– Hvorfor hilser ikke folk?

HJELP: – Alle kan bi­dra til at Ra­nia og de and­re flykt­nin­ge­ne kan føle seg vel­kom­ne, sier Lill Hei­di Myr­vold og Ka­rin Alice Mik­kels­gård.

HJELP: – Alle kan bi­dra til at Ra­nia og de and­re flykt­nin­ge­ne kan føle seg vel­kom­ne, sier Lill Hei­di Myr­vold og Ka­rin Alice Mik­kels­gård.

Artikkelen er over 4 år gammel

ÅSNES: Rania forstår at folk er skeptiske, og svarer gjerne på spørsmål om sin kultur og religion: – Vi er også redde. Det er derfor vi kommer. Vi ønsker det samme som dere; et trygt liv.

DEL

Rania Abdulla hadde en plan om å starte barnehage hjemme i Latakia før hun og familien flyktet fra Syria. Hver uke reiste hun de fem timene hver vei til Damaskus for å gjennomføre et kurs i Montessori-pedagogikk, hun tok etablererkurs for å starte egen bedrift.

 Så kom soldatene Latakia, mange ble drept og det var utrygt å gå ut på gaten. Rania fryktet for barnas sikkerhet, og familien flyktet til Libya.

SFO: I leken med Ju­lie Iselin G. Berg, Thea So­fie Skjøt­haug og Ka­ro­li­ne Ås­lie blir Ra­nia flinkere i norsk for hver uke.

SFO: I leken med Ju­lie Iselin G. Berg, Thea So­fie Skjøt­haug og Ka­ro­li­ne Ås­lie blir Ra­nia flinkere i norsk for hver uke. Foto:

Vil jobbe med barn

– Jeg fikk jobb i en barnehage i Libya, og fikk mange jobbtilbud, men det var for farlig å bli der. Vi kunne ikke sende barna til skolen, for der slo de barna. Vi måtte videre, og vi var heldige som flyktet før den store strømmen og vi greide å komme oss til Norge, sier Rania.

Det glitrer i de vakre øynene under hijaben, tørkleet som skjuler håret, men som framhever det vakre ansiktet. Rania er en varm og åpen kvinne som det er lett å snakke med. Lett å like.

I 2013 «fikk de kommune» og ble bosatt i Åsnes. Her i Åsnes vil hun gi guttene på 9 og 11 ei framtid. Rania jobber hardt for å bli integrert i samfunnet på Flisa. Alt må læres på nytt; språket, kulturen og de sosiale kodene.

Hun er vant med at folk er ute i gatene store deler av døgnet. Slik er det ikke i Kaffegata, som er tom for folk etter arbeidstid. Det er få møteplasser og langt ifra enkelt å komme i kontakt med folk.

Som andre flyktninger som kommer hit er hun forundret over at vi ikke hilser.

– Vær rause!

– Hvorfor hilser de ikke?

– Jeg blir kjent med mange gjennom jobben på skolen og i SFO, og folk er hyggelige mot meg. Jeg synes også at det blir stadig bedre, men synes det er rart at noen foreldre ikke hilser på meg. Det er rart og sårende.

Jeg møter barna som kjenner meg og hilser, uten at mor gjør det samme. Barnet vil da tenke hvorfor mamma ikke hilser på meg? Hvordan kan jeg da være en voksen som de skal respektere?

Fremmed

Rania vet at hennes religion og hennes hijab kan være grunnen for at mange er usikre:

– Jeg forstår at det kan være vanskelig å forholde seg til dette ukjente. Vår religion og vår kultur er fremmed, men vi alle er mennesker.

Jeg er som dere, et menneske som er opptatt av å mestre livet; et sted å bo, leve i fred og gi barna mine et trygt liv.

– Vi er redde

Rania svarer gjerne på spørsmål om sin religion, om islam. Vil gjerne oppnå trygghet og forståelse. Hun forstår at mange har spørsmål om islam og er utrygge på muslimer. Koranen sier at det ikke er lov å drepe. Likevel dreper ekstreme muslimer.

– Da kan jeg bare si; vi er også redde. Det var derfor vi flyktet.

LEK:  Rania mestrer norsken sin godt, og i leken går praten med Thea Sofie Skjøthaug lett.

LEK: Rania mestrer norsken sin godt, og i leken går praten med Thea Sofie Skjøthaug lett. Foto:

Rania er glad for at vi er nysgjerrige på hennes kultur og religion. Da elevene ville vite hvordan hun ser ut uten hijaben, samlet hun barna i klasserommet og slapp håret løs.

– De syntes jeg var så fin og de koste med meg og med håret mitt. Så fikk de også forsøke å ta på seg hijab. Jeg liker at de spør om min religion og hva ting heter på arabisk. Jeg tenker at dette er en måte å bli kjent og bli tryggere på hverandre på.

(Teksten fortsetter under bildet)

MEDMENNESKLILGHET: er alt som skal til. Om folk i Åsnes lurer på noe rundt flyktningene, eller vil hjelpe til med noe, kan de ta kontakt med oss i flyktningtjenesten, sier Karin Alice Mikkelsgård (t.h.) – Det er ikke alltid lett for oss som bor i bygda å vite hva vi kan gjøre og hvordan vi kan ta kontakt, sier Lill Heidi Myrvold, som er Ranias leder i SFO.

MEDMENNESKLILGHET: er alt som skal til. Om folk i Åsnes lurer på noe rundt flyktningene, eller vil hjelpe til med noe, kan de ta kontakt med oss i flyktningtjenesten, sier Karin Alice Mikkelsgård (t.h.) – Det er ikke alltid lett for oss som bor i bygda å vite hva vi kan gjøre og hvordan vi kan ta kontakt, sier Lill Heidi Myrvold, som er Ranias leder i SFO. Foto:

Rania er glad for at hun selv og guttene er i trygg havn i Åsnes, men er bekymret for dem som ble hjemme; en syk, gammel far og en bror som sitter fengslet mens svigerinnen må kjempe for å livnære fem barn.

 Bydelen de bodde i er bombet og de har flyttet til en annen del av Damaskus, hvor det er kostbart å bo og de føler seg utrygge. Mens hun snakker om savnet og bekymringene, kommer tårene.

 Det er stritt å bygge en helt ny tilværelse i en helt ny verden hvor du må etablere nettverk, språk og jobb på nytt.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken