Det er vrient å velge. Skal du male huset går det alltids greit å bestemme om veggene skal være grønne eller hvite, for eksempel. Men når du skal velge blant de uendelig mange sjatteringene, blir det verre. Spiller det noen rolle, liksom, om veggen blir klassisk hvit, egghvit, bomullhvit, Chi eller silkehvit, for å nevne noen av hvitfargenyansene som finnes. Forskjellene kan være så små at de krever et skarp og interessert blikk for å bli oppdaget. Er du ikke spesielt opptatt av detaljer, er det utfordrende å henge med. Da er det lettvint å la eksperter i butikken styre beslutningen, velge den mest populære varianten eller la sin bedre halvdel, om man har en, få velge.

Man melder seg rett og slett litt ut av hele prosessen. Den blir uinteressant når variasjonene er så bagatellmessige. Det gjelder ikke alle, noen fryder seg med de små forskjellene, men vi tipper en god del kjenner seg igjen.

Den samme følelsen av å myse etter nyanseforskjeller satt vi igjen med etter debatten med Kongsvingers toppolitikere på glomdalen.no. Med unntak av noen fargeklatter blant småpartiene, var det ikke lett å skille kandidatene på saker. Vindkraft? Eli Wathne (H) og Elin Såheim Bjørkli (Ap) er begge imot per i dag. Men venter på faktagrunnlag. Solcelleparker? Ikke fullt så imot, men avventer kraftutredningen. Gangbru over Glomma? Ja takk. Parkeringsregler i sentrum? Var det noen uenighet der, mon tro? Ikke som vi evnet å fange opp.

Veteranen Thor Ringsbu (KrF) måtte i debatten erkjenne at han ikke kunne erindre å ha sittet i et så samstemt kommunestyre som det vi har nå. Opposisjonen stemte sågar for budsjettet for valgåret 2023, selv om Tommy Smedtorp (Sp) solgte akkurat det inn som en taktisk finurlighet fra posisjonens side. Ikke vet vi, men at det politisk sett hviler en harmonisk aura over Kongsvinger rådhus, er det ingen tvil om.

Og det kan jo i og for seg være fint det. Stor oppslutning om viktige saker gir tyngde bak vedtakene og potensielt stor gjennomslagskraft. Det er jo lettere å få ting gjort når ingen krangler eller byr opp til omkamper i hytt og pine.

Men det er drepen for dem som ønsker litt temperatur i valgkampen. Som vil se saker som skiller. Politikere som byr på seg selv. Hvordan vil vi merke det hvis Elin overtar etter Eli? Vil vi merke det? Spiller det egentlig noen rolle om ordføreren heter Eli, Elin eller Tommy, for den saks skyld?

Det er dette som er politikernes viktigste rolle under valgkampen. Stille ut forskjellene for folk. Vise at det betyr noe at du stemmer – og hva du stemmer.

Enighet er hyggelig. Men i en valgkamp struper det interessen. Derfor er vi skuffet over at ingen av de etablerte partiene benyttet muligheten til sterkere å markere forskjeller og uenighet under debatten. Dette ble dessverre hakket for snilt.