Stor takk fra Aserbajdsjan til Hof

Over alt møtes gjestene fra Norge med takknemlighet og bønner; bønner om at de må fortsette å hjelpe, fortsette å støtte deres utvikling og utdanning slik at de kan skaffe inntekter og et verdig liv.

Hof Bondelag, Hof bygdekvinnelag, menighetene i Hof og Normisjon har sendt 15-20.000 kroner til Normisjons hjelpearbeid i Aserbajdsjan hvert år i ti år.

Da Glåmdalen skulle skrive om hjelpearbeid og dugnad for et par år siden, spurte vi hvorfor de ikke dro ned for å se hva de bidrar til?

Hvis du blir med så, svarte Hans Jacob Aandstad. Så i høst dro vi, med Anna og Knut Morten Grønneng, Kari Gro og Hans Jacob Aandstad. Til hovedkontoret i Baku, til hjelpeprosjektene på landsbygda og i landsbyene nordvest i landet, ved foten av Store og Lille Kaukasus.

– Fattige kan vi gjerne være, men vi ønsker å få leve i fred, sa bonden Sergey i Nich.

Området ligger ikke langt fra krigsområdet Nagorno Karabakeh og er fortsatt preget av krigen som står i en uløst våpenhvile, med internflyktninger og trusselen om at konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan kan blusse opp.

Møtet med denne fattige, men gjestfrie familien var blant reisens sterkeste. De bød på det beste de hadde da de inviterte til lunsj i det enkle hjemmet.

Salget av nøtteavlingen hadde feilet, og gårdsbruket med de tre magre kuene som beitet på eiendommen, ga et elendig innkomme.

De forteller at bøndene ikke har råd til å kjøpe eget utstyr til å drive gården og må leie noen til å kjøre jorda. Det koster dem halvparten av omsetningen.

De er av udinfolket i Kaukasus, minoritetsgruppen som Thor Heyerdahl oppsøkte i letingen etter den norrøne guden Odins forfedre.

Heyerdal og norske bistandsarbeidere er grunnen til at aserbajdsjanere nikker gjenkjennende når vi sier at vi kommer fra Norge.

Udiene ble undertrykket og kulturen nesten utslettet gjennom 70 års sovjetregime.

Venera, husets vertinne er en sterk kvinne og respektert lærer i landsbyen. Det er nesten oppsiktsvekkende at hun har fått jobben som rektor på en av landsbyens skoler uten å betale for den, slik det er i det korrumperte landet.

Kirken i Nich er restaurert med hjelp av penger fra Utenriksdepartementet i Norge. Venera er oldebarnet til den siste kristne presten i landsbyen, og hun studerte engelsk i Moskva. Da hun kom hjem stilte hun spørsmål ved hvorfor de ikke har messer, hvorfor udiene ikke har en bibel eller skriftspråk. Med støtte fra Normisjon har hun vært med på å utarbeide læremateriell til bruk i morsmålsopplæringen i landsbyens skoler. Hun var også med på å begynne med oversettelse av bibeldeler til morsmålet.

Gjensynet mellom dette paret i Kish og gjestene fra Hof var varmt, ettersom de to i likhet med flere andre har vært Normisjons gjester i Hof tidligere.

Det var Hans Jacob Aandstad som foreslo å sette i gang hjelpeprosjektet. Et hjelpeprosjekt i Litauen skulle evalueres, og Aandstad mente at hjelpeprosjektet med å sende gammel landbruksredskap til Litauen ikke burde videreføres. Å sende gammel redskap som litauerne ikke kunne bruke fordi de manglet reservedeler, var lite formålstjenlig.

I Aserbajdsjan var Normisjon sterkt inne i hjelpeprosjekt som var rettet mot et landbruk som lå minst 50 år bak utviklingen i Norge.

I Aserbajdsjan var også Synnøve Aandstad engasjert i hjelpearbeidet. Synnøve som er datter av Hans Jacobs fetter fra Arneberg, oppvokst på Årnes og nå gift med en aserbajdsjaner og bosatt i Baku. Derfor falt valget på Normisjons hjelpearbeid i Aserbajdsjan.

Men det er ikke bare lett å arbeide i Aserbajdsjan. På grunn av forandringer i aserbajdsjansk lovgivning, har det gjennom de siste årene blitt mer restriktivt for frivillige og ideelle organisasjoner. I forbindelse med dette har også Normisjon måtte omstrukturere hele sitt arbeid og bistandsorganisasjonen Norwegian Humanitarian Enterprise (NHE), som siden 1996 hadde vært Normisjons hovedorganisasjon i landet, måtte i 2015 legges ned.

Årene 2014-2015 var turbulente år. Hele arbeidet måtte omstruktureres, prosjekter ble lagt ned og andre er overført til lokale eller internasjonale foretak og samarbeidspartnere. Landbruksprosjektet var allerede på dette tidspunktet videreført tilAzNorAgro. Fagan Aghyev leder prosjektet. Han forteller at myndighetene gjerne vil dra nytte av utviklingsprosjektet som kan heve produksjon og levestandard. Aserbajdsjan har stort behov for å utvikle næringer som kan bringe landet økonomisk på fote.

Fagan er sterkt engasjert, drivende dyktig og i stand til å stille krav til de som mottar hjelpen. Da Sovjet falt, ble dette folket etterlatt med liten evne til å ta initiativ og drive selvstendig. Det har krevd bevisstgjøring, opplæring og krav om å levere. I disse prosjektene har han plukket ut bønder som er villige til å satse, forsøke nye metoder og arbeide hardt.

Feagan tok da også gjestene med til en nybrottsmann i druedyrking, et mønsterbruk med drivhus og til AzNorAgros forsøksgård hvor de dyrker tomater og urter ved å drive forsøk med gjødselvann framstilt i basseng med karpefisker. Dette «Aquaponics»-prosjektet støttes direkte støttes av pengene fra Hof. To ildsjeler fra Canada, Carolyn og Clarence Johnson er rådgivere for prosjektet.

Vi møter også en bonde i Goranboy som har fått veiledning og støtte til å bygge fellesfjøs sammen med broren. Inseminering med norske okser er endel av prosjektet for å avle fram mer lønnsom kjøtt- og melkeproduksjon. De hadde 17 kuer. Så kom krisen, devalueringen av pengeenheten monat, og de måtte slakte ni. De har ikke penger å kjøpe fôr og heller ikke tilgang på arealer – i et land hvor det er mulig å dyrke opp ytterligere 44 prosent. Her mjølker de kuene for hånd og har ikke meieri eller omsetningsledd.

Hjelperne fra Hof ser at de har gjort nytte for seg, og at det er behov for så mye mer. De er blitt kjent med drivkraften Fagan, muslimen som driver hjelpearbeid for en organisasjon med kristent formål. Som bidrar til utvikling på landsbygda.

– Hjelpen kommer mennesker til gode, uavhengig av trosretning. Vi har fått utallige oppfordring om å fortsette å hjelpe. Aserbajdsjanerne gir uttrykk for at de virkelig verdsetter det arbeidet som blir gjort. Nå ser vi i alle fall at hjelpen når fram, og det er å håpe at ringvirkningene har god effekt. Dette er to generasjoner som har levd under sovjetstyre uten egne, sjølstendige erfaringer. Med et slikt klima og så stort dyrkingspotensial er mulighetene store med å drive, sier Kari Gro Aandstad.

De erfarne gårdbrukerne Hans Jacob Aandstad og Knut Morten Grønneng ser at det er langt fram for yrkesbrødrene i øst. De trenger kapital til å kjøpe eget utstyr og omsetningsledd som kan sikre at de får solgt produktene. De er imponert over hva hjelpearbeiderne får til med små midler.

– Behovet er skrikende, og vi kan bare bidra med småpenger. Vi tenker at vi kanskje burde bidra med enda mer, sier Anna Grønneng.