Medmennesker

Av
Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

Glåmdalens lørdagsgjestJeg er så heldig å ha en jobb som setter meg i møte med mennesker i alle aldre og i alle mulige livssituasjoner. Jeg jobber i den norske kirken, en folkekirke, hvor det er høyt under taket og romslig. Jeg møter derfor alt fra dypt religiøse mennesker til ateister. Jeg møter mennesker som elsker livet, og jeg møter mennesker som sliter i hverdagen sin. Jeg møter mennesker når de er glade, og jeg møter mennesker når de sørger. Det er et stort privilegium.

Jeg har alltid vær fascinert av mennesker og menneskets vis å takle livet. Jeg har også vært svært opptatt av eksistensielle spørsmål så langt jeg kan huske. Jeg var kun liten da jeg filosoferte over spørsmål som for eksempel

«hva er meningen med livet?» og «finnes Gud?».

Det forklarer selvsagt hvorfor jeg driver med det jeg gjør i dag. Jeg har grublet over disse spørsmålene, og hvis jeg skal være helt ærlig… ikke kommet fram til et enkelt svar.

Men jeg har kommet fram til mange svar som jeg forholder meg til, ettersom de gir mening for mitt eget liv.

Vi mennesker er veldig kompliserte og veldig forskjellige. Vi lever rundt om i verden i forskjellige samfunn, har forskjellige verdier, og våre muligheter til å utvikle oss som personer varierer mye fra land til land, sted til sted, fra familie til familie. Vi er forskjellige, men vi er alle mennesker, med et felles behov som er å elske og å bli elsket, å bli sett og hørt.

Et menneske som ikke blir sett eller hørt, et menneske som ikke får oppleve kjærlighet, blir tilintetgjort. Det er nemlig i møtet med andre medmennesker som vi blir mennesker, levende vesen med følelser og empati.

Det er kanskje derfor jødene under krigen ble fratatt sine klær, sitt hår og navn, og ble i stedet kun et nummer som nazistene skulle forholde seg til. Det er jo mye lettere å forholde seg til nummer enn til et menneske, om man skal utslette det.

Det som nazistene gjorde var å dehumanisere medmennesker, for å gjøre det enklere for seg å ta dem av dage.

Dehumanisering skjer også i dagens samfunn, av mennesker som meg og deg. Når vi leser i avisene om krigsrammede mennesker som er på flukt, gjør det lite eller ingenting med oss. Vi kjenner ikke disse menneskene, de er «bare» flyktninger. Vi går kanskje forbi den samme uteliggeren dag etter dag, uten at vi egentlig ser ham. Det er bare en uteligger. Vi støter også på tiggere i hverdagen vår, og lar oss irritere over dem.

Men hvis du selv skulle bli nødt til å flykte fra ditt hjemland, hvis du selv skulle bli nødt til å ligge ute, hvis du selv måtte tigge penger for å overleve, ville du oppdage at de også er mennesker. De har et navn, de har en historie de vil dele med andre, og de har følelser og empati. De er medmennesker.

Artikkeltags