Rømte fra høye boligpriser i Oslo til et småbruk langt til skogs

Den unge kunstnerfamilien flyttet tilbake til røttene midt i de dypeste, grønne skogene. Her har de gjort om låven til et moderne atelié og arbeidssted.
Av
Publisert

– Jeg hadde ledd høyt om noen hadde fortalt oss at vi skulle bosette oss langt til skogs bare for få år tilbake, smiler Marthe Karen Kampen.

– Jeg kunne kanskje sett det for meg når jeg hadde blitt skikkelig gammel, legger Johannes Borchgrevink Hansen til.

Småbruket Kampen i Eidskog kommune ligger idyllisk til ved den lille innsjøen Nordre Billingen. Her er det tre kilometer til nærmeste husklynge med cirka ti personer, og elleve kilometer til nærmeste matbutikk.

⌂ Marthe Karen Kampen (32)
⌂ Johannes Borchgrevink Hansen (36)
⌂ Matti-Bjørn (4)

Gjorde om låven til atelié

Småbruket Kampen på Enderud i Eidskog kommune

Det er ikke mobildekning, og de betaler dyrt for satelittinternett. Ved strømbrudd er familien blant de siste som får tilbake strømmen. Vinterstid er de vant til å bli «innestengt» på grunn av såpeglatte veier eller store snøfall.

– Det er en del av pakken med å flytte ut hit, så vi var forberedt på det, ler Marthe Karen Kampen.

Vendepunktet

Da paret var ferdige på kunsthøyskolen måtte de tenke over hvor de skulle bo.

– Vi hadde et felles mål om å være kunstnere på heltid, og ville prioritere jobbing. Som kunstner er det naturlig å søke fellesskap med kolleger, noe som er enklere i byer.

– Økonomisk er det imidlertid vanskelig å leve i Oslo på grunn av få studiomuligheter og skyhøye boligpriser, forklarer Kampen.

Hjemme i Eidskog hadde faren hennes akkurat tatt over det lille småbruket fra farsslekten og var i ferd med å leie det ut.

I fjor tok paret over gården på papiret. De flyttet til småbruket i 2012 da Marthe også var ferdig med sin master på kunsthøyskolen, to år etter Johannes. I dag har de en aktiv utstillingsvirksomhet og flere offentlige utsmykninger bak seg.

Gjorde om låven til atelié

Det ble tidlig klart at kunstnerparet hadde behov for et skikkelig arbeidsstudio for å kunne leve av og arbeide på stedet. Frem til byggestart av nytt atelié i 2016, benyttet de et soverom i huset som arbeidsrom. I tillegg jobbet de ute på gårdsplassen i sommerhalvåret.

– Det ble uutholdelig da vi fikk Matti Bjørn (4). Stinkende trykksverte og maling er ikke noe særlig for en liten baby, understreker Hansen.

TEGNEHJØRNE: I denne delen av det tidligere hønseloftet sitter også Matti-Bjørn (4) ofte og tegner.

FINÉR: Veggene i atelieret er dekket med finérplater.

TEGNEHJØRNE: I denne delen av det tidligere hønseloftet sitter også Matti-Bjørn (4) ofte og tegner.

FINÉR: Veggene i atelieret er dekket med finérplater.

Opprinnelig fikk de en arkitekt til å tegne et ateliébygg på 100 kvadratmeter på andre siden av veien. Men det ble i dyreste laget, og de måtte tenke nytt.

– Det fikk oss til å vurdere låven og vi bestemte vi oss for å gå for det, forteller han.

Låven trengte en kraftig oppretting og drenering før byggingen kunne starte. Selve byggearbeidet tok bare litt over tre måneder fra start til slutt. I dag er det et moderne, tiltalende og velfungerende arbeidssted de ikke kunne vært foruten.

– Det var bare helt fantastisk å kunne bestille et så stort vindu som bare mulig mellom bjelkene i låven, forteller Marthe Karen entusiastisk.

UKULELE: Matti-Bjørn (4) er 6. generasjon på plassen. Her spiller han på en ukulele han fikk av besteforeldrene til jul.

UKULELE: Matti-Bjørn (4) er 6. generasjon på plassen. Her spiller han på en ukulele han fikk av besteforeldrene til jul.

STALLEN: Grafikkrommet er lokalisert i det som tidligere var en stall for hester og kuer.

STALLEN: Grafikkrommet er lokalisert i det som tidligere var en stall for hester og kuer.

Gjenbruk og prioriteringer

– Inventaret vårt er stort sett en ansamling av det resten av familiene våre ikke ville ha, og som de har sendt videre til oss, forteller 32-åringen.

Både inne i atelieret og huset skal du lete lenge etter nye gjenstander.

– Mesteparten av det vi eier har en historie eller tilknytning til oss, noe som gjør at vi føler tilhørighet til tingene våre. Og fordi tingene våre betyr noe, skifter vi ikke ut, kaster og går til innkjøp av nytt. Det er hyggelig. Ønsker vi fornyelse maler vi heller kanskje om et rom eller ommøblerer, fortsetter hun.

HENGEKØYEKOS:
Kos i hengekøya på hønseloftet.

Selve småbruket er en gammel plass som tippoldefar Kampen kjøpte på starten av 1900-tallet. Huset er autentisk gammeldags.

– Det er veldig deilig å komme inn i atelieret på låven, hvor det er rene flater og et mer moderne uttrykk. Jeg opplever at kontrastene utfyller hverandre, sier Kampen.

Hun legger til at de har prioritert å ha atelié framfor nyoppusset bad eller ny kjøkkeninnredning.

– Hos oss får tilfeldighetene lov til å rå. Her bruker vi ting vi har fått, arvet eller kjøpt brukt. Så har vi heller kontroll på hvordan disse tilfeldigheten blir satt sammen, for å oppnå en god opplevelse av rommene, forklarer hun.

Det finnes ikke internett eller mobilnett i atelieret, så de er skjermet for virtuelle forstyrrelser når de arbeider.

– De hadde nok blitt ganske overrasket disse forfedrene mine, om de hadde opplevd låven i dag, smiler 32-åringen.

ARBEIDSSTED: Moderne arbeidssted på låven.

ARBEIDSSTED: Moderne arbeidssted på låven.

HØNSELOFT: Dette rommet var tidligere hønseloftet på småbruket. Her foregår sysler som tegning og skriving av tekster og søknader.

HØNSELOFT: Dette rommet var tidligere hønseloftet på småbruket. Her foregår sysler som tegning og skriving av tekster og søknader.

Hjemmet mitt presenterer hus fra distriktet gjennom hele sommeren. Hver lørdag og onsdag presenterer vi et nytt og spennende hjem.

Artikkeltags