10.000 for og imot

Også de sju kandidatene til å bli Ap-ordførere i glåmdalsregionen er forbeholdne til å ta imot flere syrere.

Også de sju kandidatene til å bli Ap-ordførere i glåmdalsregionen er forbeholdne til å ta imot flere syrere. Foto:

Av
Artikkelen er over 5 år gammel
DEL

KronikkDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.I debatten for eller imot 10.000 syriske flyktninger til Norge, virker det noen ganger som om vi har glemt at vi faktisk tar imot 10.000 flyktninger. Hele tiden. Syrere, eritreere og andre nasjonaliteter. Flere enn vi makter å bosette og integrere. 5300 sitter i mottak med oppholdstillatelse, men uten noen kommune å flytte til.

De siste årene fra 2010 har Norge tatt imot mellom 9000 og 12.000 nye asylsøkere hvert år (11.480 i 2014) og stadig flere får innvilget opphold, nesten åtte av ti får nå bli. Så kommer familiegjenforeninger som varierer i antall og også et par tusen kvoteflyktninger. Dette er hvert år. Eventuelt 10.000 ekstra syrere over to år slik stortingsflertallet vil, vil i så fall komme i tillegg til asylsøkere og familiegjenforeninger.

NRK og SSB har regnet ut at 10.000 flyktninger fra Syria vil koste 20 milliarder kroner over en tiårsperiode. 2 millioner per person, og i tillegg kommer utgifter til utplukking og sikkerhetsklarering, opphold og bosetting i startfasen. Det stemmer nogenlunde med de grundige utregninger Finansavisen har gjort om innvandringens kostnader, også det med SSB som viktigste kilde.

Når kommunene nå blir spurt om sin kapasitet til å bosette flere, med tanke på flere syrere, er bakteppet at vi allerede tar imot langt flere enn 10.000 i året, og kostnadene av en slik politikk er allerede i samme størrelsesorden som de skisserte kostnadene vil være ved å ta imot 10.000 ekstra.

Kostnadene er beregnet først og fremst fordi ikke-vestlige innvandrere har en langt lavere arbeidsdeltakelse enn den innfødte befolkningen, og dermed mottar de også offentlige ytelser i en betydelig høyere grad. Dette er dokumentert godt i flere offentlige utredninger, for eksempel i Brochmannsutvalgets rapport. I tillegg er det stort behov for tilrettelagte offentlige tjenester.

Med utsikter til høyere arbeidsledighet og lavere økonomisk vekst i Norge vil enda flere innvandrere fra den tredje verden slite på arbeidsmarkedet, når språket, kulturen og kanskje krigstraumer i tillegg er utfordringer som må overvinnes. Flyktninger som bosettes i fraflyttingskommuner i distrikts-Norge, der de ufaglærte jobbene forsvinner, vil ha ytterligere vanskeligheter med å få fotfeste i arbeidslivet. Strålende unntak finnes, men det er ikke det store bildet.

Det virker åpenbart at samfunnsøkonomer har hvisket noen ord i øret til Ap-leder Jonas Gahr Støre etter det festpregede landsmøtet. Nå virker han veldig ivrig på å finne et kompromiss for syrere til Norge som er betydelig lavere enn det landsmøtet gikk inn for. Ap er kjent for å ha et realistisk syn på statsfinansene, og når landsmøtet i tillegg til 10.000 ekstra syrere gikk inn for å styrke de fleste andre samfunnsområder også, så ser de vel selv at det ikke henger på greip.

Skal vi ta et større ansvar for å hente verdens flyktninger, bør vi vel også være villige til å redusere velferdsøkningen til oss selv, eller? Alt kan ikke være ja takk, begge deler. Interessant rent politisk er det også når det er en Frp-statsråd, Solveig Horne, som ber kommunene ta imot flere flyktninger, og det sitter rødgrønne ordførere rundt om i landet som kvier seg.

Også de sju kandidatene til å bli Ap-ordførere i glåmdalsregionen er forbeholdne. De sier i Glåmdalen ja til 100 flere flyktninger, men bare hvis staten tar hele regningen. Det er også et standpunkt som viser at det er en viss avstand fra et feststemt landsmøte til den daglige kommunepolitiske hverdag. Slik må det vel være også. Kommunepolitikere skal først og fremst tenke på sine egne innbyggere.

Men kommunepolitikerne må også vite at når SSB beregner 10.000 flyktninger til å koste 20 milliarder på 10 år, så tilfaller halve kostnaden kommunene. Fordi statens tilskudd er tidsbegrensede uansett om flyktningene er kommet i jobb eller ikke. Kynisk å snakke om flyktninger som «kostnad»? Nei, vi trenger kalkyler, og det regnes på alle grupper, uansett om det gjelder flyktninger, sykehjemspasienter eller skolebarn.

Hvor 10.000-tallet kom fra, er ikke godt å si, men det er jo et lett tall å huske, og det er for øvrig mange ganger flere enn hva FN har antydet at det er rimelig at Norge gir beskyttelse til. Sett i forhold til vårt knappe innbyggertall, har Norge i flere år vært helt i Europa-toppen når det gjelder å ta imot flyktninger og asylsøkere, riktignok langt etter Sverige, men heldigvis er de færreste norske politikere interesserte i at vi skal dit, med de enorme kostnader og integreringsutfordringer nabolandet vårt står overfor.

For øvrig er vi langt over Italia, der mange båtflyktninger kommer i land. Det er en feilaktig myte at det er de søreuropeiske landene som tar det største flyktningeansvaret. I sin blogg har UDI-direktør Frode Forfang beskrevet hvordan de fleste asylsøkere som kommer i land med båt, gjør hva de kan for å slippe å registrere seg i Italia fordi de heller vil nordover i Europa. En grunn til det er trolig at velferdssamfunnene er mer utbygget i nord. Og Italia slipper dem. Land som Spania og Portugal tar relativt sett imot veldig få flyktninger. Men Europa totalt med sju prosent av verdens innbyggere mottar 80 prosent av verdens asylsøknader.

Det er positivt at vi har fått en debatt om innvandrings- og flyktningepolitikk som er mer basert på fakta enn de mer følelsespregede debattene vi tidligere hadde, der honnør- og skjellsordene haglet. Bare slik finner vi de gode løsninger. Også Frp har endret retorikk 180 grader. Partiet som før alltid var motstandere av å «sende penger ut av landet», er nå de som er mest positive til å «hjelpe folk der de er». Det er lov å våkne opp til virkelighetens verden.

Det virker åpenbart at samfunnsøkonomer har hvisket noen ord i øret til Ap-leder Jonas Gahr Støre etter det festpregede landsmøtet.

Artikkeltags