Hun har kjørt uten stopp i uniformen fra Forsvaret og jobben på Sessvollmoen ved Gardermoen. I bilen har Karina Lie primus, joggesko, soveposer, varme klær og ei ny turbukse til broren Arnt Martin. Det er april. Om to måneder flytter hun tilbake til Lågendalen.

– Håpet er at det vi skal gjøre sammen nå vil være bra for hele familien. Ikke bare meg og Arnten, men søsken og foreldre også. Det skal gi ny livsgnist til alle.

– Tror du det kommer til å fungere?

– Jeg synes det funker allerede.

Mammas eplekake

Karina Lie har plukket opp Arnten i bilen og parkert ved bunnen av Pinåsfjellet i Lardal. De spiser mammas hjemmelagede eplekake fra plastboks, drikker kaffe i store slurker.

– Det var Karina som dro i gang dette her. Jeg henger bare på, ler Arnt Martin Lie.

Han ligner på sin søster, bortsett fra en tatovert tåre under venstre øye.

– Da hu begynte å ta bilder og spurte meg om ting som jeg skulle svare på mens kamera gikk, var jeg nokså skeptisk. Men så er det jo litt moro og. Jeg trente ganske mye da jeg var i tjueårene, men de siste åra har det blitt vanskeligere. Jeg går alltid en tur om dagen, men nå får jeg inn en mer ordentlig treningsøkt i tillegg, sånn var det ikke før.

Søsteren sender skjemaer på e-post.

– Mail er jo ikke noe jeg pleier å bruke, men Karina ringer og forklarer meg hvordan jeg skal få til ting.

Planen

På skjermen dukker det opp kolonner med dager og planer systematisert på Excel-ark.

– Det er forslag til aktiviteter, bra tips i forhold til kosthold og noe fast å forholde seg til, sier Karina Lie.

– Å ha en plan for dagen er bra. Da bruker du energi i forkant, du gjennomfører, og så har du verdien av å se tilbake på en god opplevelse etterpå. For Arnten som ikke har en A4- hverdag med jobb og faste rammer er dette sunt. Eller hva tenker du?

Hun sitter vendt mot broren sin på benken. Han fikler med en snusboks.

– Jo, det er bra, sier Arnt Martin.

– Jeg tror ikke jeg kunne gjort dette her med noen andre enn Karina.

LES OGSÅ:Ida (36) fikk sitt livs største overraskelse da hun ble mamma: – Det spørsmålet jeg får oftest, er om vi visste noe på forhånd

Julaften

«Prosjekt Livsgnist» skal vare i ett år og ambisjonen er å sykle Norge på langs neste vår. Bror og søster sammen.

– Vi skal ha masse fine turer i tida som kommer, sier Karina.

– Naturen er fantastisk. Men det er mye mer motiverende når man kan dele opplevelser med noen. Jeg har hatt mange flotte turer jeg, men det blir noe annet å ha med Arnten.

Ideen til prosjektet fikk hun på julaften i fjor.

– Som et resultat av hva som skjedde året før. Da var broren min veldig syk.

Diagnosen

Jula 2019 hadde Arnt Martin vært rusfri i et halvt år.

– Det var rett før du fikk diagnosen din som paranoid schizofren, sier Karina.

– I ettertid ser vi vel at du nok trappa ned litt for fort. Rus har vært en del av livet ditt lenge. Da det brått tok slutt fikk du voldsomme psykoser.

Arnt Martin sier han knapt husker noe av det som skjedde.

– Det endte med at jeg og storesøster kjørte deg til akutt hjelp på julaften, sier Karina.

– Men du ville jo ikke det. Du var kjemperedd.

Hun stopper opp. Det er vanskelig å prate om.

– Jeg var streng med deg utenfor sykehuset, sa at du måtte ha profesjonell hjelp. Du snudde og gikk tilbake igjen. Da brast hjertet mitt. Det var helt forferdelig å se deg gå der aleine. Jeg satt i bilen og gråt.

LES OGSÅ: Cathrine (43) fortviler over kommunens planer: – Jeg synes det er så hinsides drøyt

Prate sammen

Men han fikk hjelp. Blei bedre.

– Rusen har vært i livet mitt siden jeg var ungdom, sier Arnt Martin.

– Jeg har alltid vært rastløs og urolig. Rusen blei en slags selvmedisinering. Det gjorde at jeg tok noen feil valg og havna utpå.

Men ting har gått bedre de siste åra. Etter diagnosen og riktig medisinering.

Karina er vel den jeg har vært mest ærlig med opp gjennom.

Arnt Martin Lie

– Karina er vel den jeg har vært mest ærlig med opp gjennom.

– Snakker dere mye sammen?

– Når Karina kommer hjem går vi alltid tur og da prater vi. Det har vært viktig for meg.

Et bad i Lågen

Det ble jul igjen. Julaften 2020.

– Ting var heldigvis helt annerledes, sier Karina.

– Arnten var på et mye bedre sted og jeg foreslo at vi skulle gå oss en tur, ta et bad i Lågen.

Broren sier ja. Han gjør alltid det.

– Det er noe av det jeg liker best med Arnten. Han er modig og ikke redd for å prøve nye ting. Han gjennomfører. Og så er han kjempesterk. Det var vel da jeg tenkte at sånne ting som dette burde vi gjøre mer av sammen. Det var starten på «Prosjekt Livsgnist».

Forandring

Nå har hun sendt inn søknad om ett års permisjon fra jobben i Forsvaret.

– Den er inne til behandling. Får jeg nei, kommer jeg nok til å si opp. Det er på tide med en forandring.

Snart skal hun bo i Hvittingfoss og Svarstad igjen. Hun skal plukke poteter på gården til ei venninne i Lardal. Være fri.

Ingen av oss veit åssen dette ender, men jeg tenker at de minnene vi får sammen har vi bestandig.

Karina Lie

– Jeg er veldig glad i fysisk aktivitet, det er der jeg kanaliserer mye av energien min. Derfor er dette prosjektet like mye for meg, som broren min. Vil vi reise til Jotunheimen å gå i fjellet ei uke, så gjør vi det. Målet er at vi skal motivere hverandre og ha det bra sammen. Ingen av oss veit åssen dette ender, men jeg tenker at de minnene vi får har vi bestandig.

Håp

Alt som skjer deler Karina Lie på intagramkontoen @karihontas.

– Det er motivasjon i å dele med andre, sier hun.

– Da jeg presenterte dette prosjektet for første gang på Insta fikk vi så mange heiarop. Flere av dem var gamle klassekamerater av Arnten.

Broren smiler forsiktig.

– I morgen skal vi opp til en av toppene over Hvittingfoss, sier han.

– Vi skal sykle til Kongsberg og tilbake først, og så overnatte i telt.

– Det blir forresten under åpen himmel, sier søster Karina.

– Ok, svarer Arnt Martin.

Blankt år

De har et blankt år foran seg. Begge med en rastløshet i kroppen, begge med et håp om at «Prosjekt Livsgnist» skal forandre noe.

– Vi er like på utrolig mye, sier Karina Lie.

– Det har jeg tenkt masse på. Men vi tok to veldig forskjellige veier i livet. Nå starter vi litt på ny. Og det skal bli skikkelig fint.