Seks måneder etter at Russland invaderte nabolandet Ukraina, er det krangling i kjølvannet av koronapandemien, Haaland-driblinger og realityprofil på sykehus som figurerer i toppen av Norges største nettavis, VG.

Dagbladet prioriterer, når vi er inne og sjekker på et tilfeldig tidspunkt mandag ettermiddag, saker om knivdrama på trikken i Oslo og pizzaer som trekkes fra markedet, mens Aftenposten skriver om attentatet på Darja Dugina, datteren til den ultranasjonalistiske russiske filosofen Aleksandr Dugin, Raymond Johansens kritikk av koronahåndteringen og strømpriser. Hos Nettavisen er det strømstøtte, krigen i Ukraina og kunstkrangel, mens vi i Glåmdalen denne ettermiddagen topper med en tenåring som tar et arbeidsår i farens butikk, mulig strømrasjonering og den samme pizza-historien som Dagbladet skriver om.

Alt dette, altså, mens krigen raser og dødstallene stiger i Ukraina. Norske medier skriver mye om konsekvensene av invasjonen, blant annet i form av energikrise og økte matvarepriser. Men de store oppslagene om bombenedslag og krigens ofre, er det lengre mellom nå. Med tiden blir det en hvis «normalitet» over at det er krig. Folks behov for å bli oppdatert nærmest fra minutt til minutt avtar. Mediedekningen likeså.

Det er uhyre viktig at vi ikke glemmer eller fortrenger det som skjer i Ukraina. At engasjementet for å hjelpe ukrainerne med våpen og andre varer opprettholdes, at støtten er tydelig og at vi fortsetter å ta imot krigsflyktninger som trenger et nytt land å bo i – iallfall inntil videre.

«Russiske styrker og russiskstøttet milits kontrollerer nå store deler av den industritunge Donbas-regionen i Øst-Ukraina, har etablert en landbru til den russisk-annekterte Krim-halvøya og kontrollerer kysten mot Azovhavet, Kertsjstredet og deler av kysten mot Svartehavet», forteller NTB i en artikkel i forbindelse med at det er et halvt år siden krigen brøt ut.

Samtidig skriver flere medier at krigen slett ikke utvikler seg slik Putin hadde sett for seg. Det spekuleres i at Ukraina planlegger en større motoffensiv i løpet av høsten. En forhandlingsløsning virker fjernt. Putin er neppe villig til å trekke seg ut av okkuperte områder. Og Ukrainas president, Volodymyr Zelenskyj, sier følgende om det å gå til forhandlingsbordet: «De får først forlate vårt territorium, så får vi se.»

Vi må belage oss på måneder eller år med krig i Ukraina og konsekvensene av den. Så lenge den pågår må vi må aldri bli likegyldige til den.