– I dag er Milepelen en levende bauta i lokalsamfunnet

Hyllest: Vår gjesteskribent Lorentz Moe er full av lovord om Rita Nesset (bildet), daglig leder av Milepelen, og alle andre som får dette spesielle stedet i Nord-Odal til å fungere både som kulturhus, hotell og spisested. Nå vil han gjerne oppleve Hanne Krogh på Milepelen-scenen igjen.FOTO: Kari Gjerstadberget

Hyllest: Vår gjesteskribent Lorentz Moe er full av lovord om Rita Nesset (bildet), daglig leder av Milepelen, og alle andre som får dette spesielle stedet i Nord-Odal til å fungere både som kulturhus, hotell og spisested. Nå vil han gjerne oppleve Hanne Krogh på Milepelen-scenen igjen.FOTO: Kari Gjerstadberget

Av
DEL

KommentarEt solid førsteinntrykk kan vise seg mer betydningsfullt enn vi ofte aner. I distriktet vårt er mange fastboende ganske dyktige til å ønske besøkende eller potensielle innflyttere velkommen. Men vi kan utvilsomt bli flinkere.

Både ordførere, næringsliv og vi anonyme ønsker høyere besøksfrekvens og flere innbyggere i kommunen vi bor i. Eller gjør vi ikke det, ærlig talt og innerst inne? Vil vi helst bevare kontrollen og oversikten over alle og enhver i lokalsamfunnet, slik vi «alltid» har gjort? Da oppnår jo sladderen like god grobunn som i dag. Jeg håper og tror allikevel at vi stiller oss positive til økt innbyggerantall.

Uansett om det dreier seg om hollandske motorsyklister som stopper på Skotterud, turister på vei gjennom Kaffegata på Flisa, eller søkende sjeler som «evakuerer» hovedstaden til fordel for skogsromantikk og økologiske høner på Svullrya. Samtlige fortjener de åpenhet og positiv nysgjerrighet fra vår side.

Dessverre er vi nordmenn ofte tunge, mutte og usikre når vi ikke opererer innenfor eget nettverk eller trygge lokalmiljøer. Vi bør lære av president Kennedy som uttalte: «Ikke bare tenk på hva USA kan gjøre for deg. Men hva kan du selv bidra med for USA?» Nevnte grunnholdning bør gjelde også på Austvatn, Lundersæter, Vermundsjøen og Finsrud.

Problemet går på at vi er begrensede mennesker og derfor temmelig bedagelig anlagt. Det er enklere å støte ut nye sjeler ved å ignorere dem eller nøye oss med lokale referanser som «fremmede » ikke begriper noe av. Da benytter vi oss av maktspråk og hersketeknikker.

På Sand i Nord-Odal møtes undertegnede konsekvent av en generell god atmosfære. I høst skal 30-årsjubileet for vertshuset Milepelen markeres med en rekke lokale og nasjonale kulturinnslag. Navnet stammer fra Odalens stolthet, den radikale forfatter Sigurd Hoel (1890-1960), og hans roman «Møte ved Milepelen», første gang utgitt i 1947.

Jan Kristengård var en kommunal drivkraft i startfasen. Hadde du på slutten av 80-tallet et bein innenfor den lokale mediebransjen, sendte Jan nesten daglig tips om aktuelle saker. Ingen andre i Sør-Hedmark kunne måle seg med kulturkontoret i Nord-Odal i de tider.

I dag er Milepelen en levende bauta i lokalsamfunnet. Nåværende leder for kulturenheten, Alexander Halland, gir inntrykk av å forvalte arven på utmerket vis. Ifølge Glåmdalens Kari Gjerstadberget, satses det nå mer på konserter og forestillinger. På dagtid er huset fullt av aktiviteter. Korps, kor, kino og seniordans avløser hverandre. Ordfører, den veltalende, entusiastiske Lise Selnes, uttrykker: «Milepelen er bygdas storstue». Lise framhever flere ting, ikke minst «fantastisk mat og drikke». Og babyer som går på «babysang». Ordføreren er dessuten opptatt av den vakre utsikten. Jeg er på linje med henne, og er overbevist om at den spesielle beliggenheten er viktig både på det estetiske og psykologiske plan.

På Sand har moderne arkitekter som i Oslo boltrer seg i fri dressur fra Aker Brygge til Sørenga, noe å hente. Milepelen glir harmonisk inn i terrenget. Bygningen og naturomgivelsene har udiskutabelt funnet hverandre i fruktbar dialog.

Bjarne Haug Thesen er korpsmann og styreleder. Han hevder at «alle musikalske prosjekter og show vi har hatt gjennom årene, har satt Nord-Odal på korpskartet i Norge». Personlig vil jeg aldri glemme Hanne Kroghs konsert for et kvart århundre siden, hennes dialog med publikum og tolkningen av Europa-hyllesten «Levende Lys». La Hanne gjenerobre scenen i Milepelen. Jeg hiver meg uten nøling på busser og tog, selv om det tar tid. Busstilbudene på kveldstid i helgene er revet i filler. Da er det mer fornuftig og trivelig med en natt med påfølgende frokost på Milepelen.

Vertshuset får daglig besøk av flere ulike grupper mennesker. Rita Nesset hadde sin første arbeidsdag på Milepelen tretti år tilbake. Nå er hun daglig leder. Hun forteller om motellet som har eksistert siden åpningen, og som nå er utvidet med flere rom. Hotellstandarden er en realitet. Belegget er bra.

Rita har forstått at vi nordmenn spiser mer ute enn i gamle dager. Ja, vi påvirkes av europeiske kulturnasjoner, og tar med oss impulser hjem etter besøk i spanske storbyer, engelske puber og italienske landsbyidyller.

Verken Odalskommunene, Kongsvinger eller Eidskog må vurdere å resignere i forhold til «grensetrafikken». Faktisk støter vi på Skotterud på glade individer fra Oslo-regionen som tar et hvileskjær innom oss, og skryter av Emmas Plass, før de jager videre til Charlottenbergs uendelige tilbudsjungel. Prisnivået på endel forlokkende varer er som kjent lavere i nabolandet. Allikevel er det vel tillatt å spørre: Har vi intet som helst å hente angående svensk service og meny-standard?

Svenskene har lang tradisjon på å innta varm lunsj på kafé eller restaurant. Det er en levende faktor i svensk kultur. Vennligheten og humoren er permanent til stede dersom du som gjest gjør ditt for å skape en god tone.

Fra riksgrensen til jernbanestasjonen i Charlottenberg finnes det nå 10–15 spisesteder. Overraskende mange av dem overlever. Det skyldes mer enn lave priser og rause porsjoner på tallerkenen. Hvorfor møtes for eksempel så mange fra Eidskog på det tradisjonsrike Källmans Conditori i Storgatan i Charlottenberg? Kan det ha noe med atmosfæren å gjøre?

«Den bærekraftige utviklingen» som statsminister Gro snakket om for lenge siden, ser ut til å fortsette inn i evigheten. Hva gjør vi dersom naturen ikke fikser ytterligere «vekst»? Økonomisk sett kan det «umulige» inntreffe igjen, slik som under børskrakket i 1929. Forskjellen fra den gang blir at den globale økonomien og pengesystemet som sådan, følger med i dragsuget.

Inntil videre velger jeg som Peer Gynt ville ha gjort. Jeg legger turen innom Milepelen eller Promenadekafen ved Glommas bredder i Kongsvinger og prater hektisk og overfladisk om noe ufarlig og positivt. Utsikt til «havet» oppnår jeg begge steder. Det virker beroligende i en uoversiktlig verden, der til og med den stødige naboen vår befinner seg på randen av politisk og sosialt kaos etter valget 9. september.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags