Forsommerens store konsertopplevelse fant sted i Våler nye kirke 27. mai. Endelig står den der, katedralen som, forhåpentligvis, vil samle ei splittet bygd.

Jeg må innrømme at jeg følte meg flau over å komme fra Våler når de verste utslagene av meningsløse aksjoner pågikk i media.

Nå er jeg stolt, veldig stolt, over å oppleve så utrolig dyktige musikere og sangere, som har tråkket sine barnesko i hjembygda mi, riktignok mange år etter meg. Det var en konsert så vakker, at tårene var på vei noen ganger.

Det mektige Intrada, av Peder Øiseth, ga «frysninger» på ryggen, og akustikken ga verket full rettferdighet.

Den váre framføringen Ida Kristin Kilen ga oss, av Halldis Moren Vesaas dikt «Altar», går rett inn i det som har gått forut for byggingen av denne kirken; «Gjev han er til, den freden dei vonar å nå til slutt». Det er å håpe at striden nå er lagt død, og at alle, uansett mening, finner fred i dette vakre og lyse rommet.

Å høre solospill på tuba var en ny opplevelse for meg, det kom liksom fra dypet. Flott (og sikkert tungt for lungene) av Magne Østlie Hjelmervik. Bjarte Riseng ga oss myke toner fra klarinetten sin, og noen muntre innslag ellers. Guri Øiseth og André Bongard, på fløyte og klaver, fremførte en Telemann-sonate på en flott måte.

Sist, men ikke minst; et fyrverkeri av en sangerinne, Rita Heigre. Veldig imponerende.

Og Arne Moseng, en ressurs for Vålers musikkliv gjennom mange, mange år. Man må håpe at han ikke pensjonerer seg på lenge.

Salmen alle tok del i til slutt, «Eg takkar deg, Gud», har jeg ikke hørt før, og håper jeg får høre den igjen. Resultat av et fint samarbeid mellom  Torgeir Holø og Arne Moseng.

Det er grunn til å takke Gud og mange andre, for at kirken står der nå, og skal være det rommet hvor Vålers befolkning skal dele gleder og sorger.

Jeg fikk høre at det er en oppstandelseskirke, og det symboliserer den til fulle.

Takk for opplevelsen jeg fikk i bygda jeg kommer fra.

– Eva Dorothea Skarderud Jensen