Trykk under for å lytte til saken:

Etter frokost setter vi oss i godstolene. En fin mulighet til å dra fram en enten eller liste for å bli bedre kjent.

Svarene kommer på løpende bånd.

Han velger ribbe over pinnekjøtt. Pepsi over Cola. Sier heller at glasset er halvfullt enn halvtomt. Vil heller være den smarteste enn den rikeste personen i verden.

Men da neste spørsmål kommer må han tenke seg om.

Han repeterer spørsmålet stille for seg selv: «hva må jeg bli flinkere på ...»

– Mindre utålmodig.

Han tenker litt til.

– Også er jeg ganske sta. Samtidig – det har vært en styrke for meg.

Diagnosen Retinitis Pigmentosa er en arvelig øyesykdom. Fire onkler og et par fettere har hatt sykdommen før han.

– Nattblind har jeg alltid vært. Det oppdaget de først da jeg var borte en kveld. Da jeg skulle låse meg inn hjemme så de at jeg drev å fomlet med nøkkelen. Det var det første tegnet. Det er typisk hos de som har Retinitis Pigmentosa at de er nattblinde. Om natten gikk jeg inn i stoler og bord, men om dagen så jeg alt klart.

Sykdommen gjør at synet gradvis svekkes, man opplever det som kalles «tunnelsyn».

Se video her:

– Siden du visste at du skulle bli blind, var det et hig i deg at du ville se og oppleve så mye som mulig før synet ble borte?

– Det var i grunn ikke det. Det eneste jeg lengtet etter var å bli 18 år og få førerkort. Det var en drøm for meg å kjøre bil. Og vet du hva? Jeg fikk kjøre bil i ti år!

Men å se verden gjennom en synshemning hendte seg å være sårt:

– Jeg hadde en del problemer da vi spilte badminton og fotball i tenårene. Synet var bra rett fram, men det var visse felter som var borte. Plutselig var badmintonballen eller fotballen borte. Det var sårt å vokse opp med i tenårene.

RP er blant de hyppigste årsakene til alvorlig nedsatt syn hos barn og yngre voksne. Om Lag 1500 personer i Norge har RP.

Høst ble til vinter, vår ble til sommer, han ble eldre og synet krympet seg innover.

– Jeg er ganske sta! Men det har hjulpet meg til ikke å gi opp.

Terje ga ikke opp, han omskolerte seg.

Han begynte på fysioterapiskolen og jobbet som fysioterapeut i Kongsvinger i 40 år.

– Enten du tror det eller ei har jeg hatt så lite problemer med det å miste synet. Det er helt utrolig. Jeg har fått lov til å omskolere meg og fikk en jobb som jeg kunne fungere godt i. Det gjorde at jeg mestret ting. Jeg har hatt oppturer og nedturer, men i det store og det hele har jeg hatt et fantastisk liv, det er mye takket være henne, sier han og vender seg mot Fru Nyland.

Lynrunden med spørsmål fortsetter:

– Hvorfor bruker du briller?

– Jeg har brukt briller siden jeg var 10 år gammel omtrent. Men etter jeg ble blind er det for å skåne øynene. Selv om man er blind kan man utvikle grønn og grå stær. Det veldig viktig å beskytte øynene fra ultrafiolette stråler, det fører så mye annet med seg. Da må jeg begynne med øyendråper blant annet det er ingen vits i.

– Må du blunke?

– Ja, det går automatisk, hvis ikke blir øya tørre.

– Hvorfor beveger du øynene rundt?

– Det er mange som sier til meg at de ikke ser på meg at jeg er blind. Det er fordi jeg hører etter lyden til vedkommende, jeg kan like godt snu meg mot deg og feste blikket. Derfor har jeg liv i øynene fremdeles.

Enkelte kan ha ufrivillige øyebevegelser som følge av skade eller sykdom sentralnervesystemet. Det kalles «nystagmus».

– Hvordan vet du hva klokken er?

– Jeg kan vise deg!

– Hva er du glad for at du slipper å se?

– Sure folk.

– Samtidig er jeg veldig vár. Skarp. Det kan Asbjørg bekrefte.

Hun nikker fra kjøkkenet.

– Han har en intuisjon som ikke er sann!

Han forklarer:

– Jeg kan «sense» veldig mye hvordan folk er. Det er nok at jeg hører et ord, så plasserer jeg de i form, sinnsstemning og hvordan situasjonen er.

Man kan høre mye om hvordan en person er gjennom betoningen, stemmeleiet og lyden.

– Merker du det også om man ikke sier noe?

– Du får en følelse. Det er klart, det er ikke like lett å registrere de som passerer meg på gaten for eksempel. Men det er en følelse, helt klart.

– Når det gjelder mennesker jeg har møtt tenker jeg mer på dem utifra det inntrykket jeg får av dem når jeg hører de snakke. Tenker på hvordan de har hatt det i livet, hva de har med seg i bagasjen, hvordan de er.

– I forsamlinger er det nok at en hoster for at jeg hører hvem det er.

– Kan du høre det på nys?

– Njaa. Men jeg kan høre det på gangen til folk. «Der kommer den, og så videre».

Jeg ser ned på klokken:

Nå skal vi snart på trening. Hørte jeg rett da du sa du jogger på tredemølla?