– Det er ikke første gang jeg er blitt skutt på, men det er første gang jeg har funnet flere kuler inne i bilen etterpå, en av dem i ryggsekken min, var hans kommentar til aviser og tv-stasjoner den gangen.


Nå ankommer han på sykkel til Glåmdalens redaksjon. Bilen er kjørt i stykker, og da er det enn så lenge tohjuling som gjelder mellom Galterud og Kongsvinger. Og han er like ivrig etter å få jobben gjort og går «all in» enten det er som krigsreporter ute i verden eller å bygge opp direktestudio og filme KIL-kamper og studioinnslag for Glåmdalen på Gjemselund.

– Det vart ei ku

Odd Ragnar har rukket å bli 68 år gammel, og har hatt hele verden som sin arbeidsplass de siste 40 åra. Han er en av få nordmenn som har tre pass. Det har han på grunn av jobben som har tatt ham til urolige hjørner av verden.

Men det var i Glåmdalen det begynte, på 70-tallet, og nå er han tilbake med filmkamera. Det er litt mindre dramatikk på Gjemselund enn det var i Afghanistan, Midtøsten eller blant geriljasoldater på grensen til Etiopia.

(saken fortsetter under bildet)


Det var i Glåmdalen han hadde sine første bilder på trykk, for over 50 år siden. Han fikk førstesida med bildet av en vrinskende hest – det blinkskuddet «satt» fordi han hadde smurt fleskefett i kjeften på hesten. Men det er en av få ganger han har «jukset» – den andre var vel reven som han klipte inn i skogsbildene fra OL på Lillehammer i 1994.

Som liten hadde han et lekekamera i plast. Inni der var det ei skive med bilder av ulike dyr på. Når han trykket på utløseren, spratt det fram et dyr:

– Jeg husker det var en delegasjon med noen industrifolk som hadde vært på besøk hos firmaet tvers over veien for huset vårt. Jeg ba dem stille opp, det gjorde de, og så tok jeg «bilde». – Det vart ei ku!

Arrestert på søppelhaugen

Mye har skjedd fra guttungen tok bilde på liksom til han begynte å reise verden rundt med kilovis med utstyr i metallkofferter. Det er knapt en krok han ikke har vært og dokumentert krig og elendighet, men også rørende menneskereportasjer og storslått natur.

Vi sitter og ser på bilder sammen; et fra en søppelhaug i India, et annet foran en tanks:

(saken fortsetter under bildet)


– Oi, hvor var det hen, da? Dette husker jeg ikke, kanskje i Pakistan? jeg ser jo på klærne at jeg er i et arabisk land, sier Lund, Norge.

Det er det han har gått som i utenriks pressekretser verden over. Men han slenger gjerne på Galterud når han presenterer seg, for det er der han har røttene og dit han kommer tilbake, selv om han også disponerer en leilighet i Thailand. Det er der han helst tilbringer vintrene.

Tilbake til tanksen: Det er vel ikke så mange fotografer som har stått foran en tanks såpass mange ganger at man har glemt hvor det var. Nøyere leting på bildets informasjon gjør at vi ender opp at det kan ha vært utenfor Kabul, Afghanistans hovedstad.

Bildet fra søppelhaugen i India, derimot, det besøket husker han godt:

– Det var da jeg filmet for TV-aksjonen i 2008. Jeg kom inn bakveien til en av de største søppelfyllingene i Mumbai sammen med noen som bodde der, og filmet og tok bilder en halv times tid. Jeg sto i langstøvler og stanken reiv i nesa.

(saken fortsetter under bildet)

– Da dukket det opp en haug med gubber i småsko og dressjakker på fyllinga, og ville arrestere meg. De sa det var forbudt å filme. Jeg ble kjørt til et kontor, de holdt en hyggelig tone, men bildene måtte slettes.

– Jeg prøvde å forklare dem at filmingen var for å samle inn penger til fattige barn, men det var de ikke interessert i å høre om. Jeg viste dem da at jeg slettet, så det sto «no pictures», og så passet jeg på å se litt molefonken ut.

– Jeg visste jo de kunne gjenopprettes. Jeg hadde ikke utstyr til å gjøre det der og da, men jeg dro rett til Sony i Japan, som jeg har hatt mye kontakt med og som har hjulpet meg med mye utstyr gjennom årene. De rekonstruerte bildene, og det i tide, slik at de ble brukt under innsamlingsaksjonen på TV hjemme, sier Odd Ragnar.

Verden rundt på ei uke

Historiene er utallige – han har vært med den gang statsminister Gro Harlem Brundtland på statsbesøk hos keiseren i Japan, han har jobbet flere år i Brüssel med NRKs korrespondent Viggo Johansen. Som frilanser har han hatt hasardiøse reiseruter:

– Jeg har jobbet mye sammen med Jochen Schiller for tysk tv. På ei uke var vi i Spania på fredag, i Norge på lørdag, i USA mandag og tirsdag og Jamaica på onsdag.

Han har vært i Afghanistan flere ganger, og et mål var å få intervjuet Osama bin Laden. Det gikk aldri i boks. Røde Khmers leder Pol Pot har han også til gode å filme, men han har forsøkt mer iherdig enn de fleste. Han har også vært fem ganger i Nord-Korea.

Andre storheter, enten det er krigsherrer, statsoverhoder eller geriljaledere, har han mange av på filmruller og senere minnekort. I Afghanistan har han vært mange ganger og filmet for SVT, sammen med deres utenriksjournalist Peder Carlquist.

– Vi leverte 80 reportasjer på 90 dager, sier Lund.

Så har de to også sammen vunnet svenske Rädda Barnens Journalistpris og Ölanderpriset for god utenriksjournalistikk, og Prix-prisen for beste nyhetsinnslag fra Afghanistan.

Gerilja passet på

Jobben som filmfotograf ute i verden og i krigssoner, handler om tre ting, forklarer han:

– komme seg inn i landet

– filme

– komme seg ut igjen med opptaket og livet i behold

Selve filmingen kan ofte være det enkleste:

Odd Ragnar og makkeren Jochen var søkk vekk for omverdenen i fire uker da de ble sittende fast i grenseområdet mellom Etiopia og Sudan, og ble tatt vare på av lokal gerilja.

– Vi skulle inn og filme Oromofolket. Det var regntid, og vi kjørte oss grundig fast. Den sudanske hæren dro oss opp, og vi ble kjørt til en militærleir. Derfra måtte vi ta oss fram til sivilisasjonen selv, men det var umulig – alt var kvikksand og leire, og det er ingen bra kombinasjon i regn.

(saken fortsetter under bildet)


– Vi traff på Oromo-folkets gerilja i området, og vi fikk være i leiren deres til været gjorde det mulig å ta seg derfra. Jeg ble også skikkelig sjuk, og gikk ned 10 kilo på én måned.

Han har vært tett på og filmet Karens-folket i Burma og folkegruppen Khmer i Kambodsja, og sett og dokumentert forholdene i Romania under skrekkregimet til diktatoren Ceausescu.

Da blir kontrasten stor til å lage danseband-video med Odd Arne Sørensen, eller være kameramann på Allsang på festningen. Det er småprosjekter han har nå, her i distriktet. Tidligere har han også hatt «sommerjobb» på Eda-Pelles show på rådhusplassen. Alt handler uansett om å formidle best mulig til publikum, og han legger sjela si i hvert opptak.

Hjerte for både dyr og mennesker

Men det er de små, váre historiene som har gjort mest inntrykk:

– Som på den søppelhaugen i Mumbai. Jeg filmet ei ung jente som bodde i et skur, men hun hadde ei hylle der hun hadde satt opp brukte leppestifter pent på rad. Hun ville også pynte seg – selv i de omgivelsene. Da ble jeg rørt, sier Odd Ragnar.

Den myke siden til fotografen viser seg også når det kommer til dyr. Han slår ikke i hjel en veps i vinduskarmen; han åpner vinduet og slipper den ut. Hjemme på Galterud er gresset langt, men det har sin årsak:

– Jeg slår aldri gresset før St. Hans. Humlene trenger plantene til pollinering.

Noen kattunger kommer sprettende når de hører det drysser fór ned i matskåla. Han har stort sett alltid hatt katt, og disse småtassene vet at det vanker både godbit og kos når han kommer.

Hans varme hjerte for dyr har han med seg også ute i verden. Hun gjorde store øyne, hun som hadde fanget ville ara-papegøyer og ville selge til dem som sto i kø ved et ferjeleie i Kambodsja:

– Jeg kjøpte de to hun hadde igjen, og fikk surret opp ståltråden klørne var bundet sammen med. Jeg slapp dem løs da de hadde passert grensen.

– De beit meg så blodet rant av hendene mine. Men de ble fri.