Under Egil Torengs tid som redaktør i Glåmdalen på midten av 1900-tallet, kom en mann med karakteristisk skjegg og vidbremmet, sort hatt ofte innom rundt lunsjtider. Den besøkende skrev mange innlegg i avisen, og unnskyldte seg gjerne da han steg inn med at han kom «for å ta seg en kopp honorar».

Mannen var Waldemar Carlsen, daværende vaktmester på Kongsvinger sentralskole og ofte å se i skolebiblioteket. Mary Johansen fra Tråstad husker ham som «skarp og skjeggete» – en mann som fikk ungene til å være stille i korridorene og biblioteket på skolen uten å si ett eneste ord.

– Han virket veldig streng på oss unga da vi gikk på skolen. Vi syntes han var barsk og sint, utseendet hans gjorde at vi trodde det. Men i biblioteket om aftenen var han veldig trivelig, hjalp oss gjerne og delte av den enorme kunnskapen sin hvis det var noe vi lurte på, minnes Johansen.

Noen tiår tidligere hadde Carlsen vært glødende agitator for arbeiderbevegelsen i Norge. Waldemar Carlsen holdt over 2200 foredrag og taler i sitt liv – fra Finnmark til Lindesnes – og kunne snakke til så mange som 5000 mennesker uten bruk av verken mikrofon eller manus. Hans liv er blant annet historien om en politisk flamme som sloknet.

Fram i lyset

Sommeren 2013 er Waldemar Carlsens år som agitator og redaktør beæret med stor plass på det nyåpnede Arbeidermuseet langs Akerselva på Sagene i Oslo.

– Innenfor fagforeningsarbeidet var han en innmari levende og rastløs type. Jeg tror agitator-rollen passet ham godt. Han var en mester til å oppildne folkemengder og få dem til å engasjere seg om sakene han snakket om. For å kunne trollbinde 5000 mennesker uten bruk av høyttaler skal du kunne det du driver med, sier Ingeborg Apall-Olsen, prosjektmedarbeider ved Arbeidermuseet.

– Hans liv illustrerer mye av tiden og stemningen som var i Norge fra 1900–1930, tilføyer hun.

Brokete barndom

Waldemar Carlsen ble født 29. februar 1880 i Oslo og var Anne Karoline Eriksens andre «uekte» barn på Kristiania arbeids- og fødselsanstalt. Faren var trolig den 29 år gamle mureren Carl Johan Throndsen. Moren døde et par dager etter fødselen, faren så Waldemar aldri noe til. Fattigkommisjonen tok seg imidlertid av gutten inntil det barnløse paret Hansine og Christian Carlsen tok imot ham med åpne varmer. Begge jobbet på fabrikker, og Waldemar ble en del av arbeiderklassen allerede fra sin spede oppvekst.

Pleiefaren var jernstøper, fagforeningsmann, ivrig venstremann, og vekket den lille guttens politiske interesse. De to overvar utallige politiske møter sammen og Waldemar Carlsen fikk tidlig høre på store talere som senere statsminister Johannes Steen (V).

Klisterhjerne og avholdsmann

Med en bemerkelsesverdig hukommelse viste Waldemar Carlsen seg tidlig som et stort politisk talent.

– Jeg lyttet og lyttet og lyttet. Foredragene kunne jeg utenat da jeg gikk hjem om kvelden. Jeg var jo som en grammofonplate, fortalte Waldemar Carlsen til NRK-journalist Per Bøhn i 1960.

Og han hadde skarpe politiske meninger allerede som guttunge. Én av hovedsakene hans var et fritt og selvstendig Norge, løsrevet fra Sverige.

– Kom det en guttunge med «Sildesalaten» (unionsmerket, journ.anm.) på flagget oppe i det ene hjørnet, så stakkars den gutten. Han fikk herlig juling og flagget ble revet i filler, mintes Carlsen i det samme intervjuet.

Og allerede som 12-åring ble Waldemar Carlsen uttalt avholdsmann – et standpunkt han bevarte livet ut – trolig påvirket av at pleiefaren både drakk og kunne bli voldelig. Senere skulle han også vende ryggen til Christian Carlsens politiske meninger.

Lærer for livet

Klasseforstander Thorolf Hansen på Sagene skole skulle komme til å bli en viktig mannsperson i Waldemar Carlsens oppvekst.

Læreren manet guttene til selvstendig tankegang og omtalte de utbredte lærebøkene til B. Paus og H. Lassen som «skitt opp og lort i mente». Hansen lærte heller arbeiderungene å lese Shakespeare og Ibsen, introduserte dem

for kunst og teater og tok dem med til Observatoriet der han lot gutta se i stjernekikkert. Læreren vekket Waldemars kunstneriske sinn og fantasi, noe som utvilsomt var viktig for den senere forfatteren og avismannen.

Men det var begrenset med tid for åndelig svermeri for en gutt fra arbeiderklassen i Oslo på slutten av 1800-tallet. Waldemar Carlsen begynte i arbeid som visergutt i en kolonialforretning bare 12 år gammel. Lukningsvedtekter var et fremmedord, og klokken kunne nærme seg midnatt før gutten fikk gå hjem fra jobb.

Teaterdrømmen brast

Men Waldemar Carlsen drømte stort, og drømmen i tenårene var et liv på teaterscenen. Som 17-åring søkte han stilling ved Centralteatret, fikk jobb som statist og korist, og levde tre år i drømmen. Men et krakk mot slutten av 1800-tallet innebar slutten for teateret – og flere år med fabrikkjobbing ventet, ikke uten sine oppturer.

I år 1900 begynte Waldemar Carlsen nemlig å jobbe i skipsbyggeriet på Nylands Mekaniske Verksted, i smia. Det var her han traff den kjente sosialisten August Schou, eller «Gærne-Schou» som de kalte smeden med de friske sosialistiske meningene.

Gærne-Schou smidde, Carlsen slo. Mesteren brukte hammeren, læregutten slegga. Mer betydningsfullt var det at Schou lånte Carlsen «Kapitalen» av Karl Marx, for snart vendte Waldemar venstremennene ryggen og omfavnet kommunismen.

Pleiefaren hadde vekket Waldemars politiske interesse, læreren oppfordret til selvstendig tenking, og Gærne-Schou åpnet øynene hans for kommunistisk tankegods: En politisk stemme av format var født.

Glødende agitator

Dessuten gjorde uvanlig trente stemmebånd fra tiden i teateret Waldemar Carlsen til en perfekt agitator – støpt til å kunne engasjere og oppildne store folkemengder. Hans oppgave i Det norske Arbeiderparti (DNA) var å skape oppslutning om partiet og fagbevegelsen, og han tok sin første jobb her i 1921. De hadde funnet rett mann. Som agitator skulle Waldemar Carlsen være med på å stifte over 200 fagforeninger landet rundt.

Et forbilde innenfor retorikk og talekunst var Bjørnstjerne Bjørnson, som han hørte og så flere ganger.

– I 1896, den 9. september, kom Nansen med Fram til Oslo; han hadde da vært lenger nord enn noe annet menneske tidligere. Da ble det holdt en folkefest på Festningsplassen. Og der talte Bjørnson. Det var et sangkor på 300 menn ... Men når de 300 sang, når de klemte i av all kraft, sang for full fortissimo, så var de ikke stort sterkere enn Bjørnsons stemme alene. Det var 50.000 mennesker der og alle hørte hvert ord som Bjørnson sa. Mektig personlighet, konkluderte Carlsen om ett av forbildene sine.

Men tiden som agitator ga ikke all verdens inntekt. Det gikk mye i brød, margarin, og tynn kaffe. Med kone og to barn i Oslo ble økonomien fort anstrengt. Redningen ut av de økonomiske problemene fant Waldemar Carlsen i Solør.

Solunger og franskmenn

Etter et år med mye arbeidsløshet i 1909 løsnet det da Waldemar Carlsen søkte stillingen som redaktør for Solungen i 1910.

– Jeg tenkte som så, at et ti-øres frimerke og et ark papir og en konvolutt, det kan jeg spandere. Så søkte jeg, mintes Carlsen.

Den 20. mai kom han til Solør og begynte redigeringen av Arbeiderpartiets første organ i Hedmark fylke til tusen kroner året – en betydelig bedre gasje enn de tidligere jobbene hadde gitt ham. Carlsen hyllet skogsarbeiderne som fortroppene til hele arbeiderbevegelsen i Hedmark fylke, og skrøt uhemmet av solungenes mentalitet.

– Solungene er Norges franskmenn. Lettbevegelige, lett for å gå på barrikaden, lett for å slå fra seg, kjempe for friheten. Det er et eget lynne over Solungen som ikke finnes borte på Hedmarken, der man går bak plogen, tung og treg.

Avishøvdingen

I 1916 ble han ny redaktør i Glommendalens Social-Demokrat på Kongsvinger – en stilling han brant for med sterkt kommunistisk engasjement fram til 1925.

«Ingen preget utviklingen til avisa som senere ble hetende Glåmdalen mer enn nettopp Waldemar Carlsen under sosialismens framvekst i perioden fra 1915–1923», skriver Lars Ovlien i Glåmdalens jubileumsbok. Under Carlsens ledelse steg opplaget sterkt, da interessen for avisa vokste i takt med arbeiderbevegelsen.

«Waldemar Carlsen var en kraft i seg selv, og ikke enkel å temme», fortsetter Ovlien og viser til heftige stridigheter med blant annet formannen i bladstyret. Carlsen ble beskyldt for bruk av avisa til propaganda, striden dreide seg om hvor partitro avisa skulle være. Carlsen sto imidlertid bom fast og mente at Glommendalens Social-Demokrat skulle redigeres «efter det program og den taktik som er vedtatt på partiets landsmøte».

Redaktørens fall

Dette var i perioden da partiavisene sto som sterkest, men det var også i en brytningstid for arbeiderbevegelsen. Den kommunistiske fløyen i DNA brøt etter langvarige konflikter ut av partiet i 1923. Det ble snart umulig for den prinsippfaste kommunisten Waldemar å bli i sin stilling i arbeiderpartiavisa.

Carlsens fall som redaktør virket dermed uunngåelig. Venstrefløyen i DNA – hvor Carlsen hadde sin sympati – gikk i november 1923 ut av partiet og dannet Norges Kommunistiske Parti. Å søke medlemskap i Det norske Arbeiderparti kom ikke på tale for Waldemar Carlsen, som ikke kunne «først bite og siden slikke», slik han selv formulerte det.

Møtte veggen

Ni intense år som redaktør i avisen hadde imidlertid tæret hardt på Waldemar Carlsens krefter. Allerede i 1923 fikk han sterke anbefalinger fra legen om å ta det med ro på grunn av et sviktende hjerte, og ble sendt seks uker til en hytte på Brandval. Ovlien forteller at da Carlsen endelig tok en sjelden ferie på begynnelsen av 20-tallet, ble Halvor Steffensen fra Sør-Odal stedfortreder og fikk en rask innføring i redaktørens plikter og ansvar. Den eneste betingelsen Steffensen fikk var ikke å sette på trykk innlegg fra murer Mikaelsen i Våler. Hvert ord fra denne mannen ville Carlsen lese gjennom selv først.

– Jeg var jo overarbeidet, overnervøs, da jeg sluttet i journalistyrket, erkjente Carlsen i intervjuet han gjorde som 80-åring.

For Waldemar Carlsen virket ikke bare som redaktør: Han var medlem av Kongsvinger formannskap og bystyre, formann i alderdomspensjonskomiteen, formannskapets representant i skolestyret, medlem av bibliotekstyret og medlem av komiteen som tok ut film. I tillegg holdt han foredrag i helgene og jobbet gjerne om natten med avisen.

– Jeg var totalt overarbeidet. Så jeg hadde vel brutt sammen hvis jeg ikke hadde kommet over i kroppsarbeide og blitt sliten og fått sove godt om kvelden når jeg la meg. Hvis jeg hadde fortsatt i avisarbeidet hadde jeg havnet på Sannerud sinnssykeasyl, og hvor lenge jeg hadde blitt der er ikke godt å si.

Carlsen sluttet som redaktør i 1925. Til tross for utallige innlegg i Glåmdalen fram til sin død, skulle han aldri mer skrive en artikkel med politisk brodd. Kruttet var borte.

Fra åndelig til fysisk arbeid

Det var etter redaktør-epoken at Waldemar Carlsen fikk jobb som vaktmester på Kongsvinger sentralskole, hvor han ble ut sin yrkesaktive karriere. «Med stillingen fulgte en vaktmesterbolig, men denne lå i Vinger kommune, så han kunne ikke lenger stille i kommunestyret i Kongsvinger kommune. En brysom lokalpolitiker ble utmanøvrert», skriver Ovlien.

Da Waldemar Carlsen i 1951 søkte om visum til USA for å besøke sønnen Harry og hans familie, måtte han oppgi om noen av foreldrene hadde skjemmende utseende. Da fortalte han: «Hvordan kan jeg vite det? Min far aner jeg ingenting om, min mor har jeg ingen minner om.»

Den siste halvdelen av Waldemar Carlsens liv ble langt mindre innholdsrik, selv om mange elever nok husker vaktmesteren med skjegget. Den første halvdelen er nå foreviget i Arbeidermuseets lokaler i Oslo. Til tross for distriktslegens advarsler på 20-tallet, levde Carlsen over 40 år etter at hans politiske engasjement ebbet ut. Ifølge mannen selv var karvebladtobakk årsaken til at legens spådommer ble gjort til skamme.

Waldemar Carlsen døde 28. august 1966 på Holt pleiehjem, 86 år gammel.