«Kanskje du spør i angst, udekket, åpen, hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen?»

Nordahl Griegs tekst, sunget av elevene ved Austmarka skole, var et perfekt anslag til seremonien i Oslo rådhus.

– Mye har jeg opplevd, men jeg hadde trodd at det skulle bli så sterkt og rørende. Jeg skulle bare ønske én ting, at grenselosene, våre foreldre og besteforeldre, hadde vært her i dag, sa Tor Solbergseter fra Austmarka etter den stilfulle seremonien i går kveld.

– Dette var stort, ubegripelig stort å oppleve. Jeg er glad nå, sa Martha Lønhøiden.

Hun er den eldste gjenlevende i Tangen/Solbergseter-slekta, bare ei ungjente da hun og søstrene hadde matstellet til flyktningene.

Jentene bar også ut mat til dem som flyktet på egen kjøl og gjemte seg inni skogen uten å gå innom Tangen, et knutepunkt for flyktningruta.

– Modig

– De reddet ukjente mennesker og satte gang på gang sitt eget liv i fare. Ville jeg i dag vært like modig i en slik situasjon? Jeg er redd jeg kanskje ikke ville vært der, sa jødiske Leif Grusd i sin takketale.

Han var bare 12 år da han, moren og søsteren ble reddet over til Sverige på ruta som familiene Solbergseter, Trosholmen og Tangen hadde over Austmarka, Møkeren og Varalden og inn i Sverige.

De var et ubrytelig bånd av foreldre, brødre, søstre, besteforeldre og søskenbarn.

– Mørk tid

Seremonien i Oslo rådhus samlet familiene Trosholmen, Tangen og Solbergseter på første benk, her var etterkommere av de jødiske familiene som ble reddet samt en rekke representanter fra det offisielle Norge og diplomatiet. Israels ambassadør Raphael Schutz foretok overrekkelsen.

– Det var krig, folk gikk over til fienden og de anga andre uten skrupler. Uten grenselosene ville dødstallene for myrdede norske jøder vært mye større enn det ble. Grenselosenes innsats er lysglimtene i vårt lands mørkeste kapittel, mente kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen.

Helt vanlige mennesker i skogene østpå gikk inn i sin tid, i all slags vær, for å redde andre.

– Om de bare hadde fortalt oss mer, men de hadde avlagt et taushetsløfte, sier Tor Solbergseter.

– De tok det som en selvfølge at andre ville ha gjort det samme som dem. De var veivisere med livet som innsats, svarer Ingunn Trosholmen.