Femundløpet 2015

Av
Artikkelen er over 5 år gammel
DEL


Som deltager i Femundløpet 600 km har jeg etter løpet fått mange spørsmål og kommentarer fra kjente og ukjente. Mange kommentarer er saklig begrunnet andre tatt ut av løse lufta etter alle mediers negative omtaler av blant annet av løpsledelsen.

 Jeg velger derfor å komme med dette innlegget av to årsaker: Først og fremst for å prøve å gi en god beskrivelse av løpet slik jeg opplevde det, videre å gi et forsvar til løpsledelsen, som jeg synes har fått unødvendig mye kritikk.
 

Bruk av offentlige midler

I mediene og blant folk jeg møter har det vært noe omtale av bruken av offentlige midler under Femundløpet.

Østlendingen omtaler dette i sin mer eller mindre saklige leder tirsdag 10. februar, hvor de beskriver hendelsen som en «omfattende offentlig redningsaksjon som måtte iverksettes for å hente både kjørere og mannskap ut fra området».


Jeg ser helt åpenbart problemet med at vi hundekjørere i en slik hjelpeaksjon – ikke redningsaksjon – må få hjelp fra det offentlige. Det får være opp til hver enkelt å vurdere.

 Som nasjon dyrker vi Bjørgen, Northug og gjengen. Ved hvert skiarrangement er alltid det offentlige sterkt involvert med politi, Forsvar, ambulanser, Røde kors osv. Ytterst få stiller spørsmål ved denne pengebruken.


Jeg er fortsatt stolt av å kunne tilhøre en «rase» som følger i Nansen og Amundsens fotspor. På første strekket ble jeg forbikjørt av vinneren av juniorklassen, Ella Kjøsnes, den eneste som kom til mål. En herlig opplevelse å se denne 15 år gamle jenta feie forbi meg, uredd med et hei på leppene.
 

Løpsledelsens jobb

Jeg synes løpsledelsen, med den erfarne hundekjøreren Roger Leegaard i spissen, gjorde en kjempejobb i en meget utfordrende situasjon.

Løpsledelsen har ingen grunn til å ta selvkritikk. Den var under et stort press, på den ene siden politi, presse, meteorologer og offentlig opinion.

På den andre siden visste løpsledelsen at de fleste kjørerne der ute behersket været og ville fortsette.
Kjørerne har lagt ned titusener av kroner og tusenvis av kilometer i trening.

Det er skrevet mye om vurderingene ledelsen gjorde ved å la juniorene starte. Se på resultatlisten; alle juniorene kom frem til 2. sjekkpunkt Tolga.
Når løpet først ble besluttet stoppet, mener jeg løpsledelsen valgte rett tidspunkt.
 

Rettferdig konkuranse

Været bedret seg utover søndagen. Av allmenne hensyn og en rettferdig konkurranse ble løpet avbrutt. Løpet kunne ha vært stoppet i 10–15 timer.

Ved å stoppe løpet i noen timer ville ledelsen få et stort logistikkproblem. Blant annet kunne flere av sjekkpunktene vanskelig betjenes, fordi de som jobbet der måtte tilbake til sine ordinære jobber.
 

Hunder kontra scooter

Jeg er blitt møtt med mange kommentarer, som for eksempel «når scooterne ikke tar seg frem er det innlysende at løpet måtte stoppes». Dette vitner om total mangel på kunnskap om hva hundekjøring dreier seg om.
 

Disse hundene graver seg frem der scooterne må gi tapt. Over høye snøfonner, dyp løssnø og trange daler. Men med slik jobbing blir hundene slitne og der ligger den store forskjellen; en scooter blir aldri sliten.


Løpet var utfordrende for alle som etter hvert ble involvert. Men det var aldri fare for liv og helse bortsett fra scooterkjøreren som sto i 12 timer. Han har selv innrømmet noen fundamentale feil, som løpsledelsen ikke kan klandres for.


Jeg ble hjulpet tilbake på sporet av blant andre lederen i Røde kors i området. Han er ung, fryktløs og trivdes i oppdraget.

Som han sa: «Det er dette vi trener på, og for oss er det fin trening i slikt vær. Vi liker denne utfordringen».
En stor takk til løpsledelsen, 600 frivillige og alle hundekjørerne for et flott arrangement så lenge det varte!

Artikkeltags