Marianne slår tilbake i bokseringen

Artikkelen er over 1 år gammel

OSLO: Marianne Hong Sanderud fikk den store drømmen knust i en alder av 17 år. Med ukuelig viljestyrke og et ekstremt idrettstalent har hun slått tilbake og bokset seg til NM-gull, -sølv og -bronse etter kun ett år med kickboksing.

DEL

Det var ingenting hun ønsket seg mer enn å følge i sin fars fotballsko, men skjebnen ville det annerledes for 20 år gamle Marianne Hong Sanderud.

Å spille for Disenå og ha Sanderud på drakta skapte tidlig blest rundt unge Marianne, som er datteren av KIL-legenden Vidar Sanderud.

At hun i tillegg spilte midtstopper i begynnelsen av karrieren, medførte at hver gang de møte KIL-lag så kom det nysgjerrige mennesker bort, i alle aldre.

Alltid spesielt å møte KIL

– Det var alltid noe spesielt å møte KIL-lag, for det var alltid noen som kom bort for å prate med – eller om – pappa, forteller Marianne inne i Sentrum Kickboxings lokaler i Schweigaards gate i Oslo.

Hun forsto ikke så mye av sirkuset i seksårsalderen, og KIL var alltid et litt mystisk lag for henne, for det var helt klart at hennes fars navn var synonymt med laget fra Kongsvinger.

Med 259 kamper for KIL satte Vidar Sanderud evige spor i alle KIL-supporteres hjerter. Da Marianne forsto dette, ga det henne en skikkelig gnist.

Med barnekarriere for Disenå, Skarnes og Sander skapte hun seg et navn i Sør-Odal som den «nye» Sanderud.

KIL merket seg også framgangen til forsvarsspilleren, og da tilbudet om prøvespill kom begynte drømmene å forme seg.

– Det var en drøm da KIL kom på banen og ga meg et tilbud i tillegg til at jeg som én av seks jenter i kullet mitt fikk plass på NTG, sier hun med et økende smil om munnen.M

En spesiell skade

Alt lå til rette for at Marianne skulle blir førstelagsspiller for KIL og emulere sin far i en mer moderne, men likevel familiær spillerrolle – nemlig vingback.

En spesiell skade ved navn «compartment syndrome» begynte å melde sin ankomst under hennes første år på NTG Kongsvinger.

Hun forsto ikke da at karrieren som KIL-spiller skulle bli kort.

– Det var noe jeg aldri hadde hørt om før jeg fikk diagnosen. Det kan være medfødt, men det kan også forårsakes av for mye trening. Hvilken av delene vet jeg ikke, men det kom først til overflaten på NTG.

Hinnene rundt musklene, og spesielt leggmusklene, utvidet seg ikke normalt hos Marianne. Det skapte mye problemer for trening og fysisk aktivitet fordi det hemmer blodsirkulasjonen.

Hun gikk skadet i et halvt år før det ble utført en operasjon.

– De snittet opp hinnene i håp om det skulle utvide seg, men etter to måneder kom smertene tilbake. De ble kroniske og jeg hadde vondt hele tiden.

Etter å ha vært igjennom puberteten og voksesmerter ble et nytt smertehelvete hvor hun mistet mye søvn.

– Jeg måtte bite tennene sammen da jeg gikk hjem fra skolen, så jeg begynte å bli bekymret siden jeg ikke var gammel akkurat.

Med tett oppfølging fra Olympiatoppen ble hun rådet til ikke å operere igjen, og etter 2,5 år på sidelinjen tok hun til seg rådene og bestemte seg for å slutte med fotball.

– Det var overveldende. Jeg gikk på skole på NTG, «bodde» i storhallen, og hjemme var det fotballutstyr overalt. Da jeg støvsugde rommet mitt, var det skruknotter og kunstgress på gulvet, forteller hun om omveltningen.

Framtida så plutselig annerledes ut for tenåringen, og hun følte seg lei alt som hadde med toppidrett å gjøre.

Har møtt på fordommer

Torsdag den 7. september 2017 var datoen hun satte strek, en dato og en uke hun aldri vil glemme.

Selv om motgangen på fotballbanen har vært utfordrende, avslører hun at det å være adoptert og ha såkalt «feil» etnisitet har formet henne mer hun har innrømmet tidligere.

– Det har vært personlige grunner, men jeg ønsker å dele det. Jeg har møtt endel fordommer på grunn av min etnisitet gjennom oppveksten. Det har vært mye kommentarer fra både jevnaldrende og eldre folk med både rasistiske og seksuelle motiv. At det skjedde i Kongsvinger, har nok preget meg mer enn jeg har trodd.

Hun satte seg ned den torsdagen og laget en liste. En oversikt over eventuelle idretter hun kunne tenke seg å bytte til, for hun hadde jo tross alt igjen seks måneder på NTG.

Turn, crossfit, svømming, dans og kampsport sto på arket før hun helga ankom, selv om hun ikke følte noe spesielt ovenfor noen av dem.

Den påfølgende lørdagen kom signalet hun trengte.

I en butikk på Kongsvinger forteller hun at hun fikk en ny kommentar slengt etter seg, og det var dråpen for unge Marianne.

– Kan ikke vike lenger

– Det var en eldre mann som sammenlignet meg med noe ekkelt. Der og da pakket jeg varene mine og gikk ut av butikken. Da slo det meg: Jeg kan ikke vike mer, hvis noe skulle skje, så kan jeg ikke forsvare meg.

Hun følte seg totalt hjelpeløs og møtte sjokk og vantro da hun fortalte sine nærmeste om det som hadde skjedd i trygge Kongsvinger.

Allerede mandag ettermiddag sto hun klar i uniform hos Kongsvinger Taekwon-Do klubb.

– Jeg hadde aldri sett en boksekamp før, og kickboksing og taekwondo ante jeg ikke hvordan fungerte.

Hun fikk øynene opp for kampsport for alvor, men med to–tre treninger i uka ble det for mildt for treningstalentet som var vant med to økter om dagen.

Hun oppsøkte Sør-Odal Kickboxing for å øke mengden.

Etter NTG flyttet hun til Oslo for å studere biovitenskap og ble medlem av Norges største kickboxingklubb, Sentrum Kickboxing i Oslo.

Uten en håndfast plan begynte kickboksing å vekke nye drømmer hos multitalentet.

– Jeg følte meg ferdig med idrett. Jeg jobbet så hardt for så å få drømmen knust. Jeg skulle ikke fortsette med kickboksing, men Sør-Odal kickboksing ga meg en herlig introduksjon, så jeg det endte med at jeg oppsøkte den idretten i Oslo.

Siden da har det virkelig vært en drøm for datteren til Vidar Sanderud.

Den første dagen hun kom inn døra i Scweigaards gate, ble hun imidlertid livredd over det hun så.

Plassert i øverste klasse

– Det var et skyhøyt tempo og folk var skikkelig gode, og jeg ble plassert i konkurranseklassen, forteller hun og mimrer.

Fra å være en av dem som er gode, var hun nå tilbake på skolebenken.

– Mange av utøverne her er trenere, i tillegg så de har vært veldig opptatte av å følge opp meg.

Med kanskje de beste trenerne i Norge har utviklingen til Marianne vært oppsiktsvekkende.

I lettkontakt, point-fighting og musical forms har hun rast oppover i gradene, og i NM i mai, etter kun 12 måneder med trening, ble det tre medaljer.

Med gull i musical forms har hun gjort kometkarriere og å vinne gull etter kun ett år, er uhørt i miljøet.

– Der viser man en kampkoreografi hvor man viser bevegelser til musikk. Det kan minne om kata og karatestil, egentlig.

Med sine foreldre blant publikum ble gjenfødselen som idrettsutøver komplett under NM da hele kickboksing-Norge nå vet hvem hun er, og hvem som skal slås.

En av de beste allerede

I årets Norgescup ligger hun på 3. plass sammenlagt i point-fighting og lettkontakt i tillegg til at musical forms sammenlagtseieren allerede er i boks.

På rekordtid er hun blitt en av de beste i landet nettopp den disiplinen.

– Og det er veldig rart, sier hun med et stolt smil.

Hun identifiserer seg som «treningsgæren», og selv om skadeplagene ikke er borte har det hjulpet på å bytte idrett.

– Jeg kunne egentlig aldri gi meg med idrett. Det var noe jeg aldri trodde på selv om jeg tenkte på det hele tiden. Med fantastisk støtte fra foreldre, NTG, Olympiatoppen de lokale kampsportklubbene er jeg tilbake.

En som er meget lykkelig over at Marianne fant veien til kickboksing, er hovedtrener ved Sentrum Kickboxingklubb og femdobbelt NM-mester, Lars-Erik Sandlie.

– Hun er et supertalent

Han har stått på sidelinjen og gnidd seg i øynene over utviklingen til odølingen.

Etter nærmere 30 år i kampsportmiljøet kan han fortelle at det å vinne NM-gull etter 12 måneder er svært uvanlig, og han beskriver Marianne som en «drømmeelev».

– Hun er et supertalent. En toppidrettsutøver som har det mentale og det fysiske, en sjelden kombinasjon.

Ifølge Sandlie er det normalt med enorm utvikling det første året man driver med kampsport, men å sitte med tre NM-medaljer er på grunn av at hun har den komplette pakken med mental struktur og vilje og et ustoppelig treningstalent.

Selv om han er fra Hamar, gnir han seg litt i hendene over å ha fått den «nye» Sanderud over til kickboksing og planene for det neste steget er klart.

– Innen de neste tolv månedene er nok målet å tre inn i internasjonale konkurranser. Hun har jobbet knallhardt for å jobbe seg opp på nivået til de andre. Nå vet imidlertid de andre hvem hun er, ingen vil undervurdere henne igjen, og det virkelige arbeidet begynner nå.

Artikkeltags