I en eneste lang, indre monolog kommer vi tett på en sønns desperate forsøk på å komme til enighet med tilværelsen.

HJEMME: «Fra ensomhetens lønnkammer» er beretningen til en middelaldrende einstøing som siden tenårene har nektet å snakke, etter å ha fått Bibelen og det tilhørende fellesskapet i vrangstrupen. I en eneste lang, indre monolog kommer vi tett på en sønns desperate forsøk på å komme til enighet med tilværelsen. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Hardt arbeid, forsakelser og disiplin ligger bak Tommy Skoglunds romandebut. Nå er den ferdigstilt. Han føler fred.

DEL

Tommy Skoglund har kommet ut av sin ensomme, asketiske skrivetilværelse. Romanen «Fra ensomhetens lønnkammer» er blant høstens godbiter i forlaget Aschehoug.

Nå tok han det ikke som smiger å bli invitert i forlagets hageselskap. Men han møtte opp. Stille og alvorlig. Litt beklemt.

32-åringen fra Gjesåsen er ingen mann av store ord. Derimot har han iherdig jobbet for å mestre ordet. Han har skrevet og skrevet. Til han stupte i seng. Ville heller forsøke forgjeves enn å utgi noe halvhjertet.

Så greier han det som er hensikten med romanen; å få lesernes tanker til å kretse. Gi rom for tolkning og en opplevelse som går ut over handlingen.

Ung sorg

Tommy Skoglund debuterte våren 2009 med prosasamlingen «Våkne som endel av naturen».

Den lange, tynne, unge mannen fra Gjesåsen som bodde i Oslo, studerte og hang på byen og spilte i band, kom over boka «Medium» av Henrik Nor-Hansen.

Han begynte å skrive; en bunke med dikt, som ble forkastet. Først da besteforeldrene døde tre år senere, ble skrivingen målrettet. Han kom inn på Skrivekunstakademiet i Berget. Det munnet ut i ti dikt som kom på trykk i Cappelens «Signaler»-antologi.

En av redaktørene i Aschehoug likte diktene, ringte og ba Tommy skrive for dem.

Diktsamlingen fikk gode kritikker, men Tommy selv endte opp i et vakuum. Han flyttet sammen med en jente på Toten, jobbet som norsklærer i den videregående skolen og som lærer i musikkskolen. Forholdet tok slutt.

– Men jeg valgte å bli boende. For å vie all min tid til skrivingen. Slik en idrettsutøver velger høydeopphold framfor familie, forteller Tommy.

Her, hvor han ikke kjente noen, frarøvet han seg selv tidstjuver som fjernsyn og alle elementer som virket forstyrrende på prosessen. Skrev og forkastet. Skrinla en novellesamling, en reiseskildring, en dagbokroman. Måtte videre.

Bruker naturen

– Historien ville virkelig skrives ut, den arbeidet i meg mens jeg skrev på andre prosjekter. Det var romanen som valgte meg. Uten at jeg på det tidspunktet visste hvordan å ferdigstille en roman. Det var lange dager og netter uten framdrift. Håpløshet. Så endelig – i fjor – løsnet det. Fire år med knoting og ett år med skriving er blitt til denne boka, sier han og lener seg ivrig over bordet.

Tommy flyktet ikke. Ga ikke opp. Jobbet like mye med å disiplinere seg selv som å skrive.

– Jeg måtte på en måte lære meg å skrive romanen, før jeg kunne skrive den.

Tommy blander vakkert mentale landskap med naturens landskap: «Dette minnet skal miste alle blader og bli til jord».

– Jeg bruker naturen som metafor for et indre landskap, forklarer Tommy.

«Våkne opp som endel av naturen» fikk svært gode kritikker, men han kan ikke leve av poesi.

– «Fra ensomhetens lønnkammer» er en videreføring av det korthogde språket i forrige bok. Det er lettlest, men mesteparten av bokens innhold ligger mellom linjene. Inne i leseren selv.

– Du er en grubler?

– Det har jeg alltid vært, men det er ingen spor av sjølbiografi i denne boken. Hovedpersonen kan virke dramatisk, men jeg kjenner meg igjen i omveltningene og sjølmotsigelsene. Jeg anser ham nok som en representant for det menneskelige følelsesliv. Han sier jo selv at han er skapt for å «gjennomleve hver minste variasjon av menneskelig lidelse».

Tommy jobber hardt for å få språket til å flyte lett, og det er viktig for ham å gjøre det lettfattelig. Uten jåleri.

Monologen er eksistensiell i seg selv. Og den handler om de store spørsmål i livet. Tommy stiller spørsmålene. Gir ingen svar. Ingen moraliserende konklusjoner. Han ønsker å bevare leserens tolkningsfrihet.

Tommy benytter svart humor, men skriver ikke mørkt. Snarere melankolsk.

Det alvorlige, blå blikket glimter til:

– Jeg er tilfreds med tilværelsen fordi jeg har mot til å gjøre det jeg aller helst vil. Det lønner seg å holde ut, selv om det brenner i brystkassa. Ha mot til å stå hele distansen, uten å forvente lønn når man selv vil. Jeg er av den oppfatning at jeg må omgå meg selv for å komme nærmere målet, som er å lykkes med skrivingen.

Han har laget coveret til boka selv. Med bilde av huset på småbruket, der det lyser i vinduet. Et drømmebilde av en fredfylt tilværelse i ensomhet, ifølge romanens hovedkarakter.

Tommy har ikke lagt hendene bak hodet for å ta imot hyllesten. Allerede to dager etter lanseringen av sin debutroman har han gått videre med to nye romanprosjekt.

– Det ser ut til å bli en slags ensomhetstrilogi.

Forfatteren venter på de første anmeldelsene, men sitter med en god følelse.

Han har brukt så lang tid. Følt ufred og håpløshet, krevd tålmodighet av seg selv. Vet at romanen han har levert fra seg er ferdigstilt i ham selv. At stoffet er tømt. Han føler fred.

«har fått Bibelen i vrangstrupen»

Slik omtales romanen av forlaget:

«PÅ SØNDAG DØDE FAR. Det gir meg arveretten til et ubrukelig småbruk som alt i alt billedliggjør den innvendige tomheten jeg nå sitter igjen med. Jeg ser derfor ingen annen utvei enn å flytte inn, i et forsøk på å fylle tomhet med tomhet.»

– Tommy Skoglunds første roman beskriver gjennom dødsens alvor og svart humor en sønns desperate forsøk på å komme til enighet med tilværelsen.

«Fra ensomhetens lønnkammer» er beretningen til en middelaldrende einstøing som siden tenårene har nektet å snakke, etter å ha fått Bibelen og det tilhørende fellesskapet i vrangstrupen. I en eneste lang, indre monolog kommer vi tett på en sønns desperate forsøk på å komme til enighet med tilværelsen.»

Artikkeltags